Det internasjonale pengefondet
Det internasjonale pengefondet, eventuelt Det internasjonale valutafondet, (engelsk: International Monetary Fund, forkortet IMF) er en organisasjon med 190 medlemsland som jobber for å fremme internasjonalt pengesamarbeid, ordnede valutaforhold, stabil økonomisk vekst, høy sysselsetting, samt å yte finansiell bistand til fattige land.
| Det internasjonale pengefondet | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Stiftet | juli 1944[1] | ||
| Land | USA | ||
| Hovedkontor | Washington D.C. | ||
| Medlemskap | Network for Greening the Financial System[2] ORCID (2023)[3] | ||
| Adm.dir. | Kristalina Georgieva (1. oktober 2019) | ||
| Antall ansatte | 2 908[4] (2022) | ||
| Medlemmer | 190 stater | ||
| Nettsted | www.imf.org (mul) | ||
 Det internasjonale pengefondet 38°53′56″N 77°02′39″V | |||
Pr. 31. desember 2003 hadde organisasjonen et samlet utlån på 107 milliarder amerikanske dollar.
IMF oppstod i juni 1944 under Bretton Woods-konferansen, og i desember 1945 signerte de 29 første landene vedtektene, for å få orden på verdensøkonomien etter andre verdenskrig. IMF sine vedtekter i dag er de samme som de som ble formulert i 1944. Den britiske økonomen John Maynard Keynes og Harry Dexter White fra det amerikanske finansdepartementet regnes som de viktigste arkitektene bak organisasjonen.
I de senere årene har IMF blitt sterkt kritisert av anti-globaliseringsbevegelsen for å presse et markedsliberalistisk system på landene de støtter med økonomiske midler. Kritikken har gått på at Pengefondet krever effektivisering, omstrukturering og privatisering av offentlig sektor.
Lederskap
En regel sier at lederen for IMF skal være fra Europa, og at lederen for Verdensbanken skal være fra USA. Mange utviklingsland er imidlertid lite tilfreds med at sjefsjobbene i to av verdens mektigste organisasjoner fordeles i henhold til en «gentleman’s agreement» fra slutten av andre verdenskrig. Blant annet Brasil har tatt til orde for at kandidatenes kvalifikasjoner, og ikke deres nasjonalitet, må være det avgjørende når den neste IMF-sjefen skal utpekes.[5]
Nåværende administrerende direktør er Kristalina Georgieva. Hennes forgjenger var Christine Lagarde.
Alle medlemsland er representert under hovedmøter, hvor konsensusprinsippet etterstrebes. Under avstemninger tildeles hvert land en stemmervekt basert på dets innskudd til fondet. I saker om organisering og drift av IMF kreves det kvalifisert flertall som på grunn av USA sin stemmevekt innebærer at USA ved å stemme i mot i praksis har veto.
| |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Sjeføkonomer
| Navn | Tjenesteperiode |
|---|---|
| Edward M. Bernstein[6] | 1946-1958 |
| Jacques (JJ) Polak[7][8][9] | 1958-1980 |
| William C. Hood[10][11] | 1980-1987 |
| Jacob Frenkel[12] | 1987-1991 |
| Michael Mussa[13] | 1991 – 2001 |
| Kenneth Rogoff[14] | 2001 – 2003 |
| Raghuram Rajan[15] | 2003 – 2007 |
| Simon Johnson[16] | 2007 – 2008 |
| Olivier Blanchard[17] | 2008 – 2015 |
| Maurice Obstfeld[18] | 2015 – 2018 |
| Gita Gopinath[19] | 2019 – |
Medlemsland
.png)
██ IMF medlemsland
██ IMF medlemsstater som ikke godtar forpliktelsene i artikkel VIII, seksjoner 2, 3, og 4[20]
Blant de 190 medlemmene av IMF er det medlemmer av FN og land eller områder som ikke er medlemmer av FN. I sistnevnte kategori er Aruba, Curaçao, Hongkong, Macao og Kosovo.[21][22] Alle medlemmer av IMF er også medlemmer av Den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling (IBRD) og vice versa.
Tidligere medlemmer er Cuba (som trakk seg i 1964)[23] og Republikken Kina, som ble kastet ut fra FN i 1980 etter å ha mistet støtten fra daværende amerikanske president Jimmy Carter og ble erstattet av Folkerepublikken Kina.[24] "Taiwanprovinsen i Kina" er fremdeles oppført i de offisielle IMF indeksene.[25]
I tillegg til Cuba er de andre FN-statene som ikke tilhører IMF Nord-Korea, Monaco og Liechtenstein. Også ikke-medlemmer er med, Cookøyene, Niue, Vatikanstaten, Palestina og noen stater med begrenset anerkjennelse.
Den tidligere staten Tsjekkoslovakia ble utvist i 1954 for «ikke å gi nødvendige opplysninger» og ble gjenopptatt i 1990, etter fløyelsrevolusjonen. Polen trakk seg ut i 1950 – angivelig presset av Sovjetunionen – men returnerte i 1986.[26]
Kvalifikasjoner
Ethvert land kan søke om å være en del av IMF. Etter opprettelsen av IMF, i den tidlige etterkrigstiden, ble reglene for IMF-medlemskap etterlatt relativt løse. Medlemmene trengte å foreta periodiske medlemskapsbetalinger, de måtte avstå fra valutarestriksjoner med mindre det var gitt tillatelse fra IMF, de skulle overholde reglene for god oppførsel i oppført i IMFs vedtekter, og sørge for å oppgi nasjonal økonomisk informasjon. Imidlertid ble strengere regler pålagt regjeringer som søkte midler hos IMF.[27]
De landene som sluttet seg til IMF mellom 1945 og 1971 ble enige om å holde sine valutakurser på at stabilt nivå som bare kunne justeres for å rette en "grunnleggende ubalanse" i utenriksregnskapet, og bare med IMFs godkjennelse..[28]
Noen medlemmer har en svært vanskelig forhold med IMF og selv når de fortsatt er medlemmer nekter de å la seg overvåke. Argentina, for eksempel, nekter å delta i en artikkel IV konsultasjon med IMF.[29]
Fordeler
Medlemslandene i IMF har tilgang til informasjon om den økonomiske politikken i alle medlemsland, mulighet til å påvirke andre medlemmers økonomiske politikk, teknisk assistanse i bank, skattevesen og valutasaker, økonomisk støtte i tider med betalingsproblemer og økte muligheter for handel og investeringer.[30]
Referanser
Eksterne lenker
- (mul) Offisielt nettsted
- (en) International Monetary Fund – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- FN-sambandet om IMF
- IMF og utviklingsagendaen (RORG)
- http://www.slettgjelda.no/no/tema/internasjonale_finansinstitusjoner/imf/
