Kosovo

Republikken Kosovo har fått sitt navn fra det serbiske ordet kos, som betyr svarttrost ^[19], og som er hentet fra navnet Kosovo polje, «Svarttrostsletta», blant annet åsted for det historiske slaget ved Kosovosletta i 1389.^[20]

På albansk kalles det Kosova (Kosovë), og er et låneord fra det serbiske demonymet Kosovo. Albanske nasjonalister har siden 1990-tallet foreslått navnebytte til Dardania for at det ikke skal tilknyttes til den serbiske kulturen.^[21] Navnet Kosovo har serbisk opphav og Ibrahim Rugova lanserte ideen om å kalle området Dardania etter en illyrisk stamme som antas å være en forløper for albanerne.^[22]

Kosovo har et areal på 10 905 km².^[23] Landet er omgitt av land og har dermed ingen kystlinje. Landegrensene er totalt på 702 km og landene Kosovo grenser mot, er Serbia i nord og øst, Nord-Makedonia i sør, Albania i sørvest og Montenegro i vest. Plasseringen på Balkan, mellom Middelhavet og fjellområdene i Sørøst-Europa, gir landet et fuktig innlandsklima med store variasjoner i temperatur gjennom året, med varme, tørre somre og en kald høst og vinter med store snømengder.

Store deler av Kosovo er fjellkledd, og høydene går fra 297 moh. ved Hvite Drin til Deravicas 2 565 moh.

Kosovo har mye til felles med det nordlige Albania, men er mer fruktbart og gunstig for jordbruk. Kosovo består blant annet av to fruktbare platåer på rundt 300 meter over havet. Bøndene flytter tradisjonelt med husdyrene til en form for setrer i fjellene om sommeren.^[24]

Ifølge en offisiell undersøkelse i 2005 fra det statistiske kontoret i Kosovo^[25][26][27] ble den totale befolkningen i Kosovo estimert til ca. 2 millioner fordelt på følgende etnisk sammensetning:

• ca. 90 % albanere
• 5-7 % serbere
• 1,5 % bosnjaker og gorani
• 1 % romanifolk
• 1,5 % tyrkisk

Islam er den dominerende religionen blant majoriteten av den albanske, bosnjakiske, goraniske og tyrkiske befolkningen, og hos noen av Romani-folket. Den serbiske befolkningen, estimert til 100 000 til 120 000 personer, er hovedsakelig serbisk-ortodokse. Anslagsvis 3 prosent av de etniske albanerne er romersk-katolske. Katolske samfunn er konserterte rundt de katolske kirkene i Prizren, Klina, og Gjakova. Protestanter utgjør mindre enn én prosent av befolkningen, og er stort lokalisert i byer, med de fleste finnes i Prishtina. Der finnes ingen synagoger eller jødiske institusjoner, og det er kun to kjente familier med jødisk avstamning. Antallet ateister eller de som ikke praktiserer noen religion er vanskelig å bestemme, og estimater er stort sett ikke troverdige.^[28][29][30] I grunnloven som er vedtatt den 9. april 2008, artikkel 8 heter det at Republikken Kosovo er sekulær, og at staten skal forholde seg nøytral i religiøse anliggender.^[31][32] Sekulariteten i Kosovo viser seg bl.a. gjennom et fobud mot hijab i grunnskolen (forbudet gjelder ikke ved høyere utdannings institusjoner da man har nådd myndig alder).^[33]

Etniske albanere i Kosovo har den største befolkningsveksten i Europa.^[34] Vekstraten er på 1,3 %. Regnet over en 82 år lang periode (1921–2003) ble befolkningen 4,6 ganger så stor.^{[trenger referanse]} Etniske albanere hadde den største folkeveksten i Jugoslavia. Omkring en tredjedel av alle etniske albanere bor i Kosovo og var ved folketellingen i 1981 den fjerde største folkegruppen i Jugoslavia.^[24]

Serbisk er et indoeuropeisk, slavisk språk (beslektet med blant annet bulgarsk) og skrives stort sett med kyrilliske bokstaver. Albansk er et indoeuropeisk språk som ikke er nært beslektet med noen av nabospråkene. Albansk har låneord av tyrkisk, slaviske språk, og latin. Albansk brukes i Kosovo, Albania og Nord-Makedonia. Albansk skrives med latinske bokstaver. Etniske albanere kaller seg shqiptar på albansk og språket kalles shqip på albansk.^[32] Betegnelsen albaner er kjent fra år 1000 og kommer fra den illyrisk stammen albanoi.^[24]

Før den ottomanske erobringen på 1300-tallet var det trolig et betydelig serbisk flertall i Kosovo. Serbisk utflytting og en viss albansk tilflytting endret sammensetningen av befolkningen. I tillegg var det en del etniske serbere som konverterte til islam og som gled inn i den albanske gruppen. En langt større andel etniske albanere konverterte til islam. Rundt år 1700 ble albanere den største folkegruppen i Kosovo.^[22][24]

Etter andre verdenskrig var 80 % av befolkningen analfabeter, i 1990 kunne nesten alle å lese og skrive.^[24]

Tidlig og middelalderhistorie

Enkelte historikere har framsatt teorier om at albanere har bakgrunn fra illyrere, som var en samlebetegnelse på de forskjellige stammene som befolket store deler av det vestlige Balkan før middelalderen.^[35][32] Dagens historikere har ikke funnet noe grunnlag for dette, og mener at de i likhet med alle andre befolkninger på Balkan har blandet seg med de stammene som bodde i områdene de kom til for så enten å spre sin etniske identitet, eller assimilere den lokale identiteten.^[36] Første gang man finner albanere nevnt i historiebøkene var i bysantiske skrifter fra 1200-tallet, hvor de blir nevnt som en stamme med betydelig gresk innflytelse i væremåten.^[37][38] Etniske albanere regner selv illyrere som sine forløpere. Den albanske folkene ble stort sett kristne på 200-300-tallet.^[24]

På grunn av mange viktig hendelser i Serbias historie har Kosovo en viktig plass serbisk nasjonal bevissthet. Slaviske folkeslag kom nordfra slo seg ned i Kosovo fra rundt år 1000 eller tidligere. Det er uklart i hvilken grad etniske albanere fortsatte å holde til i lavlandet etter den serbiske innvandringen eller om det bare levde som nomader med husdyr i fjellene. I middelalderen var Kosovo et kjerneområde i det serbiske riket under Huset Nemanjić med Prizren som hovedby og den serbisk-ortodokse kirke hadde sentrum i Peć. Byer som Gračanica har viktige ortodokse klostre fra denne perioden. Det serbiske riket omfattet i år 1300 Serbia sør for Beograd, Bosnia sør for Sarajevo, Montenegro, Kosovo, det nordlige Albania og Nord-Makedonia til sør til Skopje. Det øvrige Albania og deler av Nord-Makedonia var omfattet av det albanske kongeriket.^[32][24] I 1389 ble slaget ved Kosovo Polje utkjempet mellom det ottomanske og det serbiske riket, der serberne ble nedkjempet. En del albanere i fjellene holdt stand mot ottomanene. Skanderbeg kjempet mot ottomanene i 25 år på midten av 1400-tallet. Etter Skanderbegs død kom de albanske områdene gradvis under ottomansk kontroll.^{[39][40][32][24]}

Det ottomanske riket

Etter den ottomanske erobringen ble patriarkatet i Péc oppløst og funksjonen overtatt av den greske biskopen i Ohrid. Patriarkatet ble gjenopprettet i 1557 under storvisir Mehmed Sokollu som var serbisk av fødsel. Dette førte til at kirken som den serbiske folkegruppens åndelige leder ble styrket.^[22]

Serberne holdt i hovedsak fast på ortodoks kristendom. Mange etniske albanere gikk på 1600-1700-tallet over til islam og ble noe påvirket av orientalsk kultur. Albanernes harde motstand mot ottomanske invasjon kan være bakgrunn for at de i større grad ble presset til å gå over til islam. Mange albanere gikk i tjeneste hos ottomanene som soldater eller embetsmenn. I Sandžak nord for Kosovo gikk en del serbere over til islam. Mot slutten av 1600-tallet ble forholdene for de kristne vanskeligere. Ottomanene anså serbernes støtte til Østerrike som fiendtlig og serberne begynte å se på albanerne som fiender på ottomansk side. De etniske albanernes tilknytning til islam var relativt overfladisk, bektasji hadde en sentral stilling og religionen spilte en begrenset rolle for nasjonal identitet blant etniske albanere.^[32][24]

Under ottomansk styre begynte etniske albanere fra høylandet å slå seg ned på flatlandet samtidig som serbiske føydalherrer trakk nordover. I 1690 utvandret den serbisk ortodokse patriarken i Peć og stor deler av de etniske serberne i Kosovo (kildene oppgir både 30 000 personer og 37 000 familier) til det daværende Ungarn innenfor Habsburgmonarkiet. Denne utvandringen medvirket til at det serbiske tyngdepunktet ble flyttet nordover. Samtidig slo flere etniske albanere seg ned i Kosovo slik at området på denne tiden fikk albansk flertall. Etnisk serbere som ble assimilert til den albanske gruppen og konverterte til islam medvirket også til den demografiske forskyvningen. Folkevandringen skjedde under Den store tyrkiske krig da Habsburgernes styrker inntok Beograd, Niš, Kosovo og Skopje i 1689 og ble drevet tilbake av sultanen året etter. Habsburgerne kontrollerte Kosovo i to måneder vinteren 1689-1690, og ottomanske styrker gikk til motangrep og drev habsburgske styrker tilbake til Novi Pazar og Niš fra januar 1690. Omstendighetene ellers er omstridt og utgjør deler av grunnlaget for både serbisk og albansk nasjonalisme. Det er uklart om patriarken og andre som forlot Kosovo hadde alliert seg med habsburgerne eller om de bare fryktet konsekvensene av ottomansk gjenerobring i 1690.^[40][22]

I 1766 ble patriarkatet i Pec oppløst og det serbiske ortodokse senteret ble forflyttet til Sremski Karlovci i Vojvodina.^[22] Serbia, Montenegro og Hellas ble selvstendige stater i 1878, mens Kosovo, Albania og Makedonia forble i det ottomanske riket.^[32][24] Den serbisk-tyrkiske krigen 1876-1878 og serbisk ekspansjon sørover førte til at mange etniske albanere flyktet og omkring 50.000 slo seg ned i Kosovo. En del slaviske muslimer forlat Bosnia (som var okkupert av Østerrike) og Montenegro, og slo seg ned i Kosovo, mens en del etniske serbere forlot Kosovo og slo seg ned i Serbia. En albansk-nasjonalistisk bevegelse etter 1878 forsøkte Prizrenligaen å etablere en albansk samling innenfor det ottomanske riket. Da ligaen med forsterket tanken om selvstendighet ble den slått ned av ottomanske styrker.^[22]

Balkankrigene

Kosovo var del av Det ottomanske rike frem til utbruddet av Den første balkankrig i 1912^[41]. I oktober 1912 erklærte Serbia, Bulgaria og Hellas krig mot osmanene, og serbiske styrker tok raskt kontroll over Kosovo. Beograd anså Kosovo som serbisk eiendom og erobringen som en frigjøring, mens albanerne så det som en okkupasjon, serbiske styrker brente landsbyer og drev sivile på flukt.^[42] Styrker fra Serbia og Montenegro begikk overgrep mot etniske albanere som ble ansett som tyrkiskvennlige og medskyldige i overgrep mot etniske serbere.^[43] Serbia ønsket ikke en albansk stat blant annet for å sikre seg adkomst til Adriaterhavet. Russland støttet Serbia, mens Østerrike-Ungarn ikke ville gi Serbia adgang til havet.^[22][24] Med fredsavtalen i 1913 ble Kosovo delt mellom Serbia og Montenegro. Serbia betraktet kontroll over Kosovo som en frigjøring, mens kosovoalbanerne betraktet det om en erobring. Overgrep, massakrer og nedbrenning av landsbyer medvirket til at befolkningen flyktet. På denne tiden var 30-40 % av innbyggerne i Kosovo etniske serbere.^[22]

Østerrike-Ungarn gikk 28. juli 1914 til krig mot Serbia, og Bulgaria okkuperte områder i sørøst.^[42] Serbiske styrker flyktet over fjellet til Montenegro, men et stort antall soldater døde eller ble tatt til fange av den østerrikske hæren. Kosovo ble delt i en østerriksk og en bulgarsk okkupasjonssone, som i 1918 ble avløst av franske og italienske styrker.^[42] Før østerriksk-ungarske og bulgarske styrker inntok Serbia i 1915 evakuerte den serbiske kongen, regjeringen og hæren gjennom Kosovo til den albanske kysten. De nådde kysten i januar 1916 og ble der reddet av britiske, franske og italienske skip og plassert på Korfu.^[22]

Jugoslavia

Etter at den serbiske hæren igjen frigjorde Kosovo etter Første verdenskrig høsten 1918, ble Kosovo en del av det nye Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere (Jugoslavia fra 1919). Albanerne utgjorde en av de største ikke-slaviske minoritetene i riket og var i flertall i Kosovo.^[44] Albanerne ble ikke anerkjent som en nasjonal folkegruppe som de andre, noe som blant annet ble begrunnet med etniske albanere allerede hadde en egen nasjonalstat (Albania).^[42] Etniske albanere ble undertrykt og en del utvandret til Tyrkia. Italia og Tyskland okkuperte Jugoslavia i 1941 (Italia hadde okkupert Albania to år tidligere). Under okkupasjonen ble Albania og Kosovo slått sammen. Etter den italienske kapitulasjonen i 1943 ble Kosovo besatt av tyske styrker. Fra 1943 medvirker kosovoalbanere som partisaner i kamp mot okkupanten. Omkring 100.000 etniske serbere forlot Kosovo til under krigen på grunn av antatt nasjonalistisk terror av albanske grupperinger. Tyske styrker trakk seg ut i oktober 1944 og Titos styrker overtok. Albanske styrker gjorde væpnet motstand og Tito satte i februar 1945 Kosovo under militært styre for å overvinne motstanden.^[32][24] 

I mellomkrigstiden hadde det jugoslaviske kommunistpartiet gått inn for at Kosovo skulle innlemmes i Albania. Tito skiftet syn ved utgangen av krigen og samarbeidet med nabolandene gikk dårlig. Enver Hoxha anså Tito som hovedfienden.^[24] Ved nyordningen av Jugoslavia 1946 ble provinsen Kosovo (albansk: Kosova) opprettet med tanke på den albanske minoritet.^[42][43] Før provinsen Kosovo ble opprettet i 1946 ble området ansett som to regioner: Kosovo/Kosovo (Fusha e Kosovo eller Kosovosletten) og Metohija. Fra 1960 til 1980 forlot mange etniske serbere og etniske montenegrinere provinsen blant annet som resultat av politisk press. Omkring 1990 var etniske albanere kommet opp i 90 % av befolkningen.^[35]

Aleksandar Ranković styrte fra krigen til 1966 Kosovo med hard hånd med bakgrunn i at kosovoalbanerne motsatte seg gjenoppretting av Jugoslavia etter krigen og at kosovoalbanerne ble betraktet som upålitelige og mulige kollaboratører med Albania. Da Ranković ble avsatt innledet det en periode med liberalisering i Kosovo. Det ble etablert et universitet i provinsen og kontakten med Albania ble enklere. Jugoslavia gikk gjennom en periode med stadig mer desentralisert myndighet til delrepublikkene. Grunnloven av 1974 ga delrepublikkene og de autonome områdene ustrakt selvstyre.^[24]

I 1974 fikk Kosovo status som «føderal enhet»^[43] og ble en autonom provins innenfor Serbia, og fikk dermed omtrent like utstrakt selvstyre som de andre republikkene i Jugoslavia. I begynnelsen av 1980-årene brøt det ut omfattende demonstrasjoner blant albanerne i Kosovo, med blant annet krav om full republikkstatus.^[42]

Oppløsningen av Jugoslavia

I 1981, like etter Titos død, økte spenningen i Kosovo. Kosovoalbanerne ønsket større selvstyre og det ble fremmet krav om at Kosovo skulle bli egen republikk innenfor Jugoslavia. Situasjonen førte til store opptøyer og hæravdelinger fra andre republikker ble sendt inn i området. Ti-tyve mennesker ble drept og rundt 50 ble såret. Konsekvensene av uroen ble at formannen og viseformannen i Kosovo ble avskjediget. I tillegg måtte formannen i Kosovos kommunistparti gå av, 210 professorer, lærere mistet jobben og 900 personer ble ekskludert fra kommunistpartiet. Jugoslaviske myndigheter arresterte i tillegg over 200 unge albanere.^[24][45] Opptøyene startet opprinnelig som et studentopprør Prishtina der studentene klagde på forholdene og maten ved Universitetet i Prishtina.^[46] I perioden 1981 - 1987 ble rundt 8000 kosovoalbanere fengslet i Jugoslavia av politiske årsaker med anklager om separatisme og nasjonalisme.^[46]

Mye av spenningen og uroen som oppstod på begynnelsen av 1980-tallet hadde sin bakgrunn i en stor økonomisk krise som rammet Jugoslavia i 1981. Bruttoproduktet i Bosnia var på den tiden tre ganger høyere enn Kosovo mens Slovenias bruttoprodukt var 6-7 ganger så høyt. Ettersom Den autonome provinsen Kosovo og Metohija som det da het var landets minst utviklede område, fikk de størstedelen av redistribusjonsfondet som var satt opp i landet. Dette fondet tok ressurser og finanser fra de mer utviklede områdene i daværende Jugoslavia og fordelte disse pengene nedover til de fattigere områdene. Denne resesjonen rammet dermed hardest i Kosovo og Metohija og eliten der som tidligere nøt godt av disse overføringene da denne stoppet opp.^[24][47] I tiåret før opptøyene hadde 57.000 serbere forlatt provinsen etter trakasseringer. Dette medførte at andelen serbere sank fra 18,4 til 13,2 prosent av befolkningen. Etter opptøyene i 1981 følte serberne seg enda mer undertrykket av det albanske flertallet i Kosovo. Episoder av vold og trakasseringer førte til at nærmere 100 000 serbere forlot provinsen i perioden 1981 til -87.^[48] Dette førte til at sentralmyndighetene i Beograd oppmuntret serberne til å bli i Kosovo ved gi dem økonomiske fordeler, og i noen tilfeller opprette fabrikker og industri der for det meste serbere ble ansatt. Dette forholdet bidro til å skape ytterligere spenning mellom de to folkegruppene.^[46]

Inter-etnisk spenning fortsatte å vokse i Kosovo utover 1980-tallet. Spesielt klagde den serbiske minoritetsbefolkningen i området over mishandling fra det albanske flertallet. Milošević brukte denne misnøyen til å konsolidere sin stilling internt i Serbia. Milošević ble sendt av Ivan Stabolić for å møte lokale ledere, fordi de truet med å arrangere en demonstrasjon i Beograd.^[49] Men en stor demonstrasjon av serbiske nasjonalister ble lagt samtidig med Miloševićs besøk. Da demonstrantene brøyt gjennom politisperringene, brukte politiet køller og situasjonen tilspisset seg. På dette tidspunktet gikk Milošević til et vindu og deklarerte: «Ingen har lov til å slå dere.» («Niko ne sme da vas bije» på originalspråket) Etter det gikk han med på å lytte til representanter for serberne som luftet sin misnøye, noe som fortsatte til dagen etterpå.^[50] Fra dette øyeblikket, brukte Milošević Kosovo i sin ferd mot makt i Jugoslavia. I den nasjonalistiske politikken overfor Kosovo fikk Milošević støtte av den serbisk-ortodoks kirken.^[51][24]

28. juni 1989 holdt Milošević en tale i Gazimestan, foran en stor gruppe med serbere ved feiringen av 600-årsjubileumet av slaget ved Kosovo. Mange^[hvem?] mener at denne talen var med på å konsolidere Milošević sin autoritet i Serbia.^[52]

Etter urolighetene i 1989 reduserte myndighetene i Beograd Kosovos spesielle autonome status.^[53] Kosovo ble på dette tidspunkt nærmest beleiret av serbiske soldater og portforbud, unntakslover og hyppige kontroller av folk og kjøretøyer preget store deler av provinsen.^[54]

Like etter det, organiserte kosovoalbanere en separatistbevegelse som tok i bruk sivil ulydighet med et uttrykt mål om å oppnå uavhengighet for Kosovo. Kosovoalbanerne boikottet statlige institusjoner og valg, og etablerte egne albanske skoler og politiske institusjoner. 2. juli 1990, erklærte et ukonstitusjonelt parlament i Kosovo området som republikk innenfor Jugoslavia. Parlamentet ble da oppløst og det ble innført unntakstilstand i området. Nesten to år senere (26. september 1991) organiserte parlamentet en uoffisiell folkeavstemning, som ble overvåket av internasjonale observatører, men som ikke oppnådde internasjonalt anerkjennelse. Med et oppmøte på 87 %, stemte 99 % for at Kosovo skulle bli uavhengig. Kosovo erklærte seg som selvstendig stat på samme måte som andre deler av Jugoslavia.^[24][55]

Det jugoslaviske kommunistpartiet ble oppløst våren 1990 og i Kroatia og i Slovenia ble det avholdt frie valg. Kroatia og Slovenia støttet kosovoalbanerne som ledd i undergraving av Serbias dominans. Den eneste albanskspråklige avisen, Rilindja, ble stanset i 1990 og fjernsynet sluttet å sende på albansk. Serbisk radio sendte sensurerte og Beograd-vinklede nyheter på albansk. Kosovoalbanerne hørte heller på kroatisk radios nyhetssendinger på albansk. Tidlig på 1990-tallet var det en vanskelig økonomisk situasjon der de fleste kosovoalbanere var uten arbeid. Rundt 1990 var undervisningen ved universitetet i Priština for det meste på serbokroatisk og en stor del av de albanske lærerne var erstattet av serbiske.^[24]

Kosovokrigen

Kosovokrigen startet som borgerkrig, og utviklet seg til en internasjonal storkonflikt. Albanske separatister startet geriljakrigføring mot styresmaktene fra 1996, noe som ble omtalt som frigjøringskrig av albanerne og terrorisme av serberne. I 1999 kom det til krig mellom Serbia og NATO. Etter serberne nektet å underskrive Rambouillet-avtalen, fulgte en omfattende bombekrig fra NATOs side, samtidig som væpnede albanere og serbere fortsatte å slåss på bakken, og store befolkningsgrupper havnet på flukt. Krigen endte etter at regjeringen i Beograd godtok betingelser som var fremforhandlet av en finsk-russisk meglingsgruppe. Alle serbiske tropper ble trukket tilbake fra Kosovo, og NATO og FN gikk inn med fredsbevarende styrker.

Straffeforfølgelse

I juli 2006 startet rettssaken i krigsforbryterdomstolen i Haag mot Serbias tidligere president Milan Milutinović, tidligere statsminister Nikola Šainović, tidligere forsvarsminister og generalstabssjef Dragoljub Ojdanić, sikkerhetssjef Sreten Lukić, samt militærsjefene Nebojsa Pavković og Vladimir Lazarević. Anklagen lød på forbrytelser mot menneskeheten og en rekke krigsforbrytelser, deriblant drap og seksuelle overgrep utført av serbiske soldater.^[56] Milutinović ble frikjent av domstolen i 2009. Sainovic, Pavkovic og Lukic ble dømt til 22 års fengsel, som senere i ankedomstolen ble senket til 18 år for Sainovic, 20 år for Lukic, mens Pavkovic' dom ble oprettholdt. General Lazarevic og generalstabssjef Ojdanic hver ble dømt til 15 års fengsel. Ojdanic sin dom ble senket til 14 år i ankedomstolen. De tiltalte ble dømt for å være ledere i kommandokjeden og dermed burde vite om og stoppet forbrytelsene som skjedde under krigen. Brorparten av dommen kom på grunnlag av anklagelsene om planlegging av tvungen deportasjon som en krigsforbrytelse, samt enkelte tilfeller av uorganiserte drap og seksuelle overgrep utført av soldater som ikke ble rettslig prosessert i etterkant av militærdomstolene. ^[57][58]

Det er kommet frem anklager krigsforbrytelse i form av ulovlig organhandel utført av KLA mot serbiske og andre minoritetskrigsfanger under og etter krigen. Mistanken går ut på at sivile ble tatt til fange for så å bli fraktet til nord-Albania hvor disse personene ble drept ved at man fjernet ut organene deres til salg på «svartebørsen». UNMIK (FN administrasjonen i Kosovo) sendte to etterforskere til en landsby nær byen Burrel i Albania, en av dem var norske Hroar Frydenlund. Oppgaven deres var å etterforske substansen i disse anklagene. De fant «Det gule huset» hvor disse forbrytelsene skulle ha funnet sted.^[59] I og rundt huset ble det funnet medisin brukt under transplantasjon, samt betydelig blodsøl forsøkt vasket bor. UNMIK avsluttet etterforskningen i mangel på tillatelser til å foreta dypere undersøkelser. Etterforskerne konkluderte med at det var mistenkelig, men ikke nok for å reise tiltale mot noen konkret person. Bevisene som ble samlet her ble senere destruert av ICTY grunnet plassmangel og mangel på tiltale.^[60][61] Sjefanklager i ICTY Carla del Ponte sa i 2008 etter sin avgang at hennes største nederlag i karrieren var mangel på tiltale mot KLA-lederne i denne saken.^[62] En av grunnene til at det var så vanskelig å få til tiltale mot høytstående KLA-offiserer var at hovedvitnene i saken ble drept eller truet til stillhet, og de håndfaste bevisene dermed bare ble indisier på at noe kriminelt hadde skjedd, men ikke hvem som hadde utført dem.^[63] For å ettergå anklagene fremsatt samt påstandene til Carla del Ponte bestemte europakommisjonen i 2008 at den skulle utføre en grundigere undersøkelse av saken, og overlot oppgaven til Dick Marty, en sveitsisk senator, og hans team. I 2010 kom rapporten ut hvor han kom med anklager mot blant annet Hashim Thaçi, som da var statsminister i Kosovo om deltakelse i en ulovlig organhandel ring som stod for grusomme kriminelle handlinger før, under og etter Kosovokrigen.^[64] Rapporten kritiserte også den pragmatisk tilnærmingen til krigsforbrytelser etter krigen, hvor de involverte parter avstod fra etterforskning av grusomheter mot den serbiske befolkningen grunnet ønske om kortsiktig stabilitet.^[65] Spørsmålet er ifølge rapporten derfor ikke om disse handlingene har skjedd, men heller hvem man skal tiltale. Man har aldri dømt noen i denne saken.

Selvstendighet

Forhandlingene rundt Kosovos endelige status pågikk og ble avsluttet i løpet av de første månedene i 2008. Albanerne, som utgjør om lag 92 %, krevde full selvstendighet, mens serberne, som er i mindretall, ville at Kosovo fortsatt skal være en del av Serbia. EU har lagt frem et forslag forfattet av Slovenia. I dette forslaget vil Kosovo erklære selvstendighet etter valget i Serbia er avsluttet i mars 2008. Planen innebærer også at Storbritannia, Frankrike, Italia og Tyskland vil anerkjenne Kosovo innen 48 timer.^[66] Kosovos president Fatmir Sejdiu, uttalte i desember 2007 at Kosovo «var kun dager fra selvstendighet», uten å spesifisere en dato.^[67] Thaçi sa 10. januar 2008 at «datoen for selvstendighetserklæringen er fastsatt, men at den ikke vil bli offentliggjort før etter at andre runde av presidentvalget i Serbia er avviklet 3. februar»,^[68] og fulgte opp to uker senere med å si at uavhengighet bare var «dager unna», men at det var noen prosedyrer og konsultasjoner som måtte foretas.^[69]

Statsminister Hashim Thaçi sendte brev til 192 stater og ba dem om å anerkjenne Kosovo som uavhengig stat.^[70] Thaçi innkalte parlamentet i Kosovo til et ekstraordinært møte 17. februar 2008 for å erklære provinsen som uavhengig,^[71] og parlamentet vedtok med overveldende flertall å erklære Kosovo som en uavhengig stat.^[72] De elleve parlamentarikerne som representerte etniske minoriteter, boikottet avstemningen.^[73] I april 2008 vedtok nasjonalforsamlingen i Kosovo en ny grunnlov som overfører makt fra FN til den albanske flertallsregjeringen, etter ni år med FN-styre.^[74]

Regjeringene i Kosovo og Serbia inngikk i april 2013 en avtale om å «normalisere» forbindelsene mellom de to landene.^[75] I henhold til den femten punkter lange avtalen skal kommunene i Nord-Kosovo, der serberne er i flertall, utgjøre en region med selvstyre i saker som gjelder økonomisk utvikling, arealplanlegging, skolevesen og helse. Regionen skal underlegges Kosovos lover og integreres i Kosovos politi- og rettssystem, men med en regional ankedomstol og en serbisk, regional politisjef utpekt av Kosovos innenriksdepartement og godkjent av regionen.^[76] Regjeringene i Serbia og Kosovo ble også enige om at de ikke skal hindre hverandre i å søke medlemskap i EU.^[77]

Per 3. mars 2020 har 97 av FNs 193 medlemsland formelt anerkjent Kosovo som suveren stat:

• Afghanistan^[78]
• Albania^[79]
• Andorra^[80]
• Antigua og Barbuda^[81]
• Australia^[82]
• Bahrain^[83]
• Bangladesh^[84]
• Belgia^[85]
• Belize^[86]
• Benin^[87]
• Brunei^[88]
• Burkina Faso^[89]
• Bulgaria^[90]
• Canada^[91]
• Colombia^[92]
• Costa Rica^[93]
• Danmark^[94]
• Djibouti^[95]
• Den dominikanske republikk^[96]
• Egypt^[97]
• Elfenbenskysten^[98]
• El Salvador^[99]
• Estland^[100]
• Fiji^[101][102]
• Finland^[103]
• Frankrike^[104]
• De forente arabiske emirater^[105]
• Gabon^[106]
• Gambia^[107]
• Guinea^[108]
• Guyana^[109]
• Haiti^[110]
• Honduras^[111]
• Irland^[112]
• Island^[113]
• Italia^[114]
• Japan^[115]
• Jemen^[116]
• Jordan^[117]
• Kiribati^[118]
• Kroatia^[119]
• Kuwait^[120]
• Latvia^[121]
• Libya^[122][123]
• Liechtenstein^[124]
• Litauen^[125]
• Luxembourg^[126]
• Malaysia^[127]
• Malawi^[128]
• Maldivene^[129]
• Malta^[130]
• Marshalløyene^[131]
• Nord-Makedonia^[132]
• Mauritania^[133]
• Mikronesia^[134]
• Monaco^[135]
• Montenegro^[136]
• Nederland^[137]
• New Zealand^[138]
• Niger^[108]
• Nigeria^[139]
• Norge^[140]
• Oman^[141]
• Pakistan^[142][143]
• Panama^[144]
• Peru^[145]
• Portugal^[146]
• Polen^[147]
• Qatar^[148]
• Saint Kitts og Nevis^[149][150]
• Saint Lucia^[151]
• Samoa^[152]
• San Marino^[153]
• Saudi-Arabia^[154]
• Senegal^[155]
• Singapore^[156]
• Slovenia^[157]
• Somalia^[158]
• Storbritannia^[104]
• Sverige^[159]
• Sveits^[160]
• Swaziland^[161]
• Sør-Korea^[162]
• Tanzania^[163][164]
• Thailand^[165][166]
• Tonga^[167]
• Tsjad^[168]
• Tsjekkia^[169]
• Tuvalu^[170]
• Tyrkia^[104]
• Tyskland^[171]
• Uganda^[172]
• Ungarn^[173]
• USA^[174]
• Vanuatu^[175]
• Østerrike^{[176][177][178]}
• Øst-Timor^[179]

I tillegg er Kosovo anerkjent av Republikken Kina (Taiwan)^[180] og Malteserordenen.^[181]

Det har vært en del kontroverser rundt disse anerkjennelsene. En del av landene som står på listen har formelt sett ikke utvekslet parlamentariske anerkjennelsesbrev eller hatt noen demokratiske prosesser rundt dette. Et av punktene som dras frem er at det har pågått lobbyvirksomhet i en del land som har blitt støttet gjennom korrupsjon i form av monetære og andre bestikkelser. Den fremste pådriveren for slik anerkjennelsesprosess har vært Behgjet Pacolli, og som er ansett som den rikeste mannen i Kosovo. På et tidspunkt ble han valgt som president i Kosovo i et valg som ble annulert. Han fikk senere funksjon som utenriksminister og det var i denne perioden han i flere land bestakk politikere for at deres land skal anerkjenne Kosovo som en selvstendig stat. ^[182][183] Den siste pr. november 2019 som omhandler disse anklagene er mot den tidligere utenriksministeren Dr. Ahmed Shaheed på Maldivene. Han er anklaget for å ha tatt imot en bestikkelse på 2 millioner dollar for at Maldivene skal anerkjenne Kosovo som en selvstendig stat. Skandalen har ført til store politiske rystninger på Maldivene og det er ytret ønske om at man skal reevaluere anerkjennelsen på dette grunnlag.^[184][185]

Av de landene som har stått på listen av land som har anerkjent Kosovo har 18 trukket tilbake anerkjennelsen eller presisert at de aldri har anerkjent uavhengigheten. Disse landene er: Komorene, São Tomé og Príncipe, Republikken Guinnea-Bissao, Burundi, Liberia, Lesotho, Grenada, Madagaskar, Dominica, Surinam, Papua Ny-Guinea, Salomonøyene, Palau, Den sentralafrikanske republikk, Togo, Ghana, Nauru, Sierra Leone.^{[186][187][188][189][190][191]} Dette vil i prinsippet si at antall land fra listen som anerkjenner Kosovo som et selvstendig land har falt under halvparten av medlemmene i FN.

De fem EU-landene Spania, Hellas, Romania, Kypros og Slovakia motsetter seg anerkjennelse av Kosovo.^[192]

Den internasjonale domstolen, FNs juridiske organ som gir rådgivende meninger i internasjonale saker, avgjorde i 2010 at Kosovos uavhengighetserklæring ikke brøt med folkeretten. Presidenten i den Internasjonale domstolen Hisashi Owada presisert at Internasjonale lover ikke har noen "forbud mot uavhengighetserklæringer" og at disse entitetene ikke er å anse som medlem av FN og dermed ikke omfattes av de internasjonale lovene som omhandler slike situasjoner.^[193][194] Den rådgivende avgjørelsen kom etter spørsmål fra regjeringen i Serbia som lød «Er den ensidige uavhengighetserklæringen av den midlertidige selstyre regjeringen i Kosovo og Metohija i samsvar med internasjonal lov?»^[195] Avgjørelsen ble i Kosovo ansett som seier, mens den i Serbia ble ansett som et nederlag i den forstand at domstolen ikke tok stilling til om det var en lovlig erklæring eller ikke, da FN i denne situasjonen ikke fordømte en slik erklæring, men samtidig ikke støttet den.^[196] I Sikkerhetsrådet blokkerer både Russland og Kina, som begge har vetorett. I FNs Generalforsamling kreves to tredjedelers flertall for at Kosovo skal få status som fast observatør i kraft av å være et ikke-medlemsland. En slik tittel ville gitt Kosovo mulighet for tilstedeværelse på alle generalforsamlinger og ikke på invitasjon som ikke-medlemmer har. Andre entiteter som har denne statusen er Palestina og Vatikanstaten.^[197][198] Forskjellen på ikke-medlem og ikke-medlemsland er at generalforsamlingen enten anerkjenner deres status som land eller ikke.

17. november 2001 ble det gjennomført valg til en provinsforsamling, Kosovoforsamlingen (serbisk Скупштина Косова, albansk Kuvendi i Kosovës). Partiet til Ibrahim Rugova, LDK, ble det største partiet, og Nexhat Daci ble partiets leder i Kuvendi. Rugova ble innsatt som president i mars 2002, men døde av lungekreft 21. januar 2006. Rugovas etterfølger ble valgt i februar 2006, og det ble Fatmir Sejdiu, fra partiet LDK. Ved valget i 2016 ble Hashim Thaçi valgt til president.

Partier

De tre største partiene etter valget er:

Lidhja Demokratike e Kosovës (LDK), Kosovos demokratiske liga. LDK, det eldste partiet, var ledet av Ibrahim Rugova frem til hans død i 2006. Han hadde da i nesten 10 år arbeidet for at Kosovo skulle bryte ut av Serbia med fredelige midler, som blant annet inkluderte boikott av statlige valg og institusjoner og oppbygging av et separat albansk skolevesen. Fatmir Sejdiu tok over etter Rugova døde.

Partia Demokratike e Kosovës (PDK), Kosovos demokratiske parti stammer fra den politiske fløyen til UÇK (Ushtria Çlirimtare e Kosovës – Kosovos frigjøringshær, også forkortet KLA) under ledelse av Hashim Thaçi.

Vetëvendosje (VV)

Aleanca për Ardhmërinë e Kosovës (AAK), Alliansen for Kosovos fremtid regnes som det tredje største partiet. AAK er en allianse mellom flere nasjonalistiske småpartier under ledelse av Ramush Haradinaj, tidligere UÇK-kommandant for Dukagjin-regionen vest i Kosovo. Haradinaj er anklaget for å ha begått krigsforbrytelser og har blitt forhørt av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia.

Til tross for dette ble han den 3. desember 2004 utnevnt til statsminister i Kosovos regjering. I mars 2005 meddelte han sin avgang som statsminister i grunnet disse anklagene og i påvente av en forventet rettssak i Haag. Han ble avløst som statsminister av Bajram Kosumi, som hadde oppgaven i ett år, til mars 2006. Fra 2007 var Agim Çeku statsminister i Kosovo, men ble avløst av tidligere KLA-leder Hashim Thaçi i desember 2007.

Kosovo er et av de fattigste områdene i Europa. I 2001 var arbeidsledigheten på 57 %. Kosovos bruttonasjonalprodukt per innbygger var 3000 US dollar i 2002. En stor del av inntektene består av overføringer fra utlandet. I 2003 var importen 969 millioner euro, eksporten kun 36 millioner euro. Arbeidsløsheten ble i desember 2007 anslått til 60–70 prosent.

Dagsavisen Koha Ditore ble grunnlagt i 1997 og var fram til 1999 den eneste albanske avisen som kom ut i Kosovo.

Kosovos olympiske komité er landets nasjonale olympiske komité. Den ble anerkjent av Den internasjonale olympiske komité i desember 2014.^{[199] [200]}

• 
  Kosovos uavhengighetsfeiring.
• 
  Kosovo uavhengighetsfeiring.
• 
  Regjeringsbygningen i Prishtina.
• 
  Prizren.
• 
  serbisk ortodoks kloster i Prizren.
• 
  Gjakova.
• 
  Albanere i Kosovo danser.
• 
  Nasjonalbiblioteket i Prishtina.
• 
  .
• 
  "Bregu i Diellit" handlesenter i Prishtina
• 
  Bregu i Diellit 2 i Prishtina
• 
  Mother Tereza-gaten.
• 
  Grand Hotel i Prishtina

• Noel Malcolm, Kosovo- A Short History (1998) ISBN 0-333-66613-5
• Misha Glenny, The Balkans: Nationalim, War and the Great Powers (2000) ISBN 1-86207-073-3

• (sr) Offisielt nettsted
• (en) Kosovo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Kosova / Косово – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Kosovos grunnlov, vedtatt 9. april 2008
• UNMIK Arkivert 22. februar 2011 hos Wayback Machine., FN i Kosovo
• New Kosova Report, nyheter fra Kosovo på engelsk
• (no) Statistikk og andre data om Kosovo i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• (no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no