Færøysk

Senest på 900-tallet skal språket ha vært relativt likt i hele Norden, selv om visse dialektvariasjoner fantes. Disse ble videre mer og mer distinkte, og man kunne begynne å dele dialektene inn i to hovedretninger innen nordiske språk; vestnordisk i Norge, på Island og de øvrige øyene i Nord-Atlanteren; og østnordisk i Danmark, Sverige, på Gotland og i visse områder på østsiden av Østersjøen. Overgangen mellom de to gruppene etter geografi var ikke klart markerte og fulgte ikke de politiske grensene.

Det gamle norske skriftspråket gikk under og ble lenge erstattet av dansk, og også færøysk ble i mange hundre år bevart kun gjennom muntlig tale. Húsavíksbrevet (se Húsavík), datert til år 1407, er den siste færøyske skriften på over 300 år. Historisk er færøysk en mellomting av islandsk og vestnorske dialekter, og som fra midten av 1800-tallet ble utviklet til et skriftspråk. Under den første halvdelen av 1000-tallet ble Færøyene underlagt den norske kronen som et len. I 1380 ble Færøyene innlemmet i Danmark-Norge. Dansk ble ganske snart administrasjonsspråket. Færøysk forble en talt dialekt, mens skriftspråket forble dansk. I mangel på skriftlige kilder vet man ikke riktig hvordan færøysk utviklet seg i denne perioden, men man vet at språket begynte å skille lag fra det norske språket, og dermed bli mer distinkt.

Da Jens Christian Svabo (1746–1824) fra 1770-tallet og utover gjorde sine nedtegninger av færøyske kvad og skrev et utkast til en ordbok, fantes det ikke noe skriftlig materiale mellom årene før Svabos arbeid og 1407. I nasjonalromantikken som startet like etter, begynte man, som på mange andre steder i Norden, å samle inn den lokale folkekulturen, som på Færøyene bestod av kvad, folkesanger og sagn. Viktige navn i denne perioden var Johan Henrik Schrøter (1771–1851) og V.U. Hammershaimb (1819–1909). Ortografien ble forbedret, og en språklære ble skapt. Et færøysk kvad ble trykt i et svensk tidsskrift i 1814. Det var den første gangen en færøysk tekst kom på trykk, tidligere opptegninger av færøysk var håndskrevne.

Skoleplikten som ble innført i 1844, svekket det færøyske språkets stilling ytterligere, og det var fortsatt mangel på færøysk materiale.

Som skriftspråk

V.U. Hammershaimb utgav en skriftlig standard for færøysk i 1854. Selv om dette kunne ha vært en mulighet til å skape en lydnær rettskriving, valgte han å legge fram en rettskriving sammenfallende med en ubrutt skriftlig tradisjon fra det gamle norrøne språket. For eksempel er bokstaven «ð» ikke knyttet til noe fonem (den er stum). Og selv om bokstaven «m» hører til den bilabiale nasale konsonanten, som den gjør på norsk, så hører den i dativendingen -inum til den alveolare nasale konsonanten «n» på grunn av fonologisk assimilasjon (bortfall av enkelte bokstaver på slutten av et ord i talespråket, for eksempel som blad og fjord på norsk).

Hammershaimbs grammatikk ble møtt med litt motstand, fordi den var så innviklet, og en rivaliserende rettskriving ble konstruert av Jakob Jakobsen. Jakobsens versjon lå nærmere det talte språket, men ble aldri tatt i bruk av folk flest.

På 1880-tallet krevde færøyske studenter i København at færøysk skulle være hovedspråk på øygruppen i Atlanteren.

Utgivningen av den første færøyske avisen startet i 1890-årene. Dikt og skuespill ble skrevet, til og med antologier, men den første romanen ble ikke utgitt før 1909. Et godt eksempel på moderne færøysk er kvadet Ormurin langi.

I nyere tid

1900-tallets første halvdel innebar at færøysk vant terreng som myndighetsspråk ved siden av dansk. I skolene og kirkesamfunnet merket man godt at hjemmestyret ble innført i 1948, da språkene ble likestilt. Færøysk ble hovedspråk, men dansk var fortsatt utstrakt i bruk. Færøysk ble likestilt med dansk som kirkespråk. Samme år fjernet man bestemmelsen om at undervisningsspråket skulle være dansk.

Nasjonalfølelsen vokste sakte, men sikkert, og fikk et oppsving på 1920-tallet, men politisk begynte løsrivelsesprosessen først i årene 1940–1945, da Færøyene var under britisk okkupasjon (i avtale med Lagtinget for å beskytte øyene mot Tyskland), og Lagtinget hadde ansvar for alle lokale anliggender. I 1948 ble Færøyene en autonom del av det danske riket.

Kampen for at færøysk skulle bli et akseptert språk var tidvis bitter, også etter innføringen av hjemmestyret. På grunn av en alvorlig færøysk motstand mot de danske myndighetene i konflikten om en legestilling i Klaksvík, sendte Danmark i 1955 en særskilt politistyrke til øyene. Senere har færøysk som språk vunnet mer og mer terreng. Færøysk radio fikk man i 1957, og TV på hele øygruppen kom i 1984 (sist i Europa), selv om Tórshavnsområdet hadde sendninger allerede fem år tidligere. Hele Bibelen var oversatt i 1961, og færøysk ble offisielt språk ved domstolene i 1987.

Den kulturelle imperialismen synes i mange nye, danske lånord. Gjennom bevisst språkarbeid forsøker man på Færøyene å lage erstatningsord for disse. I praksis er slike endringer lite effektive, særlig når de fleste færøyinger er tospråklige med meget gode kunnskaper i dansk.^[3] Færøyingenes stolthet over kulturen sin, samt øyenes avsides beliggenhet, gjør at man i dag har store forhåpninger om at færøysk som språk kommer til å overleve.

Verdt å merke seg:

• Ð/ð brukes aldri som første bokstav i et ord, men majuskelen kan oppstå i logoer på kart, som f. eks. SUÐUROY.
• Ø/ø kan også skrives som Ö/ö i poetisk språk, som Föroyar. I håndskrift og på en del skilt kan man se Ő/ő.
• Visse utenlandske familienavn som har vært lenge på Færøyene, er for eksempel Lützen, Müller, Winther, eller det kristne navnet Zacharias. Til og med x var med i Hammershaimbs ortografi, som Saxun for Saksun.
• Ettersom et færøysk tastatur gjør det mulig å skrive latin, engelsk, dansk, svensk, norsk og finsk, da finnes ikke den norrøne og islandske bokstaven þ. I beslektede færøyske ord er bokstaven skrevet som t eller som h, men man pleier helst å transkribere bokstaven til th.
• I prinsippet kan alle vest- og nordeuropeiske språk skrives på et færøysk tastatur. For visse tegn kreves det at Alt-funksjonen anvendes, for eksempel for å skrive islandske þ, tyske ß, franske œ, samt finske og estiske š og ž (som dog bare forekommer i russiske lånord).
• I tillegg finnes også diftongene ei, ey og oy, som i ordbøker står sammen med e og o. Når de blir regnet med i alfabetet står de sist.

Vokaler

Det er verdt å merke seg diftongene i færøysk: ei, ey og oy. Andre digrafer som er verdt å merke seg er eksempelvis ge, som f. eks. gentur («jenter»), som dermed uttales [dʒɛntʊɹ]. Et annet eksempel er digrafen ógv, som kombinert med regelen om at gj i begynnelsen av et ord skal uttales j, gjør at stedsnavnet Gjógv uttales [ʤɛgv], og at det svært vanlige færøyske mannsnavnet Jógvan uttales [ˈjɛgvan].

Det er verdt å merke seg at /v/ blir /f/ foran stum vokal.

Konsonanter

Verdt å merke seg om ord som ender på -skt:

• [st] i flerstavelsesord: føroyskt [ˈføːɹɪst] («færøysk»; også [ˈføːɹɪʂt]) russiskt [ˈɹʊsːɪst] («russisk»), íslendskt [ˈʊʃlɛŋ̊kst] («islandsk»).
• [kst] i énstavelsesord: enskt [ˈɛŋ̊kst] («engelsk»), danskt [ˈdaŋ̊kst] («dansk»), franskt [ˈfɹaŋ̊kskt] («fransk»), spanskt [ˈspaŋ̊kst] («spansk»), svenskt [svɛŋ̊kst] («svensk»), týskt [ˈtʊkst] («tysk»).
• Unntaket [ʂt] i: írskt [ʊʂt] («irsk»), norskt [nɔʂt] («norsk»)

Grunnet Færøyenes lille befolkning og areal, har ikke færøysk noen vesentlige dialektforskjeller, og få dialekter med egne ord som avviker fra standardspråket. Det eksisterer dog noen merkbare forskjeller i uttale av enkelte lyder. Det meste av Streymoy, samt Eysturoy og øyene lengst mot nord (Norðoyar), utgjør ett dialektområde, Vágar og Tórshavnsområdet (inkludert Hestur, Mykines og Koltur) et annet, og et siste utgjøres av Sandoy, Skúvoy, Stóra Dímun, Nólsoy og Suðuroy.

Innenfor disse områdene eksisterer det flere uttaleforskjeller; den lille øya Nólsoy (med omtrent 250 innbyggere) utgjør eksempelvis et eget område hvor bokstaven ó uttales au.

I Hamershaimbs ortografi ble de færøyske dialektene delt inn i Nordenfjordsdialekt og Søndenfjordsdialekt, hvor skillet gikk ved Skopunarfjørður. I dag er det vanlig å også ta med dialekten i Tórshavnsområdet og Vágar som en egen dialekt, og det er nettopp denne som er mest vanlig på f. eks. fjernsynet (Sjónvarp Føroya).

Færøysk er, sammen med islandsk, det eneste nordiske målet som ennå har fire kasus: nominativ, akkusativ, dativ og genitiv. Genitiv blir for det meste kun brukt i faste uttrykk. Språket har en relativt fri ordstilling, men bruker ofte SVO-rekkefølge, mens VSO-rekkefølge er mest brukt i spørrende setninger.

Substantiv

Ikke helt uventet er den færøyske grammatikken ganske lik den islandske og norrøne.

Les:

• hvør, hvat?, interrogativpronomen, «hvem, hva?»
• ein, artikkel, «en»
• stórur, adjektiv, «stor»
• bátur, substantiv, «båt»
• ein stórur bátur – «en stor båt» (maskulinum, hankjønn)
• ein vøkur genta – «en vakker jente» (femininum, hunkjønn)
• eitt gott barn – «ett bra/dyktig barn» (neutrum, intetkjønn)

I flertall kommer du til å se hvordan tallet tvey (2) anvendes.

Les:

• (tann/hin) stóri báturin – «den store båten»
• (tann/hin) vakra gentan – «den vakre jenta»
• (tað/hitt) góða barnið – «det gode/dyktige barnet»

Personlige pronomen

Personlige pronomen i færøysk er:

Entall

• 1. person: eg [eː] – jeg, meg [meː] – meg (akk.), mær [mɛaɹ] – meg (dat.), mín [mʊin] – min
• 2. person: tú [tʉu] – du, teg [teː] – deg (akk.), tær [tɛɹ] – deg (dat.), tín [tʊin] – din (gen.)
• 3. person maskulinum: hann [hanː] – han, ham (nom. akk.), honum [ˈhoːnʊn] – ham (dat.), hansara [ˈhansaɹa] – hans (gen.)
• 3. person femininum: hon [hoːn] – hun, hana [ˈhɛana] – henne (akk.), henni [hɛnːɪ] – hun (dat.), hennara [ˈhɛnːaɹa] – hennes (gen.)
• 3. person neutrum: tað [tɛa] – det (nom., akk.), tí [tʊi] – det (dat.), tess [tɛsː] – dets (gen.)

Flertall

• 1. person: vit [viːt] – vi, okkum [ɔʰkːʊn] – oss (akk., dat.), okkara [ˈɔʰkːaɹa] – vår (gen.)
• 2. person: tit [tiːt] – dere (fler.), tykkum [ˈtɪʰkːʊn] – dere (akk., dat., fler.), tykkara [ˈtɪʰkːaɹa] – deres (gen., pl.)
• 3. person maskulinum: teir [taiɹ]/[tɔiɹ] – de (m., nom., akk.), teimum [ˈtaimʊn]/[ˈtɔimʊn] – dem (dat.), teirra [ˈtaiɹːa]/[ˈtɔiɹːa] – deres (gen.)
• 3. person femininum: tær [tɛaɹ] – de (f., nom., akk.)
• 3. person neutrum: tey [tɛi] – de (n., nom., akk.)

Den tredje personen i plural neutrum tey anvendes i tilfeller hvor man snakker om begge kjønn, som f. eks.:

• teir eru onglendingar – «de er engelskmenn» (om menn)
• tær eru føroyingar – «de er færøyinger» (om kvinner)
• tey eru fólk úr Evropa – «de er folk fra Europa» (begge kjønn)

Verb

Svak bøyning

Svake verb i færøysk kan deles inn i fire hovedklasser og har i tradisjonell grammatikk vært nummerert fra 1 til 4. Hvilken klasse det svake verbet tilhører avgjør hvilket bøyningssystem de faller inn under, som gjør at disse fire hovedklassene kan være viktige å identifisere. Disse fire hovedklassene nummerert fra 1 til 4 korresponderer historisk til de samme fire hovedklassene man finner for svake verb i nynorsk i dag, kalt a-verb, j-verb, e-verb og kortverb. Klasse 1 korresponderer til det man i nynorsk ville kalt a-verb (å kasta, å kalla, å elska), klasse 2 korresponderer til j-verb (å selja, å velja, å krevja), klasse 3 korresponderer til e-verb (å døma, å kjøpa, å leva) og klasse 4 korresponderer til kortverb (å ro, å bu, å tru). Klassesystemet er i stor grad det samme som ved nynorsk, men bøyningsendelsene er selvsagt ulike. I bokmål er dette klassesystemet i stor grad borte.

Nedenfor er fire eksempler fra hver sin ulike klasse.

• kalla – kalle på/rope (klasse 1)
• selja – selge (klasse 2)
• døma – dømme (klasse 3)
• rógva – ro (klasse 4)

Sterk bøyning

• bíta – bite
• bróta – bremse
• svimja – svømme
• bera – bære
• koma – komme
• fara – fare/dra
• fáa – få

Hjelpeverb

• vera – være
• hava – ha
• verða – være/bli
• blíva – være/bli

Vera og verða er homonymer.

Andre viktige verb

Andre viktige færøyske verb, som man ofte får bruk for:

• kunna – kunne
• munna – ville
• mega – få lov til
• skula – skulle
• vita – vite
• vilja – ville

Adjektiv

De fleste adjektiver bøyes i samsvar med kjønn, antall, kasus, ubestemt og for bestemt form, såvel som i formene positiv, komparativ og superlativ:

Maðurin er stórur – Mannen er stor

Konan er stór – Damen er stor

Barnið er stórt – Barnet er stort

Adjektiver er på færøysk bøyd etter:

• (An)tall:

ein stórur maður – en stor mann

fleiri stórir menn – mange store menn

• Kasus:

ein stórur maður sat har – en stor mann satt der

eg sá ein stóran mann – jeg så en stor mann

eg møtti einum stórum manni – jeg møtte en stor mann

• Kjønn:

ein stórur maður – en stor mann

ein stór kona – en stor dame

eitt stórt barn – et stort barn

• Videre bøyes også adjektiv i formene positiv, komparativ og superlativ:

stórur – størri – størstur

(stor – større – størst)

• Adjektiver har sterk bøyning foran et substantiv i ubestemt form:

ein sjúkur maður – en syk mann

ein sjúk kona – en syk dame

eitt sjúkt barn – et sykt barn

• Adjektiver har, derimot, svak bøyning foran et substantiv i bestemt form:

hin sjúki maðurin – den syke mannen

hin sjúka konan – den syke damen

hitt sjúka barnið – det syke barnet

• Adjektiver kan også stå i bestemt form:

gamli Andras – gamle Andreas

Eirikur Reyði – Eirik Raude

Adverb

Mange adverb bøyes i positiv, komparativ og superlativ, men ikke alle. Her følger noen eksempler med færøyske adverb:

Man kan spørre: Hvar er hon? – Hvor er hun?

Og svare: Hon er har. – Hun er der.

Man kan spørre: Nær fer hann? – Når drar han?

Og svare: Hann fer nú. – Han drar nå.

Man kan spørre: Hvussu livir barnið? – Hvordan har barnet det?

Og svare: Barnið livir væl. – Barnet har det bra.

Disse ordene, har, nú and væl, er adverb.

Adverb kan brukes til å gi en mer detaljert beskrivelse, og etterfølger et verb:

Når noe skjer: Eg fari tíðliga upp. – Jeg står tidlig opp.

Hvor noe er: Bólturin er her. – Ballen er her.

Hvor noe finner sted: Fundurin var har inni. – Møtet var der inne.

Hvor noe skal: Hann fór hagar. – Han dro derover.

Hvordan noe er: Skipið er óføra stórt. – Dette skipet er veldig stort.

Hvordan noe skjer: Óhappið hendi knappliga. – Ulykken skjedde plutselig.

Hvorfor noe skjer: Tí fór hann avstað. – Derfor dro han avsted.

Når man vurderer noe: Hon dugir ivaleyst betur enn hann. – Hun er uten tvil mye flinkere enn ham.

Når man godtar: Jú, eg komi. – Ja (jo), jeg kommer.

Når man avslår: Nei, ikki fert tú. – Nei, du drar ikke.

• Ja [jæa] – ja
• Nei [nai] eller [noi] – nei
• Jú [jyu] – jo, da vel
• Takk fyri [takk firi] – takk (for...)
  • ...seinast [sainast] – ...sist
  • ...í kvøld [ui kvøld] – ...i aften
  • ...vitjanina [vitsjanina] – ...besøket
  • ...hjálpina [jålpina] – ...hjelpen
• Stóra tøkk [stoura tøkk] – mange takk
• Orsaka ['åsjæaka] – unnskyld
• Eingin orsøk ['åndsjin 'åsjø:k] – ingen årsak
• Ger so væl,... [dsjesjo væal] – vær så vennlig,... / vær så god
• Versgu [væsjgu] – vær så god
• Góðan morgun [gouwan morgun] – god morgen
• Góðan dag [gouwan dæa] – god dag
• Gott kvøld [gott kvøld] – god kveld
• Hey [hei] – hei
• Halló [hallou] – hallo
• Væl gagnist [væal gaggnist] – vel bekomme (svar på manga takk etter måltider, og brukes alltid som hilsen hvis man kommer inn et sted hvor folk sitter og spiser)
• Hvussu gongur (gongst)? [kvussu gongur (gongst)] – hvordan har du / De / det?
• Tað gongur væl, takk, og tygum / tær? [tæa gongur væal takk o tijun / tæar] – takk, godt, og De / du?
• Farvæl – farvel
• Góða ferð [gouwa fer] – god reise
• Vit síggjast [vit suddsjast] – vi ses
• Kanska [kanska] – kanskje
• Hvar er...? [kvæar er] – hvor er...?
• Kunnu tygum vísa mær tað á kortinum? [kunnu tijun vuisa mæar tæa åa kåsjtinun] – kan De vise meg det på kartet?
• Lat meg fáa hetta [læat me fåa hætta] – la meg få dette
• Eg vildi fegin havt... [e vildi fæjin haft] – jeg vil gjerne ha...
• Hvussu nógv kostar hetta? [kvussu negv kåstar hætta] – hvor mye koster det?
• Hvussu eita tygum / eitur tú? [kvussu aita tijun / aitur tyu] – Hva heter De /du?
• Eg eiti... [e aiti] – jeg heter...
• Veðrið er ringt [vægri er ringt] – været er dårlig
• Tað er fitt [tæa er fitt] – det er veldig bra, positivt
• Tað er í lagi [tæa er ui læaji] – det er i orden
• Tað veit eg ikki [tæa vait e ihtsj] – det vet jeg ikke
• Eg skilji ikki [e sjilji ihtsj] – jeg forstår ikke
• Hvat siga tygum? [kveat sija tijun] – hva sier De?
• Ha? [ha:] – hva? hva behager? unnskyld?
• Hvat heitur ... á føroyskum, donskum, enskum? [kvæat aitur ... åa føriskun, dånskun, ænskun] – hva heter ... på færøysk, dansk, engelsk?
• Eg eri úr Danmørk / Noregi / Svøríki [e eri yur danmørk / noregi / svøruitsji] – jeg er fra Danmark / Norge / Sverige
• Eg búgvi í Keypmannahavn [e bigvi ui tjeipmannahaun] – jeg bor i København
• Ert tú føroyingur? [esjt tyu føringur] – er du færøying?
• Eg tosi eitt sindur føroyskt [e tosi ait sindur førist] – jeg snakker litt færøysk
• Eg eri fyrstu (aðru, triðju, fjórðu, fimtu) ferð í Føroyum [e eri fistu (æaru, triju, fjouru, fimtu) fer ui førjun] – jeg er på Færøyene for første (andre, tredje, fjerde, femte) gang.
• Føroyskt er vakurt, men torført at læra (skilja) [førist er væakusjt mænn torføsjt æt læara (sjilja)] – Færøysk er pent, men vanskelig at lære (forstå)

Eksempler fra Richard Kölbls bok Färöisch Wort für Wort (2004).

Geografiske ord og uttrykk

Fader vår

Matteusevangeliet 6:9-16, moderne færøysk etter Jákup Dahl og Kristian Osvald Viderø, 1961:^[4]

Faðir vár, tú sum ert í himlunum! Heilagt verði navn títt;
komi ríki títt, verði vilji tín
sum í himli so á jørð;
gev okkum í dag okkara dagliga breyð;
og fyrigev okkum skuldir okkara,
so sum vit fyrigeva skuldarum okkara;
og leið okkum ikki í freistingar; men frels okkum frá tí illa.
Tí at um tit fyrigeva monnum misgerðir teirra,
so skal himmalski faðir tykkara eisini fyrigeva tykkum;
men fyrigeva tit ikki monnum,
so skal faðir tykkara ikki heldur fyrigeva misgerðir tykkara.
Amen!

Menneskerettighetene

FNs menneskerettighetserklæring, artikkel 1–3, på færøysk:

Øll menniskju eru fødd fræls og jøvn til virðingar og mannarættindi. Tey hava skil og samvitsku og eiga at fara hvørt um annað í bróðuranda.
Øll hava krav um rættindi og frælsi, sum eru nevnd í hesi yvirlýsing, uttan mun til ættarslag (rasu), húðarlit, kyn, mál, átrúnað, politiska ella aðra sannføring, tjóðskaparligan ella samfelagsligan uppruna, ognarviðurskifti, føðing ella aðra støðu.
Somuleiðis skal eingin mismunur vera orsakað av politiskari, rættarligari ella millumtjóða støðu hjá tí landi, sum ein persónur hoyrir til, sama um landið er sjálvstøðugt, undir tilsjónarvaldi, ella fullveldi tess á annan hátt er skert.
Ein og hvør hevur rætt til lív, frælsi og persónliga trygd.

Norsk versjon:

Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold. Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende, eller på annen måte har begrenset suverenitet.
Enhver har rett til liv, frihet, og personlig sikkerhet.

Kronologisk liste over fortsatt tilgjengelige bøker om færøysk:

• V.U. Hammershaimb: Færøsk Anthologi. Copenhagen 1891 (to bind, utgitt på nytt i 1991) (dansk)
• M.A. Jacobsen, Chr. Matras: Føroysk – donsk orðabók. Tórshavn, 1961 (færøysk–dansk ordbok)
• W.B. Lockwood: An Introduction to Modern Faroese. Tórshavn, 1977 (utgitt på nytt i 2002)
• Eigil Lehmann: Føroysk-norsk orðabók. Tórshavn, 1987 (færøysk–nynorsk ordbok)
• Tórður Jóansson: English loanwords in Faroese. Tórshavn, 1997 (ISBN 99918-49-14-9) (engelsk)
• Johan Hendrik W. Poulsen: Føroysk orðabók. Tórshavn, 1998 (ISBN 99918-41-52-0) (færøysk)
• Annfinnur í Skála: Donsk-føroysk orðabók. Tórshavn 1998 (ISBN 99918-42-22-5) (dansk–færøysk ordbok)
• Michael Barnes: Faroese Language Studies Studia Nordica 5, Supplementum 30. Tórshavn, 2002 (ISBN 99918-41-30-X) (engelsk)
• Höskuldur Thráinsson (Þráinsson), Hjalmar P. Petersen, Jógvan í Lon Jacobsen, Zakaris Svabo Hansen: Faroese. An Overview and Reference Grammar. Tórshavn, 2004 (ISBN 99918-41-85-7) (engelsk)
• Richard Kölbl: Färöisch Wort für Wort. Bielefeld 2004 (tysk)
• Gianfranco Contri: Dizionario faroese-italiano = Føroysk-italsk orðabók. Tórshavn, 2004 (ISBN 99918-41-58-X) (færøysk–italiensk ordbok)
• Hjalmar Petersen, Marius Staksberg: Donsk-Føroysk orðabók. Tórshavn, 1995 (ISBN 99918-41-51-2) (dansk–færøysk ordbok)
• Jóhan Hendrik Winther Poulsen (1997). «Det færøske sprog». I Karker, Allan, Lindgren, Birgitta og Løland, Ståle. Nordens språk (dansk). Utgitt av Nordisk språksekretariat. Oslo: Novus. s. 193–207. ISBN 82-7099-274-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
• Jón Hilmar Magnússon: Íslensk-færeysk orðabók. Reykjavík, 2005 (ISBN 99796-61-79-8) (islandsk–færøysk ordbok)
• Annfinnur í Skála / Jonhard Mikkelsen: Føroyskt / enskt – enskt / føroyskt, Vestmanna: Sprotin 2008 (færøysk–engelsk/engelsk–færøysk ordbok, 2 bind)

• (en) Faroese language – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Faroese language – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• «Málráðið – språknormerende organ for færøysk» (færøysk). 
• «Ordbøker mellom færøysk og flere språk» (færøysk). Sprotin. 
• «Språkverktøy for færøysk» (norsk). Utgitt av Giellatekno, forskingsgruppe for samisk språkteknologi. Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. 
• «Rettskrivningsverktøy for Microsoft Office og LibreOffice» (engelsk). Utviklet av Divvun. Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.