Nullmeridianen

Nullmeridian er den meridian som lengdegradene regnes fra, basert på Det kongelig observatorium ved Greenwich i England.^[1][2] Den ble etablert av George Airy i 1851. Siden 1884 har all lengdregradsfastsettelse på jorden hatt nullmeridian (eller Greenwich-meridianen) som utgangspunkt. Nullmeridianen går gjennom Greenwich-observatoriet i London, nærmere bestemt hovedakselen de store teleskopet i observatoriet. Ved 1884 benyttet over to-tredjedeler av skip og tonnasje nullmeridian som referansemeridian på deres diagrammer og kart. Lengdegradene, regnet fra Pol til Pol, er ca. 20 000 km.

I oktober det samme året, på bud fra den amerikanske president Chester A. Arthur, kom 41 delegater fra 25 nasjoner sammen i Washington, D.C. i USA på Den internasjonale meridiankonferanse. Denne konferansen valgte meridianen som gikk gjennom Greenwich som den offisielle nullmeridianen grunnet dens popularitet.^[3][4] Imidlertid avsto Frankrike fra å stemme, og franske kart fortsatte å benytte parismeridian, som gikk gjennom Parisobservatoriet i Frankrikes hovedstad, i flere tiår. På 1700-tallet hadde ordbokforfatteren Malachy Postlethwayt fra London utgitt sine afrikanske kart som viste at «Londons meridian» krysset ekvator noen få grader vest for den senere meridian og Accra i Ghana.^[5]

For norske landkart ble storsirkelen gjennom Kristiania Observatorium benyttet som nullmeridian. For amtskartene ble Ferro meridian benyttet fram til 1917.^[6]