Vladimir Putin

Oppvekst og skolegang

Putin ble født 7. oktober 1952 i Leningrad (siden 1991 St. Petersburg).^[41] Han var sønn av Vladimir Spiridonovitsj Putin (1911–1999) og Marija Ivanovna Sjelomova (1911–1998).

Faren var vernepliktig i den sovjetiske marinen og arbeidet senere på togfabrikk. Moren jobbet blant annet som vakt og vaskehjelp. Faren fikk varige men etter skade i kampene om Leningrad, og moren holdt på å dø av sult under beleiringen av Leningrad. Begge foreldrene hadde passert 41 år da han ble født, og lite er kjent om barndommen hans, noe som har ført til rykter om at han ble adoptert 9–10 år gammel.^[42][43]

Han hadde to eldre brødre, som begge døde i ung alder. Den ene døde kun måneder etter fødselen i 1933, mens den andre døde av difteri under beleiringen av Leningrad.

Putins bestefar, Spiridon Ivanovitsj Putin, (1879–1965) jobbet på Vladimir Lenins datsja i Gorkij som kokk. Etter Lenins død i 1924 fortsatte han å jobbe som kokk for Lenins enke, Nadezjda Krupskaja. Senere jobbet han som Stalins kokk i en av datsjaene hans ved Moskva. Unge Putin fikk ofte besøke sin bestefar og herfra begynte hans første møte med det politiske Russland.^[44]

I Putin-biografien Ot Pervogo Litsa forteller Putin selv om barndomsårene i en kommunal leilighet i Leningrad. Den 1. september 1960 begynte han på den lokale skolen, kun få meter fra leiligheten. I femte klasse var han en av de få i klassen som ikke var medlem av Komsomol.^{[trenger referanse]} I sjette klasse begynte han med sport i form av sambo og senere judo.^[45]

Putin fullførte jusstudiene ved Universitetet i Leningrad (nå Statsuniversitetet i St. Petersburg) i 1975,^[46] med hovedfagsoppgave i folkerett, hvor han skrev om «bestevilkårsprinsippet» innen handel i internasjonal rett. Det var på universitetet at han ble medlem av Sovjetunionens kommunistiske parti. Dette var et medlemskap Putin beholdt frem til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Det var også på universitetet han møtte Anatolij Sobtsjak, en person som kom til å spille en viktig rolle i Putins senere karriere.^[47]

Privatliv og familie

Den 28. juli 1983 giftet Putin seg med Ljudmila Sjkrebneva, som på denne tiden var student ved den spanske delen av det filologiske avdelingen på Universitetet i Leningrad.^{[trenger referanse]} Hun hadde tidligere vært flyvertinne for Aeroflot.^[48]

Paret har to døtre. Marija Putina, også omtalt som Marija Vorontsova, (født 28. april 1985 i St. Petersburg) og Jekaterina Putina (også omtalt som Katerina Tikhonova; født 31. august 1986 i Dresden). Døtrene vokste opp i Øst-Tyskland og gikk på en tysk skole i Moskva helt til Putin ble statsminister. Marija Vorontsova er genforsker med spesialisering i sjeldne sykdommer hos barn. Katerina Tikhonova har blant annet drevet med akrobatisk rock'n'roll dans og konkurrert på internasjonalt toppnivå.^{[49][50][51][52]} Deretter studerte de internasjonal økonomi på finansakademiet i Moskva.

I april 2014 bekreftet Putins tallsmann at paret hadde gått fra hverandre etter 30 års ekteskap.^[53]

Alina Kabajeva blir omtalt som Putins elskerinne og det antas at hun har født hans barn.^[54][55][56]

Putin hadde en svart labrador retriever ved navn Koni. Hunden fulgte ofte ham på internasjonale reiser og besøk frem til sin bortgang på grunn av høy alder. Senere har han adoptert flere hunder, blant annet en Sentralasiatisk ovtcharka som han fikk som gave fra presidenten i Turkmenistan, Gurbanguly Berdimuhamedow.

Putin snakker flytende tysk og skal også ha tatt engelsktimer etter han ble president.^[57] Han holdt en tale på flytende engelsk i Guatemala by etter at Sotsji hadde fått Vinter-OL 2014.^[58] Han behersker engelsk muntlig og forstår engelsk godt, men bruker russisk og tolk i offisielle samtaler og forhandlinger.^[59][60] Han behersker engelsk godt nok til å korrigere tolkene. I tyskspråklige land kan han slå over på tysk.^[61]

Putin gikk inn i KGB i 1975 rett etter universitetet. Etter grunntreningen var han først ansatt i avdelingen for kontraspionasje, men ble senere overført til avdelingen for overvåkning av utenlandske diplomater i Leningrad. Ifølge russiske historikere jobbet også Putin med å slå ned på politiske opprørere i Sovjetunionen.

Fra 1985 til 1990 hadde Putin fått et godt rykte innad i KGB og ble overført til Dresden i det daværende Øst-Tyskland.^[62] Han nådde graden oberstløytnant i KGB, en grad som tydet på at han ikke utmerket seg.^[63] En tidligere KGB-offiser hevdet at Putin bare nådde graden major i KGB og løy om at han var oberstløytnant.^[64] Etter at DDR-staten kollapset ble Putin tilbakekalt til hjemlandet hvor han i 1991 fikk en stilling ved Statsuniversitetet i Leningrad. Denne jobben inkluderte både det å holde øye med studentrådet og det å se etter potensielle rekrutter til KGB. På denne tiden knyttet han også vennskapsbånd til Anatolij Sobtsjak, daværende ordfører i Leningrad.^[65] Flere venner og kollegaer fra KGB-tiden ble senere viktig i Putins virke som politiker blant annet som rådgivere.^[66]

Putin gikk offisielt av fra stillingen den 20. august 1991, under det KGB-støttede kuppet mot Sovjetunionens generalsekretær Mikhail Gorbatsjov.

I mai 1990 oppnevnte Sobtsjak Putin som rådgiver for internasjonale hendelser. Den 28. juni 1991 ble han St. Petersburgs «utenriksminister», og fikk ansvar for å promotere byen for utenlandske turister og investeringer. Han beholdt stillingen frem til 1996. I løpet av perioden ble Putin etterforsket for korrupsjon, uten at etterforskningen kom frem til noe konkret.

I 1996 tapte Anatolij Sobtsjak ordførervalget i St. Petersburg og ble etterfulgt av Vladimir Jakovlev. Putin dro da til Moskva hvor han overtok stillingen som nestsjef for avdelingen for presidentembetets eiendommer. Denne stillingen hadde han frem til mars 1997, da president Boris Jeltsin forfremmet Putin til nestsjef for presidentens stab, en stilling som han hadde frem til 1998.

Den 25. juli 1998 overtok Putin sjefstolen i FSB (etterfølgeren etter KGB). Putin ble fast medlem av Russlands sikkerhetsråd 1. oktober 1998 og deretter rådets sekretær fra 29. mars 1999. Putin satt i FSB-sjefsstolen frem til september 1999.

Den 9. august 1999 ble Putin én av Russlands tre visestatsministere. Senere samme dag ble Sergej Stepasjins regjering avsatt, og Putin ble da utnevnt til konstituert statsminister av Jeltsin.^[67] Det skjedde i forbindelse med den andre Tsjetsjenia-krigen og Putin ga hæren frie tøyler i Tsjetsjenia.^[63] Jeltsin uttalte også at han foretrakk Putin som sin arvtager.

Den 16. august samme år godkjente statsdumaen Putin som statsminister. Den nye statsministeren trengte et simpelt flertall, normalt 226 stemmer for å godkjennes. Putin ble godkjent med 233 stemmer for, 84 mot og 17 som avsto fra å stemme.^[68] Da han begynte embetsgjerningen ventet de fleste at han skulle sitte like kort i statsministerstolen som sine forgjengere. Putin klarte imidlertid å beholde stillingen etter at han økte sin personlige popularitet ved å kjøre en hard linje mot opprørene i Tsjetsjenia og ved å ta harde midler i bruk mot kriminaliteten i landet.

Som statsminister besøkte blant annet Putin de russiske troppene i Tsjetsjenia. Han sendte også styrker til å beskytte delrepublikken Dagestan, som hadde blitt invadert av tsjetsjenske styrker.

Selv om Putin offisielt var partiuavhengig, støttet han det da nylig etablerte partiet Forent Russland i Duma-valget i 1999.^[69] Ved valget ble dette partiet det største partiet i Dumaen, og Forent Russland svarte med å støtte Putin under presidentvalget året etter.

Første periode (2000–2004)

Putin overtok som president 31. desember 1999 da Boris Jeltsin trakk seg med umiddelbar virkning. Hans første embetshandling var å gi Jeltsin og hans familie full immunitet mot alle korrupsjonsanklager. To år senere, den 12. februar 2001, signerte han en lov som garanterte samme immunitet til alle fremtidige russiske statsoverhoder og deres familier.^[70][71]

Motstanderne hadde regnet med et valg i juni 2000, men Jeltsins avgang førte til at valget ble fastsatt til mars. Putin vant i første valgrunde. Den 7. mai 2000 ble Putin offisielt tatt i ed som Den russiske føderasjons president.

Putins første periode ble preget av store endringer i den russiske administrasjonen. Blant annet endret han den føderale strukturen til 89 distrikter som igjen var en del av syv regioner. Dumaen ga også Putin rett til å avsette guvernører i disse distriktene.

Han innførte omfattende reformer innen rettsvesenet i landet, særlig inenfor eiendomsskatt og skattelovene. Dette var en prosess som hadde gått tregt under Jeltsin, blant annet på grunn av kommunistisk og oligarkisk motstand. I begynnelsen av 2000 begynte de globale oljeprisene å øke, noe som førte til at statsbudsjettet for året gikk i pluss. Regjeringen under Putin benyttet anledningen til å reformere skattesystemet i landet. Skattenivået ble satt til et flatt nivå på 13 prosent, mens skattereguleringene ble kuttet kraftig ned for å promotere økonomisk vekst. Nye jordreformer som gjorde det mulig å kjøpe og selge land fritt ble innført for første gang siden revolusjonen i 1917.

I slutten av 2000 ble Sovjetunionens nasjonalsang gjeninnført med ny lyrikk og obligatoriske flaggdager ble kunngjort.

Putins første utenlandsreise som president gikk til London, hvor han førte samtaler med statsminister Tony Blair. Sommeren 2000 ga Putin ordre om å stenge militærbaser i Vietnam og Cuba som landet hadde arvet fra Sovjetunionen.

Den første seriøse utfordringen Putin stod overfor, var «Kursk»-katastrofen, hvor han ble kraftig kritisert av russere for hvordan han håndterte denne krisen.

I tillegg ble Putins renommé ytterligere svekket av terrorangrepet mot Dubrovka-teateret i Moskva i 2002 hvor over 130 gisler ble drept. Internasjonal presse advarte da mot at Putins popularitet ville lide under hans håndtering av krisen. Dette skjedde imidlertid ikke.

Andre periode (2004–2008)

Den 14. mars 2004 ble Putin gjenvalgt som president med over 71 % av stemmene. Den første utfordringen i hans andre periode var et terrorangrep på en skole i Beslan. I likhet med det som skjedde etter angrepet mot Dubrovka-teateret i 2002 ble ikke Putins popularitet svekket av utfallet av krisen, selv om mange offentlige kilder ga Putin personlig ansvaret for blodbadet.^[72]

Putin uttalte i en tale i 2005 at «Sovjetunionens sammenbrudd var det 20. århundrets største geopolitiske katastrofe».^[73]

I mai 2006 annonserte Putin i sin årlige tale ordninger for fødselpermisjon og graviditet. Dette var et tiltak for å få bukt med synkende fødseltall, fattigdom og boligmangel. Samtidig økte han budsjettene i både helse- og skolesektoren, og moderniserte utstyret i begge disse i 2007. Videre overførte han ansvaret for føderale fengsler til Justisdepartementet fra Innenriksdepartementet.

Putins viktigste utfordrere var likevel de russiske oligarkene. Mikhail Khodorkovskij, YUKOSs president, ble arrestert for svindel og skatteunndragelse. Dette ble sett positivt med folkelige russiske øyne, som i stor grad så oligarkene som tyver som hadde stjålet Russlands rikdommer. I internasjonal presse ble det derimot spekulert om at Putin stilnet den politiske opposisjonen. Khodorkovskij var en kjent kritikker av Putins regime.^[74][75]

I 2008 invaderte Russland under Putins ledelse Georgia.^[76]

I henhold til den russiske grunnloven kunne ikke Putin stille til gjenvalg som president etter å ha sittet i to perioder. Putins personlige popularitet gjorde at det var knyttet stor spenning til hvem han ville støtte som sin etterfølger. Det ble også spekulert i om Putin ville endre grunnloven.

Putin støttet Dmitrij Medvedev fra partiet Forent Russland som kandidat til å etterfølge ham i presidentembetet. Medvedev vant valget, og ble tatt i ed som president etter Putin i en seremoni i Kreml 7. mai 2008.^[77] Bare noen timer etter utnevnelsen og som en av sine første offisielle embetshandlinger, nominerte han Putin som kandidat til statsminister i Russland.^[77] Putin ble dagen etter valgt til ny statsminister av statsdumaen.^[78]

Putin beholdt flere av sine kjente ministere i sin nye regjering: Sergej Lavrov fortsatte som utenriksminister, Aleksej Kudrin som finansminister, og Anatolij Serdjukov arbeidet videre som forsvarsminister.^[79] Igor Setsjin fikk tittelen som visestatsminister, og Putins tidligere administrasjonssjef som president, Sergej Sobjanin ble utpekt til Putins stabssjef.^[79]

I august 2008 anklaget Putin USA for å provosert frem krigen i Sør-Ossetia, med begrunnelse i at amerikanske borgere var i Georgia for å påvirke presidentvalget. Den 9. juni 2009 trakk Russland seg fra forhandlinger med World Trade Organization og i stedet startet uavhengige forhandlinger med Belarus og Kasakhstan. Putin oppga grunnen at de var lei av å vente på at Vesten skulle godta dem som medlemmer av organisasjonen.

Som statsminister ble han av mange fortsatt betraktet som landets sterke mann og reelle overhode. Presidenten og statsministeren ble sett på som et tospann, der presidenten, Medvedev, som var en god venn og håndplukket av Putin til presidentvervet, var det milde, liberale ansikt utad mot omverdenen, mens Putin sto for de tøffe avgjørelser.

Tredje periode (2012–2018)

I mars 2012 ble Putin gjenvalgt som president. Ettersom grunnloven ble endret i 2011 ble presidentperioden utvidet med to år. Valget ble kritisert av internasjonale valgobservatører for uregelmessigheter, for stor statlig favorisering av Putins kandidatur og for å ikke ha reelle motkandidater.^[80]

Medvedev, som var president fra 2008 til 2012, ble straks utnevnt som statsminister. Han hadde allerede før utvelgelsen av presidentkandidat for det statsbærende partiet erklært at han ikke var kandidat, og selv anbefalt at Putin skulle velges på ny. Kritikere av Putin-Medvedev-konstellasjonen antyder at dette var en avtale i mellom dem allerede i 2008. Både ved utvelgelsen av Putin som presidentkandidat, og ved erklæringen av Putin som seierherre ved presidentvalget, var det store folkelige protester. De store demonstrasjonene mot Putin kom som en stor overraskelse, men førte til en mengde arrestasjoner. Siden er det blitt innført en rekke strenge lover som skal hindre opposisjonell massemønstring og vanskeliggjøre protestbevegelsenes arbeid. Kritikere av regimet omtaler Putins styre som et «mykt diktatur», der opposisjonelle blir rettslig forfulgt på grunn av alvorlige anklager om økonomiske misligheter, eller for «hat mot kirken» (se dommen mot Pussy Riot).

I 2012 opplevde Russland 92 skogbranner, hvor tusenvis av familier mistet hjem og alt de eide. Putin satte opp et fond for å kompensere dem.

Senere etterga han Cuba en gjeld på 32 millioner dollar og signerte en lov som gjorde det forbudt for USA å adoptere russiske barn.

I 2014 invaderte russiske styrker deler av Ukraina.^[81][82][83]

Blant kjernepolitikken etter sanksjonene i kjølvannet av Krim-anneksjonen var å bygge opp en russisk matproduksjonssektor som var stor nok til å gjøre landet uavhengig av matimport fra utlandet.

Han signerte en lov som gjorde landet mer sentralisert og fortsatte den militære oppbygningen som startet etter Medvedevs styre.

Fjerde periode (2018–2024)

Putin ble gjenvalgt som president for fjerde gang 28. mars 2018, med 76,9 prosent av stemmene. Han erklærte seg selv som kandidat for valget 6. desember 2017 etter måneder med spekulasjoner om hvorvidt han ville stille til valg. I motsetning til tidligere valg, bestemte Putin seg denne gang for å være en uavhengig kandidat, i stedet for å bli nominert av partiet Forent Russland. Hans fjerde periode begynte den 7. mai 2018, hvor han samme dag inviterte Dmitrij Medvedev til å danne ny regjering som statsminister. Putin har uttalt at han vil stille til gjenvalg som president i 2024, noe som kan gjøre det mulig for ham å beholde makten minst til 2030.^[84]

Putin utnevnte 15. januar 2020 Mikhail Misjustin som Russlands statsminister etter Dmitrij Medvedev.^[85][86]

I 2018, i Putins fjerde periode som president, ble Krim-broen åpnet og fotball-VM arrangert i Russland.

Det ble avdekket mange brudd på dopingreglementet i forbindelse med vinter-OL 2014 i Sotsji. Russland ble derfor utestengt som arrangør og ledere og utøvere som representerer det russiske idrettsforbundet ble utestengt fra deltakelse i både vinter- og sommeridretters verdensmesterskap, olympiske leker og paralympiske leker i to år fra 17. desember 2020.^[87]

I 2021–2022 foretok Russland en styrkeoppbygging ved grensen mot Ukraina. Den 21. februar 2022 anerkjente Russland offisielt de to utbryterrepublikkene Donetsk og Lugansk som uavhengige stater og sendte militære styrker til Donbas, det østligste området i Ukraina.^[88][89] To dager senere, natt til 24. februar 2022 gikk Russland til krig mot Ukraina. Putin sa i TV-tale samme natt at en militær operasjon var i gang.^[90]

FNs sikkerhetsråd formulerte et forslag som fordømte Russlands aggresjon mot Ukraina, men Russland som for øvrig hadde formannskapet i sikkerhetsrådet i februar 2022, brukte sin vetorett som forhindret at forslaget kunne vedtas. Kina, India og De forente arabiske emirater avholdt seg fra å stemme, alle andre medlemmer i sikkerhetsrådet, inkludert Norge, støttet forslaget.^[91]

Putin har også vært gjenstand for mye negativ kritikk. Flere avgjørelser tatt av Putin har blitt betegnet som udemokratiske av både uavhengige russiske medier og vestlige regjeringer.^[92][93][94] Human Rights Watch sin årlige rapport for 2008 hadde Russland som egen seksjon. Der skrev de at valgene i 2007 og 2008 var kraftig påvirket av Putins lover, hvor han nektet friheten å samle seg fredelig og å ytre seg. I tillegg trakk de frem at grove brudd på menneskerettighetene i Tsjetsjenia. Organisasjonen kalte Putin en diktator på linje med Robert Mugabe og daværende president i Pakistan, Pervez Musharraf.^[95]

Putin er også anklaget for å ha stått bak mordet på Anna Politkovskaja og mordforsøket på Viktor Jusjtsjenko. Politkovskaja var kjent for å være en sterk kritiker av Putin, og hennes død skapte internasjonal fordømmelse. Putin ble anklaget av Vesten å ikke ha beskyttet frie russiske medier.^[96][97] Putin svarte med at Anna Politkovskajas død var mye mer ødeleggende for Putin enn hva hennes bøker var.^[98] Mange russiske journalister som har enten dekket krigen i Tsjetsjenia, avslørt korrupsjon i det offentlige eller vært regimekritiske, har blitt drept etter at Putin overtok makten.^[96][97]

I 2017 undertegnet Putin en ny russisk lov som avkriminaliserte visse typer vold i hjemmet. Resultatet er at den russiske straffeloven ikke lenger inkluderer fysisk vold mot familiemedlemmer (inkludert kone og barn) og slektninger. Kvinne- og menneskerettighetsgrupper i Russland har reagert med avsky, og frykter at svake individer og grupper vil bli utnyttet og mishandlet.^[99]

Putin vitser ofte om andre, mens mange personer som har vitset om Putin, er blitt fengslet.^[100]

Putin deltar ikke i valgdebatter.^[101]

I oktober 2008 annonserte forsvarsminister Anatolij Eduardovitsj Serdjukov omfattende endringer som begynte i 2009. Noe av grunnen til denne restruktureringen var at erfaringene fra krigen i Sør-Ossetia viste at det russiske forsvaret ikke var effektivt nok i å oppnå sine strategiske mål. Reformene var hovedsakelig implementert i Medvedjevs presidentperiode, under oppsyn av Putin som hadde ansvaret i form av å være statsminister.

Målet med reformene var å redusere forsvaret og samtidig gjøre det mer effektivt til å utføre oppgaver innenfor korte tidsrammer. Offiserkorpset ble kraftig slanket og utdanningen sentralisert. Militærdistrikter ble kuttet ned til fire regioner, verneplikten ble kuttet til ett år fra to, hovedsakelig for å stoppe den brutale trakasseringstradisjonen dedovsjina i hæren.

Putin har også fokusert på å øke Russlands nærvær i den arktiske regionen, og har etablert flere baser i regionen.^[102]

Putin har ofte uttalt seg kritisk overfor USA og vesten, i det han har kalt vestlig aggresjon mot Russland og andre ikke vestlige stater.^[103] Særlig har han kritisert USAs utenrikspolitikk. I februar 2007 under en sikkerhetskonferanse i München anklaget han USA for å drive en utenrikspolitikk som ikke tok hensyn til allierte nasjoner. Han mente at USA brukte sin makt på en måte som gjorde at «internasjonal lover ikke var effektive, og dermed var ingen trygge».^[104]

Putin har uttalt at han støtter en sterkere internasjonal lovgiving og en mer demokratisk styreform. Da USA invaderte Irak i 2003, var Putin imot Washingtons beslutning om å invadere landet uten FNs støtte. Da George W. Bush ba FN fjerne restriksjonene mot Irak etter at krigen var avsluttet, støttet Putin en gradvis oppheving av restriksjonene. Han begrunnet dette med at FN måtte få tid til å lete etter masseødeleggelsesvåpen før dette skjedde.

Han var imot både USAs rakettskjold-planer og militarisering av det ytre rom.^[105] Etter 11. september la Putin seg på en svært samarbeidsvillig linje ovenfor NATO og tillot baser i deres maktsfære i Sentral-Asia. Dette møtte motstand hos russiske nasjonalister som var imot amerikanske baser på tidligere sovjetisk jord. Han foreslo for George Bush 7. juni 2007 å bruke en tidligere sovjetisk radarbase i Aserbajdsjan istedenfor en planlagt ny base i Polen. I tillegg ville han at USA skulle legge systemet lengre sør, til Tyrkia eller Irak.^[106]

Den 4. juni 2007 uttalte Putin at det kunne bli aktuelt å rette atomraketter mot vestlige land dersom eventuelle amerikanske raketter ble lagt i Tsjekkia.^[107]

Selv om forholdet mellom Russland og USA var kjølig, var det personlige forholdet mellom Putin og Bush ganske vennlig.^[108] Putin var imot Kosovos løsrivelse fra Serbia, og anerkjente ikke den nye statsdannelsen. Han kalte all støtte for løsrivelse «umoralsk» og ulovlig.^[109] I tillegg mente han at Kosovos løsrivelse ville slå tilbake mot Vesten.^[110]

Storbritannia-Russland krisen

På slutten av 2006 ble det diplomatiske forholdet mellom Storbritannia og Russland sterk forverret. Dette skyldtes hovedsakelig den russiske innblandingen i forgiftningen av Aleksandr Litvinenko. Russland nektet å utlevere en mistenkt i saken, Andrej Lugovoj. Storbritannia svarte med å utvise fire russiske diplomater fra landet.^[111] Begrunnelsen for Putins avgjørelse var at den russiske grunnloven ikke tillot å utlevere russiske borgere til land som personen ikke har noe tilknytning til. Storbritannias utenriksminister David Miliband uttalte i henhold til saken «this situation is not unique, and other countries have amended their constitutions, for example to give effect to the European Arrest Warrant».^[112] I Russland ble utsagnet tolket som om britene ville endre Russlands grunnlov og stemningen ble hisset opp. Putin uttalte at saken ikke var ute av kontroll og at Russland og Storbritannia snart ville gjenoppta gamle diplomatiske bånd igjen. Likevel ble britiske diplomater utvist fra Russland kort tid etter.

Krigen i Sør-Ossetia 2008

I august 2008 var Putin statsminister i Dmitrij Medvedevs presidentperiode, men markerte seg likevel som en av de førende aktørene under krigen i Sør-Ossetia 2008. I krigens første fase besøkte Putin de russiske troppene ved frontlinjene rett etter å ha kommet hjem fra OL i Beijing.

Annekteringen av Krim

Den 26. februar 2014 brøt det ut protester i den regionale hovedstaden i Krim, Simferopol. Utenfor det lokale parlamentet ble det konfrontasjoner mellom russere og krimtatarer. Den samme natten beordret Russlands forsvarsminister Sergej Shoigu fallskjermssoldater fra Pskov til Krim, hvor de tok over den lokale flyplassen og stengte luftrommet over halvøya. Senere tok soldatene over parlamentsbygningen og reiste det russiske flagget. Soldatene hadde på seg uniformer uten militære kjennetegn, noe som ga dem kallenavnet «små grønne menn».

Avgjørelsen om å annektere Krim ble tatt av Putin klokken 07:00 om natten 23. februar 2014.^[113] Ideen hadde ikke vært ny. I 2008 hadde Putin under NATO-møtet i Bucaresti sagt at hvis Ukraina ville bli medlem av NATO, ville det være uten Krim og de østlige regionene. Russland hadde hatt sin Svartehavsflåte stasjonert i Sevastapol siden 1991.

Krig mot Ukraina

Kremls nettside publiserte 12. juli 2021 essayet «Den historiske enhet mellom russere og ukrainere» av Putin. Han argumenterer der for at «virkelig suverenitet» for Ukraina bare er mulig i partnerskap med Russland. Putin understreker at «muren» som har vokst frem mellom de to landene er stor ulykke og tragedie, og at dette delvis er resultat av bevisste tiltak fra krefter som alltid har ønsket å undergrave enheten.^{[114][115][116]} Halvor Tjønn skriver i en kommentar at essayet er et ideologisk forsvar for angrepet på Ukraina i februar 2022. Tjønn skriver at Putins fremstilling av historiske forhold ikke er gal, Putin «lyver ikke så mye», men han utelater mange vesentlige historiske fakta. Tjønn skriver at i Russlands mange hundreårige historie har det aldri vært klart hvor Russland slutter og Ukraina begynner, men at de politiske lederne i 1991 lovet å respektere de daværende grensene.^[117]

Den 24. februar 2022 gikk Russland til krig mot Ukraina.

Den internasjonale straffedomstolen har åpnet etterforskning av mulige russiske krigsforbrytelser i Ukraina, etter at en rekke land, deriblant Norge, ba domstolen starte etterforskning.^[38] En rekke stater, folkerettsjurister og kommentatorer har tatt til orde for å straffeforfølge Putin som krigsforbryter. Mulige krigsforbrytelser omfatter blant annet angrep på sivile i Ukraina.^{[37][118][119][120][121][122][123]} I en tale i Underhuset sa den britiske statsministeren Boris Johnson at Putin kunne bli straffeforfulgt som krigsforbryter, og sammenlignet ham med Slobodan Milošević; Johnson sa også at Storbritannia støtter etableringen av et særskilt krigsforbrytertribunal for å dømme de som er ansvarlige for krigsforbrytelser i Ukraina.^[124] Også Keir Starmer støtter et eget straffetribunal for å dømme Putin og hans «kriminelle medsammensvorne».^[125] Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa godkjente 3. mars 2022 planer for å dokumentere russiske krigsforbrytelser med tanke på straffeforfølgelse.^[126][127] Flere stater som USA og Tyskland har også åpnet etterforskning av russiske krigsforbrytelser.^[128][129] USAs president Joe Biden har uttalt at Putin er en krigsforbryter.^[130] Folkerettsjurist Hanne Sophie Greve anser det som svært sannsynlig at noen fra russisk side blir dømt for krigsforbrytelser, og uttaler at tiltaler mot både Vladimir Putin og de russiske oligarkene kan være aktuelt.^[131] Professor i internasjonal strafferett Terje Einarsen mener det er sannsynlig at Putin kan bli tiltalt av ICC.^[132]

Putin har drevet med judo fra ungdomsårene og ble i 2000 tildelt det røde og hvite beltet (sjette dan) da han besøkte Kodokan i Tokyo. Putin startet med sambo, men byttet til judo da han var fjorten. Han har vunnet flere konkurranser i St. Petersburg og er den første statslederen som har oppnådd høyere avansement i sporten. Han har også skrevet en bok om judo som er blitt utgitt i både Russland og USA.^[133]

Putin ble utnevnt til ærespresident i internasjonale judoforbundet, men tittelen ble suspendert som en følge av Russlands invasjon av Ukraina 2022.^[134]

Putin fikk sort belte i tawkwondo i 2013, men i forbindelse med invasjonen av Ukraina ble beltet trukket tilbake. Russiske og belarusiske utøvere får ikke delta i konkurranser i regi av det internasjonale taekwondoforbundet.^[134]

Ifølge planer offentliggjort av den russiske regjeringen ønsker Putin å skape et «Stor-Russland» ved å underlegge seg både Ukraina og Belarus.^[135] Da Boris Jeltsin planla å gå av begynte letingen etter noen til å ta over og dette måtte være en som ikke ville straffeforfølge Jeltsin. Jeltsins medarbeider Boris Berezovskij så seg ut KGB-agenten Putin som Berezovskij antok var lett formbar og uten egeninteresse. Gjenoppretting av Moskvas autoritet ble etterhvert sentralt i Putins perspektiv.^[136]

Pavel Baev ved PRIO mener Putin bør anses som «en svært farlig krigsforbryter» etter angrepet på Ukraina.^[137] Journalisten Jonathan Littell skriver i The Guardian at Putin er en god taktiker med små evner til å tenke strategisk. Littell tror at isolasjonen under koronapandemien har forsterket hans paranoide og ny-imperialistiske tenkemåte.^[63] Putins tenkemåte kan ha blitt forvrengt etter mange år med uhemmet maktutøvelse, skrev psykologiprofessor Ian H. Robertson i Psychology Today i 2014. Isolasjon og tiltagende hybris kan ifølge Robertson svekket realitetsorienteringen. Ifølge Robertson har personer med stor makt en tendens til å undervurdere risiko blant annet fordi det blir en narsissistisk overvurdering av egne beslutninger. Robertson tror at Putin egentlig er redd og føler seg sårbar. Jakub Godzimirski, ved NUPI, tror at Putin er grunnleggende redd for et folkeopprør. Lars Peder Haga, ved Luftkrigsskolen, mener at Putin er virkelighetsfjern og drevet av ideologi.^[138][139]

General Sverre Diesen mener at Putin i forbindelse med invasjonen av Ukraina i 2022 gjorde grove feilvurderinger av den militære situasjonen og av omverdenens reaksjoner, noe som ifølge Diese tyder på svekket realitetsorientering.^[140]

Den russisk/amerikanske journalisten Masha Gessen skriver i biografien om Putin (The Man Without a Face: The Unlikely Rise of Vladimir Putin, 2012; norsk utgave Putin: Mannen uten ansikt, Gyldendal) at Putin som barn fysisk angrep enhver som fornærmet ham. Gessen arbeidet som journalist i Russland i 1990-årene. Ifølge Gessen svindlet Putin til seg flere millioner gjennom offentlige kontrakter og senere fikk penger fra oligarker til å bygge et palass ved Svartehavet. Gessen mener Putin har en sykelig trang å ville ha det andre har. Gessen beskriver Putin som sosialt kompetent med evne til å sjonglere ulike roller. Gessen hevder at Putin (eller hans kamerater) utførte terrorhandlinger i 1990-årene for å gjøre ham mer populær. Gessen mener at Putin er en KGB-ramp som ble omstilt til mafiagudfar som ikke skilte mellom statens interesser og egne private interesser.^[42][141] David Satter hevdet i Darkness at Dawn. The Rise of the Russian Criminal State (Yale University Press, 2004) at FSB under Putins ledelse iscenesatte flere terroraksjoner med flere hundre døde. Terroraksjonene tilskyndet den andre krigen i Tsjetsjena under Putins ledelse.^[142]

Informasjon om Putins privatliv, perspektiv og personlighet har vært preget av usikkerhet. Clifford Gadd og Fiona Hill (Hill var medlem av USAs nasjonale sikkerhetsråd under Donald Trump; Hill og Gadd ga i 2013 ut boken Putin. Operative in the Kremlin) mener at Putins verdenssyn er preget av erfaringen som KGB-offiser og viseborgermester i St. Petersburg. Gadd og Hill mener det er seks sentrale kjennetegn ved Putin: Han vil ha en sterk stat; han er betatt av russisk historie; han er opptatt av å overleve det verst tenkelig; han er en outsider (han var en outsider i KGB og gjorde ikke særlig karriere); han er tilhenger av fritt marked; han lærte som KGB-offiser å samle og utnytte informasjon blant annet for å kontrollere agenter og informasjonskilder.^[143][144] Gadd og Hill anså Putins anstrengelser for å gjøre Russlands økonomi mer robust og å undertrykke opposisjonen som en langsiktig forberedelse til konfrontasjon med vestlige land.^[142]

Aage Borchgrevink skriver at Putins regime kan beskrives som kleptokrati og at Putins politikk dermed kan analyseres som støtte for den økonomiske skjevfordelingen og korrupsjonen i landet. Borchgrevink skriver at Putin er en slags populist ved at han appellerer til helt ulike grupper (alt fra vestlige politiske ledere til ortodoks prester) med motstridende budskap. Budskapet har med tiden blitt mer konspiratorisk og reaksjonært. Putins essay «Om den historiske enhet mellom russere og ukrainere» (publisert av Kreml sommeren 2021) fremsto ifølge Borchgrevink som nasjonalistisk og delvis komisk propaganda; essayet er fullt av faktafeil og utelatelser. Essayet er en paranoid historie om at Russland og Ukraina har blitt splittet av krefter som forsøker å undergrave Russlands autoritet.^[145]

The Economist skriver at Putin allerede etter tiltredelsen i 2000 ga til kjenne hvem han er blant at han er hårsår for fornærmelser. Putin uttalte i 2005 at han anså oppløsningen av Sovjetunionen som en katastrofe.^[142]

Putin fremstilles i litteraturen som opprinnelig grå og en som få kjente personlig. Han hadde satt få spor etter seg i St. Petersburg i 1990-årene før han nådde toppledelsen i Moskva, først som leder i FSB og deretter som Jeltsins etterfølger. Andrew Jack predikerte i 2004 at det demokratiske tilbakeslaget og autoritære utviklingen under Putin ville være i strid med økonomisk utvikling. I The New Tsar (Steve Lee Myers, 2015) beskrives Oransjerevolusjonen (2004) i Ukraina som den avgjørende hendelsen for Putin som begynte å frykte massene og demokratiet; fra Putins perspektiv var det uakseptabelt at Ukraina kunne vende seg mot vest og avvise Russland.^[142]

Arkadij Rotenberg er en ungdomsvenn av Putin og regnes som en av Putins nærmeste venner. De ble kjent på judoskolen i Leningrad da Putin var 12 år. Rotenberg og hans bror Boris Rotenberg tjente seg etter oppløsning av Sovjetunionen (særlig etter 2000) svært rike på leveranser til olje- og gassindustrien samt på anleggsvirksomhet. Mange av de store prosjektene var på oppdrag av regjeringen og for eksempel i 2015 tjente Rotenberg nær 8 milliarder dollar på slike oppdrag. Rotenbergs bedrift bygget blant annet Kertsjbroen etter okkupasjonen av Krim i 2014. Aleksej Navalnyj ble arrestert i 2021 og han sørget for at video Putins antatte palass ved Svartehavet straks ble publisert. Putin nektet for at det var hans palass og Rotenberg uttalte at han er eier av palasset. Rotenberg ble etter invasjonen ilagt sanksjoner av EU, Storbritannia, USA, Japan og Sveits.^[146]

Timothy Snyder beskriver Putins regime som fascistisk etter tre kriterier: Personkult omkring lederen, dyrkingen av de døde i tidligere kriger (særlig andre verdenskrig) og myten om en gullalder som kan gjenreises militært. Den russiske historikeren Grigorij Golosov mener at Putins regime mangler noe som de tyske og italienske fascistene hadde: en bred mobilisering av befolkningen gjennom mange forskjellige organisasjoner inkludert partiet selv. Ifølge Golosov er Putins regime et personlig diktatur som Hitlers og Mussolinis, men for Putin er partiet (Forent Russland) relativt uviktig.^[147]

Ideologi og verdenssyn

I Putins «Russkij Mir»-verdenssyn og det 21. århundrets russiske identitet er det en forestilling om en egen distinkt russisk sivilisasjon. Et Russkij Mir eller Russisk verden, og forbundet med det ideen om å beskytte russisktalende i Eurasia. Selv om sikkerhetshensyn i forhold til NATOs ekspansjon klart er viktig for Kreml, er den politisk-kulturelle rollen som Ukraina spiller i samtidens russiske ideologi viktigere i Putins langsiktige visjon om en revitalisert «russisk verden», ifølge kommentatoren B.R. Young på nettstedet Foreignpolicy.com.^[148][149] Begrepet forbindes vidt bl.a med en Russkij mir-stiftelse (i samarbeid med den ortodokse kirken), legitimering av annekteringen av Krim i 2014 og behovet for å prestere godt i utviklingen av høynivå-teknologi for å kunne bevare denne sivilisasjonen.^{[150][151][152][153]} Samarbeidet mellom den russiske staten og den russisk-ortodokse kirken er både en utadrettet diplomatisk aktivitet, og brukt inn imot staten for å helligjøre denne. En gjensidig legitimering, men også egnet til å opparbeide en nasjonal bevissthet utover statens grenser, som kan gjøres om til nasjonalisme når det egne samfunnet blir truet.^{[154][155][156]} Den russisk-ortodokse kirken er transnasjonal og ikke bundet av statsgrensene til Den russiske føderasjon.^[156] Den politiske kommentatoren I. Zevelev fra CSIS mener at forestillingen om den russiske verden reflekterer spenningen imellom de faktiske statsgrensene i Russland og det mentale kartet over «russiskhet» som eksisterer i hodet til mange russere. For majoriteten av den ukrainske befolkning, og for hele den politiske klassen, er ideen om den russiske verden synonymt med krig.^[157] I februar 2021 uttalte Putins talsmann Peskov at Ukraina er en del av Russkij Mir.^[158]

Filosofen Ivan Iljin (1883–1954) antas å ha innflytelse på Putins nasjonalisme.^[159] Det er reist motforestillinger imot dette som en for forenklet fremstilling. Den russiske presidentadministrasjonen dyrker frem sammensatte og flerfoldige doktriner, ifølge forskeren Marlene Laruelle.^[160]

En som fremstilles som Kremls ideolog er Vladislav Surkov som med Russlands annektering av Krim i 2014 oppfatter et veivalg som markerer «slutten på Russlands episke reise til Vesten, opphøret av gjentatte og fruktløse forsøk på å bli en del av den vestlige sivilisasjonen». Denne slutten innebærer også en begynnelse på hva han omtaler som «Fra det 14. året og utover strekker det seg en uendelig lang ny tid, epoken 14+, der vi vil ha hundre (to hundre? Tre hundre?) år med geopolitisk ensomhet.»^[161][162] Han forbindes med fremveksten av begreper som Suverent demokrati, og peker i et 2019-utspill på både Putinismen og eksportpotensialet til den russiske modellen.^[163][164] I 2020, etter avgangen fra det russiske maktapparatet, uttaler han om Ukraina «Kraftfull tvang for broderlige forhold, dette er den eneste metoden som historisk har vist seg effektiv når det gjelder Ukraina. Jeg tror ikke at noen annen vil bli oppfunnet.»^[165]

Professor Jardar Østbø mener at Putin i bunn og grunn ikke har noen ideologi eller filosofi, men at Putin overfor omverdenen bare driver et kynisk stormaktsspill.^[166]

• Putins palass
• Putinversteher

• Aage Storm Borchgrevink Kreml – Putin og hans tid Kagge forlag 2022 ISBN 9788248930051
• Hans-Wilhelm Steinfeld Putin [biografi] Cappelen Damm 2020 ISBN 9788202682231
• Masha Gessen Putin: mannen uten ansikt oversatt av Gunnar Nyquist originalutgave The man without a face: the unlikely rise of Vladimir Putin 2012 ISBN 978-82-05-42478-4
• Jens Petter Nielsen (2017). ««Å skape mening i konsolideringens navn». Den russiske revolusjonens hundreårsjubileum». Arbeiderhistorie. Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Oslo: Universitetsforlaget. ISSN 2387-5879. 

• (en) BBC News: Profile: Vladimir Putin