AC Milan

Opprinnelse og tidlig historie

Milan ble stiftet i 1899 av engelskmannen Alfred Edwards, og som en anerkjennelse av klubbens opprinnelse har laget beholdt den engelske stavemåten av navnet, altså «Milan» i stedet for «Milano».

I de tidligste årene var klubben kjent som Milan Cricket and Football Club, et navn som i 1919 ble forandret til Milan Football Club. I 1938 tvang Mussolinis fascistregime gjennom nok et navnebytte, til Associazione Calcio Milano, et navn som igjen ble forandret rett etter annen verdenskrig, selv om den første delen av navnet ble beholdt. I dag er derfor klubbens fulle navn Associazione Calcio Milan.

På tiden da Milan ble stiftet var ikke fotball en spesielt populær idrett i Italia, og klubben ble derfor også skapt for å promotere fotballsporten i landet, samtidig som stifternes hovedfokus på den tiden var cricket.

Den nye klubben registrerte seg hos det italienske fotballforbundet, og for å ta del i det nasjonale mesterskapet var det nødvendig å finne en bane for hjemmekamper. Stedet ble funnet, og er samme sted som Stazione Centrale di Milano, Milanos imponerende jernbanestasjon, ligger i dag.

Milan vant sitt første trofé allerede året etter stiftelsen, Medaglia del Re (Kongens medalje). Flere gode år fulgte, og Milan vant det italienske mesterskapet i 1901, 1906 og 1907. Dermed ble Milan også laget som brøt Genoa CFCs seiersrekke, ettersom genoveserne hadde vunnet alle de italienske mesterskapene fram til 1901.

I 1908 førte uenighet mellom klubbens medlemmer angående det store antallet italienere i Milan til stiftelsen av F.C. Internazionale, en ny klubb som var mer åpen for utenlandske spillere.

Etter den tidlige suksessen gikk Milan inn i en tørkeperiode, og vant bare ett trofé mellom 1916, da de vant la Coppa Federale (den føderale cupen) i Italia, et slags nasjonalt mesterskap som ble spilt i årene under første verdenskrig, og 1951. Seieren i Coppa Federale har dog aldri blitt anerkjent som et fullverdig italiensk mesterskap.

Etterkrigstiden

I etterkrigstiden var Milan blant de absolutte topplagene i Italia, og vant sitt fjerde Scudetto i 1951, det første siden 1907. Dette Milan-laget, også kjent som Il Grande Milan, hadde spillere som den kjente svenske trioen Gre-No-Li (bestående av Gunnar Gren, Gunnar Nordahl og Nils Liedholm), i tillegg til spillere som Lorenzo Buffon – en slektning av Gianluigi Buffon, Cesare Maldini og Carlo Annovazzi.

Etter Scudettoet i 1951 vant Milan Serie A tre ganger til i løpet av 50-tallet; 1955, 1957 og 1959. Lagets laveste plassering mellom 1948 og 1957 var en tredjeplass i Serie A.

Forøvrig kom den mest imponerende enkeltseieren i denne tidsperioden i en kamp mot Juventus i 1950, da Milan slo rivalene fra Torino 7-1 etter blant annet et hat trick av Gunnar Nordahl.

50-tallet var også en god periode for klubben, som da ble trent av legenden Nereo Rocco, også kjent som skaperen av det beryktede catenaccio-systemet. Milan vant Serie A i 1961/62, og ble året etter det første italienske laget som vant serievinnercupen, senere kjent som Mesterligaen, etter å ha slått Benfica 2-1 på Wembley Stadium i London. Kaptein på dette laget var Cesare Maldini, far til den senere Milan-legenden Paolo Maldini, og laget besto ellers av berømte spillere som f.eks. José Altafini og Gianni Rivera.

Allikevel vant Milan færre troféer på 60-tallet enn man skulle tro, mye grunnet byrivalene Inters sterke lag på samme tid. Det neste ligamesterskapet ble vunnet i 1967/68 takket være Pierino Parti, som var toppscorer i Serie A den sesongen, og i 1968 vant laget også Cupvinnercupen for første gang, etter to scoringer av Kurt Hamrin i finalen mot Hamburger SV.

Den følgende sesongen vant Milan nok en mesterligatittel, denne gangen etter å ha slått AFC Ajax 4-1 i finalen, og samme år vant de den interkontinentale cupen ved å slå Estudiantes de la Plata over to dramatiske finalekamper som endte 3-0 og 1-2.

1970-1986: Den første stjernen, og Serie B

På 70-tallet vant Milan tre italienske cupmesterskap og klubbens andre Cupvinnercup; dog var klubbens egentlige mål det tiende scudettoet, hvilket ville gi laget sin første Stella (stjerne) over klubblogoen på de rød-svarte trøyene. Dette målet ble nesten nådd i 1972/73, men håpet endte med et nederlag for Hellas Verona FC på sesongens siste dag.

Milan måtte vente så lenge som til 1978/79 på det tiende scudettoet, da et lag ledet av kaptein Gianni Rivera ledet klubben til nok en ligatriumf. Rivera la opp etter denne sesongen, til stor sorg for Milans supportere.

Etter 1979/80-sesongen ble Milan tvangsflyttet ned til Serie B sammen med S.S. Lazio etter en kampfiksingsskandale som involverte to spillere og klubbpresident Felice Colombo. Milan rykket rett opp igjen sesongen etter, men slet kraftig i Serie A den påfølgende sesongen, og nok et nedrykk var et faktum.Dråpen som nesten fikk begeret til å renne over, og Milan til å gå konkurs, var at Giuseppe Farina, som var president i klubben fra 1982 til 1986, rømte til Sør-Afrika med store deler av klubbens pengebeholdning etter å ha kommet i vanskeligheter med Italias påtalemyndigheter.

Berlusconi-æraen

I 1986 ble Milan kjøpt opp av den milanesiske forretningsmannen Silvio Berlusconi, som hadde det mål for øye å gjøre Milan til verdens beste lag. Han hentet inn treneren Arrigo Sacchi, sammen med de nederlandske stjernespillerne Marco van Basten, Frank Rijkaard og Ruud Gullit, i tillegg til italienske spillere som Roberto Donadoni, Carlo Ancelotti og Giovanni Galli. Milan hadde fra før av spillere som Franco Baresi og det unge forsvarstalentet Paolo Maldini i klubben, og grunnlaget ble lagt for det som skulle bli klubbens mest suksessfulle æra gjennom alle tider.

Fansen måtte ikke vente lenge på suksess: Allerede i 1987/88 vant Milan Serie A igjen, og den følgende sesongen vant klubben sin tredje Serievinnercup-tittel etter å ha slått Steaua București 4-0 i finalen i Barcelona, i tillegg til en ny seier i den Interkontinentale cupen etter en 1-0-seier mot National de Medellin i finalen.

Laget vant Serievinnercupen igjen den følgende sesongen med en 1-0-seier mot Benfica i finalen, og var i perioden mellom 1988 og 1996 sannsynligvis det beste fotballaget i verden, først under Sacchi og deretter under Fabio Capello.Capellos Milan ble kjent som Gli Invincibili (de uovervinnelige), og satt en nærmest uslåelig rekord da de mellom 1991 og 1992 spilte 58 kamper på rad uten å tape. Mye av grunnen til dette var den fantastiske backrekka, anført av Franco Baresi, Alessandro Costacurta og Paolo Maldini.

Milan vant i denne perioden Serie A tre ganger på rad mellom 1992 og 1994, og spilte i Mesterligafinalen tre år på rad, fra 1993 til 1995. I 1993 ble de slått av Olympique Marseille i en omstridt finale, i 1994 vant Milan 4-0 mot Barcelona i det som kanskje er klubbens beste kamp gjennom alle tider, før laget tapte nok en finale 0-1 mot Ajax i 1995.nok et ligamesterskap ble vunnet i 1995/96, da laget hadde stjernespillere som Roberto Baggio og Zvonimir Boban.

Fabio Capello forlot Milan i 1996, og klubben hentet da inn Oscar Washington Tabarez som ny trener. Laget slet med å spille under den nye treneren, og klubbledelsen hentet til slutt tilbake Arrigo Sacchi som trener. Dette ble ikke noen større suksess, og Milan endte til slutt på en sjokkerende ellevteplass i Serie A. Det ble ikke noe bedre sesongen etter, selv om ledelsen da byttet ut Sacchi med Capello. Laget ble slått 1-6 av Juventus på hjemmebane og kom på tiendeplass i Serie A. Dette var uakseptabelt for en klubb som Milan, og Capello måtte forlate Milan for andre gang i karrieren.

Neste sesong kom treneren Alberto Zaccheroni til klubben, sammen med spillere som Oliver Bierhoff og Thomas Helveg. Zaccheroni førte Milan til et sekstende ligamesterskap i 1998/99, kanskje det mest overraskende i klubbens historie, ettersom de lå bak Lazio på tabellen inntil det bare var et par kamper igjen på tabellen, og aldri var regnet blant favorittene til ligatittelen.

Ancelotti-årene

Resten av årene med Zaccheroni var uten de store suksessene, og det var ikke før i 2002/03, med lagets nye trener Carlo Ancelotti ved roret, at Milan fikk smake suksess igjen. Laget var kraftig forsterket de senere årene med blant annet spillere som Filippo Inzaghi, Alessandro Nesta, Rui Costa, Andrea Pirlo og Clarence Seedorf, og denne sesongen vant Milan Mesterligaen for sjette gang, etter å ha slått erkerivalene Juventus på straffespark i finalen. Denne finalen ble forøvrig spilt på Old Trafford i Manchester, og Paolo Maldini var kaptein for laget, 40 år etter at hans far Cesare løftet det samme troféet på Wembley i London. Samme sesong vant Milan den italienske cupen, og laget kom også på tredjeplass i Serie A.

Den neste sommeren kjøpte Milan inn et ukjent brasiliansk stjerneskudd ved navn Kaká, en spiller som skulle vise seg å bli særdeles viktig den kommende sesongen, da Milan vant klubbens søttende Serie A-tittel. Alt var allikevel ikke bra denne sesongen, for etter først å ha slått Deportivo de La Coruña 4-1 på San Siro, klarte laget å tape 0-4 i returoppgjøret i Spania og dermed ryke ut av Mesterligaen allerede i kvartfinalen.

Neste sesong ble en gedigen skuffelse for Milan, som mistet både Serie A- og Mesterligatitlene på målstreken. I Serie A lå de likt med Juventus bare et par kamper før sesongen var slutt, bare for å gå på et ydmykende 0-1-tap på hjemmebane mot nettopp Juventus i en av de siste kampene det året.Enda verre skulle det bli i Mesterligafinalen den samme våren, da Milan ledet 3-0 til pause mot Liverpool, bare for å miste hele ledelsen i andreomgang. Kampen gikk til slutt til straffesparkkonkurranse, hvor Milan tapte 3-2.

Den følgende sesongen ble nok en skuffelse, selv om Milan bekreftet sin posisjon som det sterkeste laget i Europa etter årtusenskiftet ved å slå Bayern München i 16-delsfinalene i Mesterligaen. Dermed var Milan den eneste klubben i Europa som deltok i kvartfinalene i turneringen i hver sesong mellom 2002/03 og 2005/06. Allikevel ble laget slått ut av FC Barcelona i semifinalene, og kom igjen på andreplass i Serie A.

Calciopoli og Mesterligatriumf

Milan var en av klubbene involvert i Calciopoli-skandalen i 2006, men slapp i motsetning til rivalene Juventus unna tvangsnedrykk til Serie B. Milans straff var i utgangspunktet 44 poeng trukket fra lagets samlede poengsum i Serie A 2005/06, hvilket ville bety at klubben ikke fikk delta i Mesterligaen, og at laget måtte starte Serie A 2006/07 med −15 poeng.Gjennom anker ble denne straffen redusert til 30 poeng trukket fra for sesongen 2005/06, og at laget startet 2006/07-sesongen med −8 poeng. Visepresident Adriano Galliani ble i utgangspunktet utestengt fra all fotball i et år, men denne straffen ble senere redusert, og han kunne derfor ta opp igjen sine offisielle aktiviteter i Milan 23. desember 2006.

Hovedårsaken til Milans straff var påstander om at Galliani ved et par anledninger skulle ha instruert en klubbansatt til å gjøre avtaler med dommerforeningens sekretær Manfredi Martino om utvelgelsen av dommere til Milans kamper. Bevisene som forelå for dette var relativt tynne, og i motsetning til de andre involverte klubbene var det snakk om et par enkeltkamper, ikke et organisert system. Dermed var Milans straff også den mildeste.

Rent sportslig slet laget lenge med formen i 2006/7-sesongen, og den endelige plasseringen i Serie A ble en skuffende fjerdeplass, 36 poeng bak Inter, som ble ligamestere. Spillet i Mesterligaen var desto bedre, og etter en imponerende vårsesong som inkluderte seiere over blant annet Bayern München og Manchester United, vant Milan den gjeveste europacupen for syvende gang i klubbens historie. I finalen slo de Liverpool 2-1, og fikk dermed revansje for det forsmedelige nederlaget i Istanbul to år tidligere.

Milan gjorde få nevneverdige innkjøp sommeren 2007, og det var bare to kvalitetsspillere som kom til klubben: Den tidligere Juventus-spilleren Emerson, som kom fra Real Madrid, og stortalentet Alexandre Pato, som grunnet aldersbestemmelser for spillere fra land utenfor EU ikke var klar for spill før i januar. Klubben fikk en hel del kritikk for sin labre innsats på overgangsmarkedet, men den 31. august befestet Milan sin posisjon som Europas beste lag ved å slå UEFA-cupvinnerne Sevilla 3-1 i finalen i den europeiske supercupen.

I desember 2007 vant Milan FIFAs VM for klubblag i Japan, etter først å ha slått Urawa Reds fra Japan 1-0 i semifinalen, og deretter argentinske Boca Juniors 4-2 i finalen. Milan ble dermed den første europeiske klubben til å vinne VM for klubblag, selv om de også har vunnet turneringens forgjenger, den interkontinentale cupen, tre ganger på i alt sju forsøk.

Skuffelse og UEFA-cup

2007/2008 sesongen ble en stor skuffelse for Milan i Serie A, laget havnet på 5.-plass bak Fiorentina, og fikk dermed ikke Mesterligaplass for det kommende året. Milan tapte mot Arsenal i åttedelsfinalen i Mesterligaen, etter 0-0, borte på Emirates Stadium i London, og et 2-0 tap hjemme på San Siro.

Målet for 2008-09-sesongen ble å vinne klubbens 18. scudetto, samt UEFA-cupen. Milans president, Adriano Galliani uttalte at noen spillere ville forsvinne, og at klubben ville hente inn 7-8 nye spillere.

Foran sesongen hentet Milan inn: Mathieu Flamini, Gianluca Zambrotta, Marco Borriello, Christian Abbiati, Luca Antonini,Ignazio Abate og Ronaldinho. Samtidig forsvant Yoann Gourcuff på utlån til Bordeaux.
Alberto Gilardino gikk til Fiorentina for rund 140 millioner kroner.

Det ble allikevel nok en skuffende sesong for Milan, da de røk ut i kvartfinalen av UEFA-cupen mot de senere vinnerne Werder Bremen, og havnet langt bak mesterne Inter i ligaen. Milan-legenden Paolo Maldini la også opp etter sesongen, mens trener Carlo Ancelotti fikk sparken.

I limbo

På grunn av et stort budsjettunderskuff ble Milan sommeren 2009 nødt til å selge den brasilianske superstjernen Kaká til Real Madrid for 64.5 millioner euro. Leonardo, som hadde hatt en administrativ rolle i klubben fram til da, ble ansatt som trener, og det ble ikke gjort noen større investeringer i en spillertropp som på dette tidspunktet var preget av høy snittalder.

Laget presterte lenge dårlig i Serie A, men kom i form utover på senvinteren, og lå på ett tidspunkt bare to poeng bak Inter, som til slutt vant ligaen det året, 12 poeng foran Milan. Milan slo Real Madrid borte i gruppespillet i Mesterligaen, men røk ut i første utslagsrunde etter to tap mot Manchester United. Resultatene var ikke gode nok for klubbeier Silvio Berlusconi, som var i en åpen mediakonflikt med trener Leonardo. Leonardo valgte til slutt å gå av som trener.

Italienske mestere igjen

Sommeren 2010 var bekymringen stor blant Milans fans, som så en klubb i forfall, samtidig som byrivalene Inter nettopp hadde blitt trippelmestere ved å vinne Serie A, Coppa Italia og Mesterligaen. Milan og Berlusconi svarte på disse bekymringene ved å gjøre en rekke forandringer i laget. Massimiliano Allegri, en dyktig ung trener som overraskende hadde fått sparken av Cagliari tidligere samme år for å ha snakket med andre klubber, ble etter litt om og men ansatt. Milan gjorde også flere investeringer på overgangsmarkedet, der de viktigste signeringene var Zlatan Ibrahimovic fra FC Barcelona, Robinho fra Manchester City og Kevin-Prince Boateng fra Portsmouth via Genoa CFC. Dette var viktige signeringer som ga fansen og resten av spillerne troen på at det dette året skulle være mulig å utfordre Inter om Serie A-kronen.

Etter en litt vanskelig start fikk Milan utpå høsten opp tempoet i Serie A, anført av en ustoppelig Zlatan Ibrahimovic. Ved halvspilt sesong ledet de ligaen, og valgte i tillegg å hente inn spillerne Mark van Bommel og Antonio Cassano for å forsterke troppen ytterligere. Milan gikk også greit videre fra gruppespillet i Mesterligaen, men røk ut i første utslagsrunde med 0-1 sammenlagt mot Tottenham Hotspurs i to kamper som var preget av skadekrisen Milan gjennomgikk på dette tidspunktet. Utover våren ledet Milan fremdeles serien, men sto i fare for å bli tatt igjen av et Inter som virkelig hadde fått opp dampen etter avsettelsen av trener Rafael Benitez og ansettelsen av Milans trener fra forrige sesong, Leonardo. Da lagene møttes til kamp 2. april 2011, lå Inter bare fem poeng bak Milan (ved halvspilt sesong lå de 16 poeng bak), og hadde bare tapt én kamp i ligaen siden jul, samtidig som Milan hadde avgitt fire poeng på sine siste to kamper, mot antatt svakere motstand.

Til tross for at mange mente Inter var favoritter i denne kampen, var det Milan som gikk ut og tok føringen i kampen gjennom en tidlig scoring av Alexandre Pato. Et stykke ut i andreomgang ble Inters Christian Chivu utvist etter å ha felt Pato, som hadde klar bane mot målet til Inter. Etter dette var det Milans kamp, og sluttresultatet ble 3-0, etter nok en scoring av Pato og et straffemål av Antonio Cassano.

Denne kampen skulle vise seg å bli avgjørende for Milans sesong, som vant fem kamper på rad etter dette, og kronet denne rekken med å spille 0-0 i en bortekamp mot Roma, noe som sikret dem klubbens 18. ligamesterskap, to runder før slutt. Dette var Milans første ligamesterskap siden 2003/04.Sommeren 2011 har klubbeier Berlusconi til tross for nok et budsjettunderskudd lovet store investeringer i laget, med mål om å bygge et Milan som igjen kan vinne Mesterligaen.

Milans historie fremstilt kronologisk, fra starten i 1899 og foreløpig fram til 2007/2008.

Se også: AC Milans resultater sesong for sesong fra og med sesongen 1987/88.

Siden Milan ble stiftet har klubbfargene vært rødt og svart. Rødt fordi det er djevelens farge (ergo kallenavnet 'Diavolo'), og svart for å skremme motstanderne. Klubblogoen inneholder klubbfargene og flagget til byen Milano.

Hjemmedrakten har røde og svarte striper, mens bortedraktene alltid har vært helhvite. Dagens drakter blir laget av sportsutstyrprodusenten Puma, og klubbens trøyesponsor er flyselskapet Fly Emirates fra De forente arabiske emirater.

Draktprodusent

• 1899-?: ?
• ?-1979: Adidas
• 1979-1980: Adidas – Linea Milan
• 1980-1982: Linea Milan
• 1982-1984: NR
• 1984-1985: Rolly Go
• 1985-1986: Gianni Rivera
• 1986-1990: Kappa
• 1990-1993: Adidas
• 1993-1998: Lotto
• 1998-2017: Adidas
• 2017-: Puma (selskap)

Draktsponsor

• 1899-1981: Ingen sponsor
• 1981-1982: Pooh Jeans
• 1982-1983: Hitachi
• 1983-1984: Olio Cuore
• Sommeren 1984: Retequattro
• 1984-1985: Oscar Mondadori
• 1985-1987: Fotorex U-Bix
• 1987-1992: Mediolanum
• 1992-1994: Motta
• 1994-2006: Opel
• 2006-2009: Bwin
• 2010 –  : Fly Emirates

Lagets nåværende stadion heter San Siro, en bygning som tar opptil 85 000 tilskuere. Hjemmebanen deles med byrivalene Inter, og dens offisielle navn er Stadio Giuseppe Meazza, etter Inter-legenden Giuseppe Meazza. Generelt brukes navnet San Siro av Milan-fansen, mens Inter-supporterne foretrekker Giuseppe Meazza.San Siro er kjent for å ha en spesiell atmosfære, ettersom tribunene befinner seg svært nært banen. Allikevel har Milan annonsert at klubben har konkrete planer om å bygge en ny hjemmebane for laget, basert på Arena AufSchalke i Tyskland, ettersom San Siro er i ferd med å bli foreldet og klubben gjerne vil ha eierskap i sin egen hjemmebane. Giuseppe Meazza er eid av byen Milano, og dette vanskeliggjør modernisering av anlegget.

La Derby della Madonnina, bedre kjent som Milano-derbyet, er når AC Milan møter Inter til kamp. Derbyet er et av de mest kjente i verden, og er stort sett utsolgt.

Kampen blir kalt Derby della Madonnina til ære for en av hovedattraksjonene i Milano, statuen av jomfru Maria på toppen av katedralen, som ofte blir kalt Madonnina.

Offisielle

• Serie A: (19)
  • 1901 – 1906 – 1907 – 1950/1951 – 1954/1955 – 1956/1957 – 1958/1959 – 1961/1962 – 1967/1968 – 1978/1979 – 1987/1988 – 1991/1992 – 1992/1993 – 1993/1994 – 1995/1996 – 1998/1999 – 2003/2004 – 2010/2011 – 2021/2022
• Coppa Italia: (5)
  • 1966/1967 – 1971/1972 – 1972/1973 – 1976/1977 – 2002/2003
• Supercoppa Italiana: (7)
  • 1988 – 1992 – 1993 – 1994 – 2004 – 2011 - 2016
• Serievinnercupen-Mesterligaen: (7)
  • 1962/1963 – 1968/1969 – 1988/1989 – 1989/1990 – 1993/1994 – 2002/2003 – 2006/2007
• Cupvinnercupen: (2)
  • 1967/68 – 1972/73
• UEFA Super Cup: (5)
  • 1989 – 1990 – 1994 – 2003 – 2007
• Intercontinental Cup: (4)
  • 1969 – 1989 – 1990 – 2007
• Mitropa Cup: (1)
  • 1982
• Serie B: (2)
  • 1980/1981 – 1982/1983

Andre troféer

• Torneo di Viareggio: (8)
  • 1949 – 1952 – 1953 – 1957 – 1959 – 1960 – 1999 – 2001

Uoffisielle

• Den latinske cupen: (2)
  • 1951 – 1956
• Medaglie del Re: (2)
  • 1900 – 1901
• Mundialito Clubs: (1)
  • 1987
• Trofeo Luigi Berlusconi: (9)
  • 1992 – 1993 – 1994 – 1996 – 1997 – 2002 – 2005 – 2006 – 2007
• Trofeo TIM: 3
  • 2001 – 2006 – 2008

Oppdatert 26. september 2023.^[1]

Nr. Posisjon Spiller 2 F Davide Calabria 4 MB Ismaël Bennacer 7 MB Yacine Adli 8 MB Ruben Loftus-Cheek 9 A Olivier Giroud 10 A Rafael Leão 11 MB Christian Pulisic 14 MB Tijjani Reijnders 15 A Luka Jović 16 K Mike Maignan 17 A Noah Okafor 18 MB Luka Romero 19 F Theo Hernández 20 F Pierre Kalulu

Nr. Posisjon Spiller 21 A Samuel Chukwueze 23 F Fikayo Tomori 24 F Simon Kjær 28 F Malick Thiaw 30 F Mattia Caldara 31 F Marco Pellegrino 32 MB Tommaso Pobega 33 MB Rade Krunić 42 F Alessandro Florenzi 57 K Marco Sportiello 69 K Lapo Nava 70 A Chaka Traorè 80 MB Yunus Musah 83 K Antonio Mirante

Utlånte spillere

Nr. Posisjon Spiller 5 F Fodé Ballo-Touré (hos Fulham til 30. juni 2024) 22 A Marko Lazetić (hos Fortuna Sittard til 30. juni 2024) 27 A Divock Origi (hos Nottingham Forest til 30. juni 2024) 27 A Daniel Maldini (hos Empoli til 30. juni 2024) 29 A Lorenzo Colombo (hos Monza til 30. juni 2024) 30 A Junior Messias (hos Genoa til 30. juni 2024)

Nr. Posisjon Spiller 46 F Matteo Gabbia (hos Villarreal til 30. juni 2024) 56 MB Alexis Saelemaekers (hos Bologna til 30. juni 2024) 77 K Devis Vásquez (hos Ascoli til 30. juni 2024) 90 A Charles De Ketelaere (hos Atalanta til 30. juni 2024) A Marco Nasti (hos Bari til 30. juni 2024)

Siden november 2006 har Milan hatt et aktivt talentprogram, dette for å bygge opp ungdomslagene, og for å finne nye talenter. Dette er også for å følge reglene til UEFA om at alle UEFA klubber må ha minst fire unge spillere som har vokst opp i klubbens ungdomssystem.

Primavera laget

Primavera(junior) laget spiller i Campionato Nazionale Primavera, serien for de italienske primavera lagene til Serie A og Serie B klubbene.
Konkurransen blir kalt for Trofeo Giacinto Facchetti, og er oppkalt etter Giacinto Facchetti. Den ble oppstartet i 1962.
Andre turneringer for primavera lagene i Italia:

• Torneo di Viareggio
• Coppa Italia Primavera
• Supercoppa Primavera

Resten av lagene

• Berretti

Trener:

• Allievi Nazionali

Trener: Alberigo Evani

• Allievi Regionali «B»

Trener: Fulvio Fiorin

• Giovanissimi Nazionali

Trener: Stefano Eranio

• Giovanissimi Regionali «B»

Trener: Giovanni Stroppa

• Giovanissimi Regionali «C»

Trener: Roberto Bertuzzo

Lagene trener på Vismara sport senter, mens Primavera laget også trener på Milanello.

(*) Fremdeles aktiv i Milan.

Italienske spillere

• Christian Abbiati*
• Demetrio Albertini
• Enrico Albertosi
• Massimo Ambrosini*
• Carlo Ancelotti***
• Carlo Annovazzi
• Angelo Anquilletti
• Roberto Antonelli
• Pietro Arcari
• Roberto Baggio
• Franco Baresi***
• Romeo Benetti
• Aldo Bet
• Alberto Bigon
• Aldo Boffi
• Daniele Bonera*
• Stefano Borgonovo
• Cristian Brocchi
• Lorenzo Buffon
• Ruben Buriani
• Renzo Burini
• Fabio Capello ***
• Riccardo Carapellese
• Angelo Carbone
• Aldo Cevenini
• Stefano Chiodi
• Francesco Coco
• Fulvio Collovati
• Dario Compiani
• Alessandro Costacurta
• Carlo Cudicini
• Fabio Cudicini
• Gennaro Ivan Gattuso
• Mario David
• Fernando De Napoli
• Renzo De Vecchi
• Walter De Vecchi
• Agostino Di Bartolomei
• Paolo Di Canio
• Roberto Donadoni ***
• Stefano Eranio
• Alberigo Evani
• Diego Fuser
• Giuseppe Galderisi
• Filippo Galli
• Giovanni Galli
• Maurizio Ganz
• Giorgio Ghezzi
• Alberto Gilardino **
• Federico Giunti
• Filippo Inzaghi
• Pietro Lana
• Gianluigi Lentini
• Giovanni Lodetti
• Aldo Maldera
• Luigi Maldera
• Cesare Maldini
• Paolo Maldini
• Daniele Massaro
• Giuseppe Meazza
• Bruno Mora
• Giovanni Moretti
• Domenico Morfeo **
• Roberto Mussi
• Stefano Nava
• Alessandro Nesta**
• Walter Novellino ***
• Giuseppe Pancaro
• Christian Panucci
• GianCarlo Pasinato
• Luigi Perversi
• Andrea Pirlo**
• Ottorino Piotti
• Gino Pivatelli
• Pierino Prati
• Gianni Rivera
• Roberto Rosato
• Paolo Rossi
• Sebastiano Rossi
• Luigi Sala
• Sandro Salvadore
• Giuseppe Santagostino
• Aldo Serena
• Marco Simone
• Luciano Spinosi
• Giovanni Stroppa
• Mauro Tassotti
• Omero Tognon
• Giovanni Trapattoni ***
• Mario Trebbi
• Vinicio Verza
• Christian Vieri
• Pietro Vierchowod
• Pietro Paolo Virdis

Utenlandske spillere

Europa

Sør-Amerika

Afrika

• 3 - Paolo Maldini (1984–2010)
• 6 - Franco Baresi (1977–1997)

Under er det en liste over alle trenerne i Milan, fra 1900 til i dag.

Navn	Nasjonalitet	År
Herbert Kilpin		1900–1908
Daniele Angeloni		1906–1907
Satt under teknisk kommisjon		1907–1910
Giovanni Camperio		1910–1911
Satt under teknisk kommisjon		1911–1914
Guido Moda		1915–1922
Ferdi Oppenheim		1922–1924
Vittorio Pozzo		1924–1926
Guido Moda		1926
Herbert Burgess		1926–1928
Engelbert König		1928–1931
József Bánás		1931–1933
József Viola		1933–1934
Adolfo Baloncieri		1934–1937
William Garbutt		1937
Hermann Felsner József Bánás		1937–1938
József Viola		1938–1940
Guido Ara Antonio Busini		1940–1941
Mario Magnozzi		1941–1943
Giuseppe Santagostino		1943–1945
Adolfo Baloncieri		1945–1946
Giuseppe Bigogno		1946–1949
Lajos Czeizler		1949–1952
Gunnar Gren		1952
Mario Sperone		1952–1953
Béla Guttmann		1953–1954
Antonio Busini		1954
Hector Puricelli		1954–1956
Giuseppe Viani		1957–1960
Paolo Todeschini		1960–1961
Nereo Rocco		1961–1963
Luis Carniglia		1963–1964
Nils Liedholm		1963–1966
Giovanni Cattozzo		1966
Arturo Silvestri		1966–1967
Nereo Rocco		1966–1972
Cesare Maldini		1973–1974

Navn	Nasjonalitet	År
Giovanni Trapattoni		1974
Gustavo Giagnoni		1974–1975
Nereo Rocco		1975
Paolo Barison		1975-1976
Giovanni Trapattoni		1976
Giuseppe Marchioro		1976–1977
Nereo Rocco		1977
Nils Liedholm		1977–1979
Massimo Giacomini		1979–1981
Italo Galbiati		1981
Luigi Radice		1981–1982
Italo Galbiati		1982
Francesco Zagatti		1982
Ilario Castagner		1982–1984
Italo Galbiati		1984
Nils Liedholm		1984–1987
Fabio Capello		1987
Arrigo Sacchi		1987–1991
Fabio Capello		1991–1996
Oscar Tabárez		1996
Giorgio Morini		1996–1997
Arrigo Sacchi		1997
Fabio Capello		1997–1998
Alberto Zaccheroni		1998–2001
Cesare Maldini Mauro Tassotti		2001
Fatih Terim		2001
Carlo Ancelotti		2001–2009
Leonardo		2009–2010
Massimiliano Allegri		2010–2014
Clarence Seedorf		2014
Filippo Inzaghi		2014–2015
Siniša Mihajlović		2015-2016
Vincenzo Montella		2016-2017
Gennaro Gattuso		2017-2019
Stefano Pioli		2019-

Milan har hatt mange presidenter gjennom klubbens historie; noen har vært eiere mens andre bare presidenter. Under er en liste over dem, fra begynnelsen til i dag.

• (zh) Offisielt nettsted
• (en) AC Milan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) AC Milan – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• ACMilan.no – Norsk offisiell supporterklubb
• Profil og nyheter på La Gazzetta dello Sport
• Profil og nyheter på Corrie dello Sport Arkivert 4. juli 2011 hos Wayback Machine.