Englands herrelandslag i fotball

Englands og Skottlands landslag er de eldste i verden. Begge ble stiftet etter initiativ fra Englands fotballforbund (forkortet FA) for å spille en kamp i 1870. Kampen ble arrangert av Charles Alcock, og endte 1–1. Deretter spilte de to lagene mot hverandre én eller to ganger i året. De første fem kampene var uoffisielle, og endte med tre seire til England og to uavgjort.

Da kampene derimot ble regnet som offisielle, ble det en annen utvikling. Den første kampen endte uavgjort 0–0. Den andre kampen ble avholdt den 8. mars 1873, og endte 4–2 til England. William Kenyon-Slaney ble den første målscoreren for England og den første målscoreren i en offisiell landskamp.^[5] Deretter dominerte Skottland, og kampen i 1874 ble vunnet av Skottland, den neste i 1875 endte uavgjort, men så vant Skottland først 3–0 (1876), så 3–0 (1877), og så hele 7–2 (1878) hjemme på Hampden Park, som ble den største seieren til Skottland på lang tid. Dette var også den største seieren de to lagene imellom til England tangerte den i 1955.^[6]

England møtte deretter Irland (nå Nord-Irland) og Wales i tillegg til Skottland, og markerte seg stort sett som det beste av de tre lagene. Kampene mot Wales var jevne, men England vant de fleste. England tapte sin første kamp mot nabolandet i vest den 18. januar 1881. Irland var markant dårligere, og i første møte vant England 13–0, som fortsatt er Englands største seier.^[7] Det britiske fotballmesterskapet British Home Championship ble arrangert fra 1884 med England, Skottland, Irland og Wales som deltakere. De første 22 årene ble mesterskapet vunnet av Skottland, England eller begge delt. Først i 1906/1907-sesongen vant Wales som det tredje laget.

Englands tendens til å spille mot bare britiske lag forholdt seg, delvis på grunn av mangel på andre landslag. Det første laget utenfor De britiske øyer som England møtte, var Canada i 1891, men dette ble regnet som en uoffisiell kamp.^[8] Det tok nye 17 år før de møtte et utenlandsk lag til offisiell kamp.

1906–1928: England beveger seg ut

England ble medlem av FIFA i 1906, to år etter at organisasjonen ble dannet. To år senere spilte England sin første offisielle kamp mot et lag utenfor Storbritannia. Dette hendte den 6. juni 1908, da de slo Østerrike 6–1, og 11–1 to dager senere.^[9] Deretter møtte England både Ungarn og Böhmen.^[10] Dette var den andre av tre kamper Böhmen fikk spille før FIFA trakk medlemskapet til landet.^[11] England spilte også mot Østerrike og Ungarn noe tid etter, men holdt seg ellers til motstandere innen Storbritannia. Fra debuten i 1903 til og frem til 1911 scoret angriperen Vivian Woodward hele 29 offisielle mål, en rekord som ikke ble slått før i oktober 1958.^[12] I 1913 tapte England for første gang mot Irland.^[13]

England hadde deltatt under landslag i regi av Storbritannia flere ganger, og vunnet tre OL-gull, men under Sommer-OL i 1920 stilte de med et amatørlag mot stort sett profesjonelle. England viste bekymring mot utviklingen, som delvis skyldtes en liberal tolkning av «amatør» som handlet om kompensasjon for amatører.^[14] England ble imidlertid slått ut av Norge, som også var amatører, så deres protester falt i denne sammenhengen. Belgia vant turneringen, men England møtte vinnerne senere og vant. Med seieren ble England igjen regnet blant de beste lagene. Imidlertid gikk det dårligere i British Home Championship. Den første turneringen etter første verdenskrig ble vunnet av Wales, og England endte på delt andreplass. Deretter endte England på andreplass bak Skottland i tre år på rad. I 1924 endte England sist for første gang i turneringens historie. Mønsteret ved å komme på andreplass i et år og sist i det neste gjentok seg to ganger. Først i 1930 vant England turneringen igjen.^[15]

I 1923 ble Wembley Stadium bygget, og dette ble siden Englands faste landslagsarena. I begynnelsen ble stadionet stort sett forbeholdt kamper mot Skottland. England møtte på 1920-tallet i større grad lag utenfor Storbritannia, som Belgia, Sverige, Frankrike, Luxembourg og Spania. På tross av svake resultater i British Home Championship, gjorde England det bedre mot disse lagene. Mot Belgia hadde de til sammen åtte seire, en kamp endte hele 9–1, og en uavgjort. Mot Frankrike ble det seks seire på seks forsøk, inkludert en seier med 6–1. Mot Luxembourg ble det én kamp, som England vant 5–2. Spania ble det første laget utenfor Storbritannia som slo England, og også det første laget som slo England på første forsøk.^[16]

1928–1946: Splendid Isolation

Amatørspørsmålet fra OL i 1920 dukket så opp igjen, denne gangen i disputt med FIFA. England var uenig med FIFA om betaling av amatørspillere, og trakk seg derfor ut i 1928.^[17] Bakgrunnen var at spillere kunne kompenseres for tapt inntekt i perioden de var med i det som skulle bli verdensmesterskap («broken time payments»). De fire medlemmene av FA meldte seg ut av FIFA i protest mot denne ordningen, som var i strid med deres egne ordninger.^[18]

Som følge av bruddet ble alle fire nasjoner uaktuelle til både VM i 1930, VM i 1934 og VM i 1938. De deltok som Storbritannia under Sommer-OL i 1936, men tapte for Polen i kvartfinalen. I British Home Championship gikk det bedre på 1930-tallet, med seks seire og to andreplasser. I Vennskapskamper ble det uavgjort mot Tyskland og Østerrike, men begge de respektive ble slått i 1938 og 1932, Tyskland 6–3 borte. De fikk også hevn over Spania, som de slo 7–1 hjemme. England møtte på 1930-tallet for første gang nasjonene i offisielle kamper: Italia (1–1), Sveits (4–0), Nederland (1–0), Norge (6–0), Finland (8–0), Jugoslavia (1–2) og Romania (2–0). Resultatene varierte, blant annet tapte England for første gang mot Frankrike, Belgia, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Østerrike og Sveits. England vant de fleste oppgjørene, men de var ikke lenger fullt så overlegne resultatmessig som på 1920-tallet.

I november 1934 møtte England den ferske VM-vinneren Italia på Arsenal Stadium (Highbury). Kampen endte 3–2 til England og fikk kallenavnet Battle of Highbury. Den var meget aggressiv, og til tider voldelig, hvor blant annet Luis Monti måtte forlate banen etter kun to minutter etter en takling av Ted Drake. Som følge av den spesielle åpningen av kampen eskalerte aggressiviteten ytterligere, med flere bruddskader og slag som resultat. Den italienske angriperen Giuseppe Meazza scoret de to målene for Italia, mens Stanley Matthews spilte sin andre landskamp for England. Matthews ble den første til å vinne både Football Writers' Association Footballer of the Year (1948) og Gullballen (1956), og fikk tildelt kallenavnet «Wizard of Dribble» i hjemlandet og «Der Zauberer» (magikeren) i Tyskland.^[19] Andre landslagsspillere fra perioden er Eddie Hapgood og Stan Cullis, som begge fikk flere landskamper utover 1930-tallet og frem til utbruddet av andre verdenskrig. Både Hapgood og Cullis var delaktige i den famøse opptakten til kampen mot Tyskland i mai 1938 (6–3), da Nevile Henderson som Storbritannias ambassadør til Tyskland ba spillerne (av høflighetsgrunner) om å utføre hitlerhilsen i forkant av kampen. Stan Cullis nektet å gjøre dette, og ble følgelig nektet en plass i startoppstillingen.^[20]

1950-tallet: Ned fra tronen

Etter andre verdenskrig vendte Storbritannia tilbake til FIFA, og spilte kvalifisering til VM i fotball 1950. De gjorde også en markant forandring da laget for første gang fikk en landslagstrener. Før 1946 hadde en komité valgt ut laget, og tilfeldig valgte trenere hovedsakelig fra London-området hadde styrt laget i individuelle kamper. Fra 1946 av ble det én fast trener, og den første var Walter Winterbottom. Han hadde ingen trenererfaring, og hadde en relativt beskjeden karriere for Manchester United FC.^[21]

Winterbottom tok likevel over for et lag som fortsatt var regnet blant de bedre lagene internasjonalt. Av spillere som markerte seg fra denne perioden var midtstopperen Billy Wright og angriperen Tom Finney, som begge fikk sin debut for England i 1946. Kvalifiseringen ble det britiske mesterskapet i 1949–1950, som England vant. England hadde også vunnet stort over Portugal (10–0) i 1947, etter at Portugal hadde beseiret Frankrike, Irland og Spania, og slått den regjerende verdensmester Italia 4–0 året etter. England hadde flere andre gode resultater, og var definitivt regnet som en outsider, om ikke til og med favoritt.

Verdensmesterskapet i 1950 begynte også bra for England, som beseiret Chile 2–0. England var klare favoritter mot USA, men tapte overraskende kampen 0–1 i det som er blitt omtalt som «Miracle on Grass».^[22] Enda nyhetsbyrået Reuters dekket kampen og korrekt skrev at USA vant den 1–0, trodde flesteparten av mediene hjemme i England at dette var en skrivefeil, og at resultatet var 10–0 eller 10–1 til fordel England.^[23] USA gjentok med dette bedriften til Spania og Jugoslavia, som slo England på første forsøk. England tapte igjen mot nettopp Spania i den siste gruppespillkampen, og røk noe overraskende ut av VM. Et lyspunkt dette året var likevel debuten til Nat Lofthouse, som kom til å få det høyeste målsnittet på landslaget gjennom tidene.

England fikk sin revansje mot USA da de vant 6–3 i en vennskapskamp året etter, og de fikk noen brukbare resultater, men det virkelige tegnet på at England ikke lenger var regnet som en av verdens beste lag kom i to vennskapskamper mot Ungarn, som på sin side tok steget opp blant de beste på midten av 1950-tallet. Den første kampen ble avholdt på Wembley, hvor Ungarn vant 6–3. Den andre kampen ble avholdt i Ungarn, og ble vunnet 7–1 av hjemmelaget. Kampene markerte både at England var markant dårligere enn Ungarn, og England ble stemplet for å være mindre taktisk kloke under kampen.^[24] Etter den sistnevnte kampen skal den engelske fotballspilleren Syd Owen ha sagt at «det var som å spille mot folk fra det ytre rom».^[25] Kampen er per 2021 det største tapet i Englands historie.

Under VM i 1954 var det dermed ingen åpenbar tro til det engelske landslaget.^[26] Det gikk imidlertid bedre enn ventet, da England vant sin gruppe mot Sveits, Italia og Belgia. På grunn av et nytt system som delte inn i seedede lag (i Englands tilfelle England og Italia) og useedede lag (da Sveits og Belgia), der de respektive seedede og useedede ikke møtte hverandre, møttes ikke England og Italia. England spilte uavgjort mot Belgia, noe som ifølge de nye reglene krevde ekstraomganger, men det ble fortsatt uavgjort etter at ekstraomgangene var ferdigspilt.^[27] England slo deretter Sveits etter ordinær tid, men i kvartfinalen tapte imidlertid England mot Uruguay. Av spillere som etablerte seg på landslaget gjennom verdensmesterskapet var Manchester United-spillerne Tommy Taylor og Roger Byrne. Igjen hadde det britiske mesterskapet blitt brukt til kvalifisering.

Det var ikke tilfellet i 1958, da England måtte ut i sin første kvalifisering utenfor Storbritannia. England møtte Irland og Danmark. Blant de nye spillerne var den unge og lovende Duncan Edwards, som scoret to mål i sin første kvalifiseringskamp mot Danmark. England vant samtlige kamper og kom greit til VM i 1958. I selve mesterskapet gikk det dårligere, i en «dødens gruppe» mot regjerende olympisk mester Sovjetunionen, tapende finalist fra VM i 1950, den farlige utfordreren Brasil samt bronsevinneren fra forrige VM, Østerrike. England spilte uavgjort mot samtlige motstandere, inkludert 0–0 mot Brasil i den første målløse kampen i VM-historien. Brasil vant senere mesterskapet. England endte med like mange poeng som Sovjetunionen, og siden man ikke hadde noen klar måte å skille dem på, ble det omkamp. Sovjetunionen vant omkampen 1–0. England røk dermed ut, og Sovjetunionen kom seg videre til kvartfinalen hvor de tapte til fordel for vertsnasjonen Sverige. Ettersom dette var det første mesterskapet etter München-ulykken et par måneder før, var det få som klaget på resultatet. Blant de døde i denne ulykken var Edwards, Taylor og Byrne.

1960-tallet: Best i verden igjen

I 1960 ble det første europamesterskapet arrangert uten at England var med. Dermed ble neste kvalifisering VM-kvalifiseringen til VM i Chile i 1962. England beseiret Portugal hjemme og spilte uavgjort mot dem borte, og slo Luxembourg både hjemme og borte. Dermed kom England igjen til VM. Under VM i 1962 greide England endelig å komme videre fra gruppespillet da de slo Argentina. I den siste kampen, mot jumboen Bulgaria holdt det med uavgjort, og England spilte 0–0 mot dem. I kvartfinalen møtte England den regjerende verdensmesteren Brasil, som vant kampen 3–1. Brasil vant deretter turneringen.

Resultatet av mesterskapet kostet imidlertid Winterbottom jobben, og Alf Ramsey tok over som manager for England. Han ble den første med trenererfaring, og han tok også over arbeidet med å velge ut spillerne sine selv, i stedet for å la en komité gjøre dette. Han gjennomførte et strengt regime, men stilte opp for spillerne.^[28] Ramsey arvet et lag med store talenter av Winterbottom, og storspilleren Bobby Charlton, som overlevde München-ulykken, markerte seg på landslaget allerede i 1962. Spilleren, som er regnet som en av de beste engelske midtbanespillerne noensinne, var markant på landslaget gjennom hele 1960-tallet. Også Bobby Moore var av brasilianske Pelé regnet blant de beste forsvarsspillerne han hadde møtt. I tillegg kom flere spillere ut i full blomst under Ramsey. Målvakten Gordon Banks var blant dem, og ble senere regnet som 1900-tallets nest beste keeper av IFFHS (etter russeren Lev Jasjin). Midtbanespilleren Martin Peters ble omtalt av Ramsey som «ten years ahead of his time».^[29]

Englands første EM-kvalifisering, til EM i 1964, gikk heller dårlig for engelskmennene. Turneringen ble avgjort av kvalifisering på cupmetode med hjemme- og bortekamper. I første runde møtte England nabolandet Frankrike. Uavgjort hjemme ble fulgt opp av 2–5 borte, noe som gjorde at England røk ut. Heller ikke Frankrike kom langt i turneringen.^[30] Det var ingen kvalifisering til VM i 1966, siden England var arrangør. Dette mesterskapet gikk imidlertid langt bedre for England. De begynte med uavgjort mot Uruguay før de slo Mexico og deretter fikk sin hevn mot Frankrike med 2–0. England var dermed videre til kvartfinalen, hvor de møtte Argentina. Kampen ble hard, og stemningen mellom lagene amper (se Rivalisering), og den argentinske spilleren Antonio Rattín ble noe kontroversielt utvist. England vant 1–0 etter mål av angriperen Geoff Hurst. Hurst var egentlig et alternativ til Jimmy Greaves og Roger Hunt, men da Greaves fikk et kutt som satte ham ut mot Argentina, ble Hurst valgt ut.

Deretter møtte England et svært spennende Portugal med Eusébio i semifinalen. Bobby Charlton scoret to mål, mens Eusébio scoret Portugals eneste. Dermed var England for første gang i en VM-finale hvor Vest-Tyskland ventet. Kampen ble intens; Helmut Haller tok ledelsen for Vest-Tyskland etter 12 minutter etter en forsvarstabbe, før Hurst utliknet etter 18 minutter på hodet, og det ble et mål til hvert lag etter 90 minutter. I ekstraomgangene skjedde noe svært kontroversielt da Hurst skjøt en ball opp i tverrliggeren og ned på mållinjen. Den sveitsiske dommeren og den sovjetiske linjemannen diskuterte (på tross av manglende felles språk) seg frem til at ballen hadde vært inne. Dette ble et hett tema i lang tid, særlig i England. Hurst selv innrømmet i 2011 at ballen ikke var over streken.^[31] Hurst scoret imidlertid et mål til, og dermed vant England 4–2 og ble verdensmestere. Midtbanespilleren Alan Ball var for øvrig troppens yngste spiller i en alder av 21 år, og fikk siden en innholdsrik karriere både på banen og senere som trener.^[32]

Foran EM i 1968 ble det britiske mesterskapet trukket frem igjen, England vant dette og kom til kvartfinalen i EM. Der møtte de Spania for første gang i mesterskap siden 1950. Denne gangen vant England. I semifinalen møtte England Jugoslavia, hvor selve kampen ble regnet for å være blant de mest brutale i Englands historie med mye stygt spill. England tapte kampen 1–0 etter et mål i det 86. minutt. Tre minutter senere ble Alan Mullery den første engelske spilleren som ble utvist (men ikke den første som fikk rødt kort, da røde kort ble innført først i VM i 1970).^[33][34] England slo deretter Sovjetunionen i bronsefinalen og ble tildelt nok en medalje. En spiller som fikk sin debut i 1969 og som senere etablerte seg mer eller mindre fast i forsvaret til England var Liverpool-spilleren Emlyn Hughes.

1970-tallet: Den store nedturen

Som regjerende verdensmester fra 1966 trengte ikke England å kvalifisere seg til VM i Mexico i 1970. De ble trukket i gruppe med Tsjekkoslovakia, Brasil og Romania. England tapte for Brasil, men vant de to andre kampene. I kvartfinalen møtte England igjen Vest-Tyskland. Alan Mullery og Martin Peters scoret to for England, som ledet til det 68. minutt. Deretter scoret Franz Beckenbauer på et skudd som Englands keeper for anledningen, Peter Bonetti (Gordon Banks var syk), slapp enkelt inn. Tyskland scoret en gang til, noe som ga ekstraomganger. Tyskland vant ekstraomgangene, og England var ute. Bonetti, som gjorde flere gode redninger, ble stemplet som syndebukk av mediene.^[35] Til tross for inntrykket av å være svake på målvaktplassen i fraværet av Gordon Banks, skulle begynnelsen av 1970-tallet markere begynnelsen på en lengre periode med sterke målvakter, med både nevnte Banks (til 1972), Peter Shilton (fra 1970) og outsideren Ray Clemence (fra 1972). Shilton tok over rollen som førstevalg etter Banks, og fikk 125 landskamper frem til juli 1990, noe som er nåværende rekord for England.^[36]

England fortsatte imidlertid å slite med europamesterskapet. I kvalifiseringen til EM i Belgia i 1972 slo de Malta, Hellas og Sveits i gruppespill, men tapte for Vest-Tyskland over to runder i kvartfinalen. Men om denne kvalifiseringen var dårlig, ble den neste verre for Englands del. Under kvalifiseringen til VM i 1974 havnet England i gruppe med Polen og Wales. Den avgjørende kampen ble mot Polen på Wembley, der England, som hadde rotet bort poeng mot Wales, måtte vinne. Takket være storspill av Polens målvakt Jan Tomaszewski, endte kampen uavgjort, og Polen gikk videre til VM.^[37] Dette medførte at Ramsey måtte gå av som landslagssjef etter at en komité hadde kommet til den konklusjonen.^[38] FAs leder og faktotum Harold Warris Thompson kan personlig ha grepet inn for å få Ramsey sparket.^[39] I Ramseys siste kamp, en vennskapskamp mot Portugal i april 1974, fikk både midtstopperen David Watson og midtbanespilleren Trevor Brooking sine respektive debuter. Begge etablerte seg siden på landslaget under Don Revie og ble viktige spillere i de kommende mesterskap.

Etter et kort opphold med Joe Mercer som midlertidig manager, tok treneren Don Revie over. Han hadde en vellykket trenerkarrière bak seg som klubbtrener for Leeds United AFC. Revie satset på en del alternative treningsmetoder, muligens for å skape sosialt samhold, som bingo og innendørs golf. Enkelte av spillerne som hadde hatt ham som sjef i Leeds merket også at han som landslagssjef for England var opptatt av å skaffe seg en relasjon til pressen.^[40] England begynte kvalifiseringen til EM i 1976 med hjemmeseier over Tsjekkoslovakia, som var regnet som den tøffeste motstanderen. En uavgjortkamp hjemme mot Portugal var regnet som uheldig, men etter en klar seier over Kypros var det fortsatt mulig å nå sluttspillet. Etter tap borte mot Tsjekkoslovakia så det mørkt ut, men Tsjekkoslovakia spilte siden uavgjort borte mot Portugal. Dersom England slo Portugal borte, ville de være likt poengmessig. Tsjekkerne hadde imidlertid slått Portugal 5–0 hjemme, så England måtte vinne med fire mål. I stedet endte kampen uavgjort, og Tsjekkoslovakia vant puljen. Av spillere som etablerte seg på landslaget i årene 1976/1977 var blant andre Phil Neal (Liverpool), Ray Wilkins (Chelsea), Steve Coppell (Manchester United) og Paul Mariner (Ipswich Town).

Da England skulle kvalifisere seg til VM i 1978 i Argentina, kom de i gruppe med Italia, Finland og Luxembourg. Midtbanespilleren Kevin Keegan hadde blitt utnevnt til landslagskaptein, og Reavies England begynte som forrige gang, med seier hjemme og borte mot Finland, før nedturen kom med et bortetap mot Italia. Neste seier ble komfortable 5–0 mot Luxembourg. Den 11. juli 1977 trakk Revie seg gjennom Daily Mail, etter å ha solgt en historie til avisen for 20 000 pund. Dette var ikke det eneste tilfelle av rykter om grådighet. Det het at han forlangte £200 fra journalister som skulle intervjue Malcolm Macdonald etter at Macdonald scoret alle de fem målene mot Kypros i forrige kvalifisering. Da Revie forlot stillingen som trener for England, hadde han en avtale om å trene De forente arabiske emirater for en lønn på £340 000. Dette i tillegg til anklager om bestikkelser gjorde at Revie fort ble en upopulær mann.^[41]

Ron Greenwood tok over som midlertidig manager, men da han slo Italia 2–0 hjemme, fikk han tilliten på permanent basis, til tross for at England ikke kvalifiserte seg etter å ha fått dårligere målforskjell. England hadde mislyktes for fjerde turnering på rad. Blant Greewoods historisk viktigste avgjørelser var å gi midtbanespilleren Viv Anderson sjansen, noe som gjorde Anderson til den første fargede spilleren på landslaget. Greenwood ble anklaget for å ha valgt Anderson fordi han var sort, og ikke på spillerens kvaliteter, til hvilket han svarte «Gul, lilla eller svart - om de er gode nok, så tar jeg de ut.»^[42] Anderson selv var ikke opptatt av annet enn å spille godt nok til å få sjansen igjen.^[43] En annen spiller som fikk sjansen av Greenwood var forsvareren Kenny Sansom (Arsenal FC), som kom til å sementere sin plass på venstrebacken gjennom nærmest hele 1980-tallet med sine 86 kamper.

Viv Anderson spilte imidlertid ikke i kvalifiseringen til EM i 1980, men en annen kommende storspiller som ble hentet inn til kvalifiseringen var Glenn Hoddle (Tottenham Hotspur). England hadde nå ikke kvalifisert seg siden 1970, og hadde røket ut i tur og orden for Vest-Tyskland, Polen, Tsjekkoslovakia og Italia. I kvalifiseringen til EM i 1980 kom England i pulje med Irland, Nord-Irland, Danmark og Bulgaria. Etter en knepen seier mot Danmark borte og en uavgjortkamp mot Irland, begynte det å gå bedre. England vant de resterende seks kampene med flere mål av Kevin Keegan. England hadde dermed endelig kvalifisert seg til et mesterskap igjen.

1980-1990: Den lange veien tilbake

England hadde falt langt tilbake på 1970-tallet, og måtte komme seg tilbake igjen. Under EM i 1980 havnet England i gruppepulje med vertene Belgia samt Italia og Spania. England og Spania hadde begge hatt svake resultater de senere årene, og de to slet også i gruppen. England åpnet med uavgjort mot Belgia og fortsatte med tap mot Italia. Gruppeseieren, som ga finaleplass, var borte, men med seier over Spania og seier til enten Italia eller Belgia, kunne England gå videre. England slo Spania, men Italia og Belgia spilte uavgjort 0–0, og dermed var England ute igjen.

Etter at man forandret på reglene slik at de to beste lagene i kvalifiseringen kom med til VM, kom England også med til VM i 1982, på tross av at de rotet bort mange poeng, blant annet ved et flaut bortetap mot jumboen Norge, og også mot Romania og Sveits. England slo Ungarn i begge kampene, men Ungarn tapte ikke flere kamper, og med to uavgjort vant Ungarn puljen. England var uansett videre.

I VM kom England i gruppe med Frankrike, Tsjekkoslovakia og Kuwait og slo dem alle. I andre runde møtte England igjen Vest-Tyskland og Spania, to lag som hadde skapt problemer for England før. Etter uavgjort mot Tyskland kunne England med seier mot hjemmelaget gå videre, mens Spania var ute uansett. Likevel endte kampen 0–0, og England var ute. På tross av at Ron Greenwood hadde tatt England til både EM og VM, trakk han seg. Greenwood hadde tidligere annonsert sin avgang etter dårligere resultater, men spillerne overtalte ham til å bli værende. Etter VM var det imidlertid over, og Greenwood, som allerede før han ble England-trener var på vei til å bli pensjonist, pensjonerte seg etter VM.^[44] Ny trener ble Bobby Robson.

Robson valgte å ikke ta med Kevin Keegan i sin tropp, og fikk dermed Newcastle United FC-fans imot seg. Også pressen begynte å gå imot ham.^[45] Tre spillere som likevel fikk mye spilletid de kommende år var målvakten Chris Woods, høyrevingen Trevor Steven og backen Stuart Pearce. Også midtbanespilleren Neil Webb fikk tillit under Robson, og ble Englands landslagsspiller nummer 1000.^[46] Under kvalifiseringen til EM i 1984 var igjen England varierende resultatmessig, og en uavgjortkamp mot Hellas og tap for Danmark hjemme ble avgjørende. England var ett poeng fra å være kvalifisert, men røk likevel ut. I mai 1985 ble engelsk fotball preget av Heysel-tragedien og en påfølgende UEFA-utestengelse av engelske lag fra europeiske turneringer, men dette gjaldt ikke landslaget, som nå var eneste arena med internasjonalt spill for engelske fotballspillere i likhet med skotsk seriefotball i fem år fremover.

England greide seg bedre i kvalifiseringen til VM i 1986. Det ble riktignok fire uavgjortkamper, mot Finland, Romania og Nord-Irland, men det ble også fire seire, noe som holdt til gruppeseier. I VM møtte England Polen, Portugal og Marokko. England tapte for Portugal og spilte uavgjort mot Marokko, men slo Polen 3–0 etter samtlige mål av angriperen Gary Lineker, og endte på andreplass i gruppa bak noe overraskende Marokko. England møtte Paraguay i sekstendedelsfinalen og vant kampen 3–0 etter to mål av Lineker og ett av Peter Beardsley. England var i kvartfinalen igjen, men der England hadde kontroversene på sin side 20 år tidligere, gikk de motsatt vei i 1986. Argentinas angriper Diego Maradona vant en luftduell mot Englands keeper Peter Shilton ved bruk av hånden. Denne manøveren, som Maradona kalte «Guds hånd» (mest som en bortforklaring), ble blant de mest kontroversielle situasjonene i Fotball-VMs historie. Imidlertid var Maradonas andre mål svært imponerende, han driblet seg gjennom hele det engelske forsvaret før han scoret. Kampen endte 2–1 til Argentina.

England lyktes endelig å kvalifisere seg til et europamesterskap under kvalifiseringen til EM i 1988. De slo Tyrkia, Nord-Irland og Jugoslavia i kvalifiseringen, og endte med fem seire og en uavgjort, borte mot Tyrkia. Dette var Englands beste kvalifisering på lang tid. Selve EM gikk dårlig, hvor England kom i gruppe med Irland, Sovjetunionen og Nederland. England tapte først mot Irland med 0–1, og deretter med 1–3 mot Nederland. Midtbanespilleren Bryan Robson scoret for England, mens den nederlandske angriperen Marco van Basten scoret hat trick for Nederland. I den siste kampen tapte de med samme sifre for Sovjetunionen, denne gangen med midtstopperen Tony Adams som Englands eneste målscorer. De to vinnerne av puljen, Nederland og Sovjetunionen, møttes siden i finalen. Media var ikke nådig mot Robson nå heller; Daily Mirror hadde overskriften «I Guds navn, gå.»^[47] Etter en uavgjortkamp mot Saudi-Arabia, fulgte Daily Mirror opp med overskriften «Gå, i Allahs navn, gå», mens The Sun kommenterte «England Mustafa new boss».^[45]

Bobby Robson, som hadde levert inn sin avskjedssøknad både etter den mislykkede kvalifiseringen til EM i 1984 og etter det mislykkede EM fire år etter, avsluttet sin trenerkarriere med VM i Italia i 1990.^[48] England kvalifiserte seg til verdensmesterskapet ved å komme på andreplass i gruppen, bak Sverige, men foran Polen og Albania. Sverige og England spilte uavgjort, men det var Englands uavgjort borte mot Polen som gjorde at Sverige kom foran. Et ikonisk øyeblikk fra denne kvalifiseringen var da midtstopperen Terry Butcher fikk et dypt kutt i pannen tidlig i kampen mot Sverige, men til tross for å ha sydd kuttet og bandasjert hodet ble såret slått opp igjen på grunn av hans stadige hodestøt på ballen. Dette førte til at bandasjen og den hvite landslagstrøyen hans ble dekket av blod.^[49] VM gikk langt bedre for England, men de havnet i en tøff gruppe med Irland, Nederland og Egypt. Alle kampene endte uavgjort bortsett fra Englands kamp mot Egypt, som England vant 1–0. Forsvareren Mark Wright ble Englands matchvinner i puljen. Englands andre kamper endte 1–1 mot Irland med Gary Lineker som Englands målscorer, og 0–0 mot Nederland. Dette medførte at England vant puljen, og gikk til åttendedelsfinale med to scorede mål i gruppen.

Også i åttendedelsfinalen ble det et målløst oppgjør, denne gangen mot Belgia. I det siste spilleminuttet av andre ekstraomgang scoret imidlertid midtbanespilleren David Platt, og dermed var England videre til kvartfinale. Der møtte de Kamerun, et lag som hadde fått mye publikumsstøtte etter at de hadde slått lag som Argentina og Colombia. Kampen var spennende, England tok ledelsen, igjen ved David Platt, før Kamerun snudde i det 61. og 65. minutt med to mål, et av dem på straffespark. Mot slutten av kampen fikk England straffe, og Gary Lineker scoret fra straffemerket. I ekstraomgangene var England sterkere, og fikk nok en straffe som Gary Lineker igjen scoret på. England gikk dermed videre til semifinale.^[50] I semifinalen møtte de Vest-Tyskland. Kampen ble tøff, og den har fått en nær legendarisk status.^[51]

Midtbanespilleren Paul Gascoigne fikk gult kort etter en stygg takling, noe som betydde at han ikke fikk spille finalen dersom England kom dit. Den påfølgende reaksjonen, en bevegelig underleppe, ble fanget opp på kameraene og ble historisk.^[52]. Kampen endte uavgjort etter både ordinær tid og tilleggstid. For første gang i Englands historie skulle de gå ut i straffesparkkonkurranse. Det endte med at høyrebacken Stuart Pearce og vingen Chris Waddle bommet på sine straffer og England røk ut. Dette var første gang England var med i straffesparkkonkurranse, og i ettertid fikk kampen en ny betydning, ettersom England senere ble kjent som laget som aldri vant straffesparkkonkurranser.^[53]

Imidlertid var dette bare den andre gangen England hadde spilt seg til semifinale i et verdensmesterskap og den tredje gangen om man tar med europamesterskap. I bronsefinalen tapte England mot Italia. Dette ble Bobby Robsons siste kamp som trener. Han hadde allerede fått seg ny jobb som trener for PSV Eindhoven, men sluttet i hovedsak på grunn av sterk kritikk fra egen presse i forkant av VM i Italia. Den gode innsatsen til England stilnet delvis kritikerne.^[54]

1990-2001: En nedadgående trend

Ny trener i 1990 ble Graham Taylor. Taylor lyktes i å kvalifisere England til EM i Sverige i 1992, ved å bli best i sin kvalifiseringsgruppe med Irland, Tyrkia og Polen. Det skilte imidlertid bare to poeng mellom England på første og Polen på tredje. Taylor gav også noe spilletid for kommende storspillere som David Seaman (målvakt), David Batty (midtbane), Alan Shearer (angrep), Paul Ince (midtbane) og Teddy Sheringham (angrep), som alle kom til å bli bærebjelker på landslaget i de kommende mesterskap.

Selve EM i 1992 ble imidlertid en stor fiasko for England, som dro til EM uten de to midtbanespillerne Paul Gascoigne og John Barnes, som begge var ut med skader. I tillegg var forsvarsspilleren Mark Wright skadet, men så sent at ingen kunne erstatte ham.^[55] I gruppe med Danmark, Sverige og Frankrike tok England to poeng etter uavgjort 0–0 mot Danmark og Frankrike, og 1–2 for vertsnasjonen Sverige. Englands mål mot Sverige, scoret av David Platt, ble også lagets eneste. England endte sist i sin gruppe, og innsatsen regnes for å være blant Englands dårligste i et sluttspill. I den siste kampen ble den da legendariske angriperen Gary Lineker byttet ut til fordel for Alan Smith i hans siste landskamp, noe som provoserte mange.^[56]

Det ble imidlertid verre i kvalifiseringen til VM i USA i 1994. England havnet i gruppe med Nederland, Norge, San Marino, Polen og Tyrkia. De to sistnevnte var også motstandere i forrige kvalifisering. Men med uavgjort hjemme mot Norge og Nederland og uavgjort borte mot Polen gjorde England det vanskelig for seg selv, og da de tapte mot både Nederland og Norge borte, var kvalifiseringen over. England spilte også borte mot San Marino, som bare hadde to plussmål, null poeng og svært mange baklengsmål scoret etter kun åtte sekunder. England snudde dog kampen og vant 7–1, men baklengsmålet fikk mest oppmerksomhet i pressen etter kampen.^[57] Graham Taylor fikk følgelig sparken, og ble er erstattet av Terry Venables.

Venables' England hadde som vertsnasjon ingen kvalifiseringsgruppe, men spilte privatlandskamper. Han begynte med seks hjemmekamper på Wembley i 1994. Det ble fire seire, over Danmark, Hellas, USA og Nigeria og to uavgjortkamper, mot Norge og Romania. Bare Romania lyktes å score på dem i en 1–1-kamp. I 1995 ble det litt flere kamper. Det begynte med den første bortekampen under Venables, mot Irland. Kampen ble avbrutt etter 27 minutter etter problemer med tilskuere, på resultatet 1–0 til Irland. Kampen ble erklært ikke godkjent, men spillerne fikk likevel godkjent kampen på kampstatistikken.^[58] Deretter ble det flere hjemmekamper på rad, inkludert Umbro Cup mot Japan, Sverige og Brasil. England vant den første kampen, mot Japan, på straffespark i sluttminuttene, de snudde fra 1–3 til 3–3 i det 89. minutt og på overtid, mens de tapte 1-3 mot Brasil etter å ha tatt ledelsen. Tapet for Brasil ble det eneste til Venables.

Etter turneringen, som England kom på andreplass i, spilte de uavgjort mot Colombia og Norge (sistnevnte i den første av to gjennomførte bortekamper for Venables). Deretter slo England Sveits og spilte igjen uavgjort, nå mot Portugal. I perioden mot det kommende mesterskapet på hjemmebane i 1996, ble en ny generasjon spillere hentet inn på landslaget. Dette var blant andre Steve McManaman (Liverpool), Darren Anderton (Tottenham Hotspur), Gary Neville (Manchester United), Gareth Southgate (Aston Villa), Paul Scholes (Manchester United), Nicky Butt (Manchester United), Sol Campbell (Tottenham Hotspur) og David James (Liverpool).

Venables hadde gjort det bra med England, men hadde samtidig en rekke rettssaker rundt hans mislykkede forsøk på å overta Tottenham Hotspur FC. Venables uttalte at på grunn av de mange rettssakene, ville han trekke seg etter EM fordi dette kunne virke forstyrrende på VM-kvalifiseringen.^[59] Men Venables hadde ansvaret for England under EM på hjemmebane i 1996. Etter en uavgjortkamp mot Sveits fortsatte England med seier over Skottland (2–0) og Nederland (4–1). Den sistnevnte kampen regnes blant Englands beste på flere år.^[60] England vant gruppen klart, og møtte Spania i kvartfinalen. Avisene hadde hausset opp stemningen, og særlig Daily Mirror viste en noe partisk tone da de foran kampen oppsummerte alt som var feil med motstanderen Spania.^[61] Kampen endte dog 0–0, og gikk til straffesparkkonkurranse. Det var Englands andre, og den første, samt per 2012 den eneste, England vant. I semifinalen ventet Tyskland. Der Daily Mirror hadde vært ufine før, var de langt over kanten med sin forside foran den kampen. Med klare referanser til andre verdenskrig trykket de forsiden «Achtung! Surrender! For you Fritz, ze Euro 96 Championship is over» (omtrent: Advarsel! Kapitulasjon! For deg Fritz, er Euro 96 Championship over).^[62] Forsiden regnes fortsatt blant de styggeste i engelsk pressehistorie.^[63] Kampen endte 1–1, og gikk til straffesparkkonkurranse igjen. Som forrige gang i 1990, tapte også England denne gangen mot Tyskland. Terry Venables trakk seg etter denne turneringen.

Ny trener ble i 1996 ble den tidligere storspilleren Glenn Hoddle. Under Hoddle ble England igjen kvalifisert til VM, da kvalifiseringen til VM i Frankrike i 1998 ble vunnet. England slo ut Georgia, Moldova og Polen, mens Italia kom på andreplass og gikk til kvalifisering. Hoddle hadde inkludert midtbanespilleren David Beckham på landslaget, noe som Venables ikke hadde gjort. Under VM hadde imidlertid Hoddle tatt med seg en healer med navn Eileen Drewery, som hadde skapt kontroverser.^[64] England kom i gruppe med Colombia, Tunisia og Romania. England begynte med å slå Tunisia 2–0, før de tapte 1–2 mot Romania i en kamp preget av forsvarsfeil og dårlig utnyttelse av sjanser for Englands del.^[65]

I den siste kampen vant England 2–0 mot Colombia, med to gode skudd, et fra kloss hold av midtbanespilleren Darren Anderton og et fra frispark av David Beckham. Kampen var kvalitetsmessig bedre enn den forrige.^[66] England møtte deretter Argentina i åttendedelsfinalen. David Beckham, hvis mål mot Colombia ble regnet blant de bedre i VM, markerte seg negativt i denne kampen. Han ble først lagt i bakken av argentineren Diego Simeone, før han fra liggende stilling hevnsparket Simeone. Beckham fikk rødt kort for hendelsen etter 47 minutter. På det daværende tidspunktet var stillingen 2–2 etter et straffemål til hvert lag, en soloprestasjon av angriperen Michael Owen og en utlikning av Argentinas Javier Zanetti. Kampen endte 2–2. og gikk til straffesparkkonkurranse, som England til slutt tapte.

Da Glenn Hoddle uttalte seg i mediene at karma kunne være en forklaring for hvordan noen hadde fysiske og psykiske begrensninger, ble dette tolket som et angrep på funksjonshemmede. Dette medførte at Hoddles avgang ble fremskyndet.^[67] Etter en kort mellomperiode der Howard Wilkinson trente laget i to kamper, var den tidligere storspilleren Kevin Keegan klar. Keegan arvet kvalifiseringen til EM i 2000 fra Hoddle, som kun hadde tapt borte mot Sverige og spilt uavgjort hjemme mot Bulgaria. Keegan fikk England videre til andreplassen, knepent foran Polen. Under selve mesterskapet gikk det derimot dårligere. I den første kampen rotet England bort en 2–0-ledelse og tapte i stedet 2–3. I den andre slo de Tyskland for første gang i konkurranse siden 1966 med 1–0, mens i den siste kampen rotet de bort en 2–1-ledelse og tapte igjen 2–3, denne gangen for Romania. Kevin Keegan trakk seg deretter som landslagssjef etter anklager om at hans spillestil var for faglig svak.^[56]

2001-2012: Impulser fra utlandet

Alf Ramsey hadde vært manager for England i ti år, mens Bobby Robson hadde vært det i ni. På 1990-tallet hadde ingen holdt lenger enn tre år. Det ble imidlertid litt stabilitet da svensken Sven Göran Eriksson ble valgt til landslagstrener. Som den første ikke-engelske treneren var Eriksson offer for mistenksomhet og skepsis i mediene, og der hans forgjengere hadde blitt kritisert for saker som for mange private rettssaker (Venables), overtro (Hoddle) og manglende taktiske evner (Keegan), var det privatlivet til Eriksson som fikk gjennomgå.^[68]

På tross av dette ble Eriksson en av Englands mest suksessfulle trenere. Han måtte snu et hjemmetap mot Tyskland og en uavgjortkamp borte mot Finland i kvalifiseringen til VM i 2002, og begynte med seier over Finland hjemme i sin første kamp. Etter seier borte mot Albania og Hellas hadde England mulighet for hevn, og laget vant hele 5–1 borte mot Tyskland, og påførte Tyskland sitt andre tap i kvalifiseringskamper noensinne. I tillegg til sin fotballfaglige kunnskap, var Erikssons evne til å rydde opp etter Hoddle og Keegans manglende disiplin viktig for å få suksess i laget.^[69]

I VM i 2002 tok England ledelsen mot Sverige, men kampen endte 1–1. I neste kamp møtte England igjen Argentina, og etter to tap på rad i VM, greide England å slå Argentina, da 1–0 etter mål på straffespark scoret av David Beckham. Kampen ble oppfattet som en «hevn» fra 1998 både for Beckhams og for Englands del. Diego Simeone spilte for Argentina, som så røk ut allerede i gruppespillet.^[70] England spilte uavgjort mot Nigeria i den siste kampen, og kom på andreplass med færre scorede mål enn Sverige. I åttendedelsfinalen møtte de Danmark og vant komfortabelt 3–0. England var dermed i kvartfinale for første gang siden 1990. I kvartfinalen møtte England Brasil, og tapte 1–2. På tross av at England ikke utnyttet et overtallsspill, var det Erikssons manglende animerte tilstand som fikk kritikk. Han ble sett på som iskald og følelsesløs av media.^[71]

Media og supportere var imidlertid begeistret for fotballspillerne, som de ofte kalte «den gyldne generasjonen». Generasjonen inkluderte spillere som Michael Owen, David Beckham, Steven Gerrard, Rio Ferdinand, Frank Lampard, Joe Cole, Gareth Barry, Ashley Cole, Wayne Rooney, John Terry og Jermain Defoe.^[72] Det skulle imidlertid vise seg å ikke være fullt så enkelt. To av de største navnene var de sentrale midtbanespillerne Gerrard og Lampard. De to spilte ofte på landslaget, for det meste sammen, men kombinasjonen Lampard og Gerrard var sjelden samspilt, noe som skapte hodebry for samtlige trenere fra og med Eriksson.^[73] Wayne Rooney, som da var regnet for å være et av de beste engelske talentene på lang tid, varierte fra strålende til middelmådig, og med et uberegnelig temperament var han vanskelig å forutse.^[74]

I kvalifiseringen til EM i 2004 ble England igjen gruppevinner. De slo Tyrkia hjemme, og på tross av en overraskende uavgjort hjemme mot Nord-Makedonia, endte England først i sin gruppe, poenget foran Tyrkia. I gruppespillet, som også besto av Liechtenstein og Slovakia, var det Michael Owen og David Beckham som var de mestscorende, men også Wayne Rooney markerte seg. I selve turneringen kom England i gruppe med Kroatia, regjerende europamester Frankrike og Sveits. England tok ledelsen mot Frankrike, og holdt den til overtid i andre omgang, da den franske storspilleren Zinedine Zidane snudde kampen med sine to mål. England vant komfortabelt 3–0 mot Sveits etter to mål av Rooney og ett av Gerrard. Mot Kroatia kom de tidlig under, men snudde til 3–1. Kroatia reduserte, men kort tid etter gikk England opp til 4–2, og vant dermed kampen. I kvartfinalen møtte England vertsnasjonen Portugal, og spilte uavgjort 1–1 etter et mål i hver side av kampen: England tok ledelsen etter tre minutter med mål av Owen, mens Portugal utliknet etter 83 minutter. Begge lag scoret i ekstraomgangene, og dermed ble det straffesparkkonkurranse, som England tapte igjen.^[75]

England kvalifiserte seg til VM i Tyskland i 2006 gjennom å beseire Polen hjemme og borte. Ellers overrasket de negativt med tap hjemme mot Nord-Irland og uavgjort borte mot Østerrike. Det var likevel de eneste poengtapene England hadde i kvalifiseringen. I mesterskapet kom England i gruppe med Sverige, Paraguay og Trinidad og Tobago. England slo både Paraguay og Trinidad og Tobago, mens det ble uavgjort for andre VM på rad mot Sverige. England vant gruppen og gikk til åttendedelsfinale mot Ecuador. David Beckham scoret kampens eneste mål, og England var igjen i kvartfinale. Der ble det også en gjentakelse, da de møtte Portugal og spilte uavgjort over 120 minutter før de igjen tapte på straffesparkkonkurranse. Dette ble Erikssons siste kamp for England.

Eriksson hadde hatt flere problemer med engelsk presse ettersom han hadde hatt en affære med mediepersonligheten Ulrika Jonsson i 2002, som fikk like mye presseoppmerksomhet som VM, fordi han uttalte til journalister utkledd som sjeiker at det foregikk korrupsjon blant managere og fordi han stadig ble knyttet til storklubber mens han var landslagsleder. I januar 2006 erklærte han derfor sin avgang.^[76] Sven-Göran Eriksson var populær blant tilhengerne i begynnelsen, og var med sine resultater blant de mest fremgangsrike trenerne England hadde hatt. Den generelle kommentaren var at Eriksson ikke hadde fått nok ut av spillerne.^[77] Ny landslagssjef ble Steve McClaren, som tok over jobben i håp om å ordne dette.

I kvalifiseringen til EM i 2008 havnet McClaren i gruppe med Kroatia (gruppespillet i VM 2006), Russland (ikke kvalifisert til VM 2006), Israel, Nord-Makedonia, Estland og Andorra. Etter oppskriftsmessige seire mot Andorra og Nord-Makedonia begynte det å gå verre. Først uavgjort hjemme mot Nord-Makedonia, så tap borte mot Kroatia og deretter uavgjort borte mot Israel. McClarens lag fulgte opp med fem seire på rad, inkludert hjemme mot Russland, men det ble også bortetap mot Russland. England måtte slå Kroatia hjemme i siste kamp den 21. november 2007 for å kvalifisere seg, men tapte kampen 2–3, og røk ut. England endte på tredjeplass foran Israel på innbyrdes oppgjør. Dagen etter kampen fikk McClaren sparken.^[78]

England prøvde igjen en utenlandsk manager, denne gangen Fabio Capello. Han kom i VM-kvalifiseringsgruppe med Kroatia og Andorra igjen, men også Ukraina, Belarus og Kasakhstan. Under Capello gikk det langt bedre. England vant de åtte første kampene sine, og bare et tap mot Ukraina borte i den niende runden hindret en perfekt kvalifisering. England ikke bare vant, men vant ofte overbevisende, som 5–1 hjemme mot Kroatia. I VM i Sør-Afrika i 2010 kom England i gruppe med USA, Slovenia og Algerie. England begynte med uavgjort mot amerikanerne etter å ha sluppet inn utlikning på keepertabbe, og deretter igjen uavgjort mot Algerie, mens det ble seier over Slovenia med 1–0. Det holdt til sekstendelsfinale. I åttendedelsfinalen møtte England Tyskland og tapte med klare 1–4. Kritikere tok opp lagets manglende samspill eller eventuelt om hele laget var oppskrytt.^[79][80]

Capello fortsatte å trene England, og lyktes i å kvalifisere England til EM i 2012. De vant gruppe D med Montenegro, Sveits, Bulgaria og Wales. England spilte tre uavgjort, to av dem mot Montenegro og en mot Sveits, og vant resten. Det ga en seier med seks poeng.

2012–: Trygt og engelsk

Roy Hodgson i ledertrøyen 2012–2016

I forkant av europamesterskapet 2012 ble Englands kaptein John Terry anklaget for å ha kommet med rasistiske utsagn om den engelske spilleren Anton Ferdinand. Skyldspørsmålet skulle avgjøres åtte dager etter EM-finalen.^[81] Dersom England skulle vinne EM, måtte FA samtidig risikere å ta avstand fra landslagets kaptein.^[81] FA tok ingen sjanser og fratok Terry kapteinsbindet på forhånd.^[81] Problemet var at Terry dermed også måtte betraktes som forhåndsdømt. Landslagets trener Fabio Capello tok bladet fra munnen og kritiserte FA. Den 8. februar 2012 trakk han seg også som trener i protest.^[82]

Den 1. mai 2012 ble Roy Hodgson ny trener. Han ble et symbol på det «trygge og engelske», var født i Croydon i Sør-London og startet sin karriere som spiller i klubben Crystal Palace FC. Fra 1976 og fremover hadde han hatt en ubrutt fartstid som trener, deriblant av landslagene til Sveits, De forente arabiske emirater og Finland. Han hadde også vært trener for en rekke klubber i Norge, Sverige, Danmark, England, Sveits og Italia.

Hodgson startet bra med 1-0 seier borte mot Norge i en treningskamp 26. mai og 1-0 seier hjemme mot Belgia i en treningskamp 2. juni. Det var likevel bekymringer fra mange hold om de mange skadene og om den gyldne generasjonen var på vei ut.^[83] I tillegg var toppscorer Wayne Rooney ute etter rødt kort i de to første kampene. Det ble klart at Rio Ferdinand kunne få problemer med å spille sammen med John Terry. Han var bror til Anton Ferdinand som anklaget John Terry for rasisme. Flere uttalte at England stilte med sitt svakeste lag på lang tid, eller at de var slitne etter et hardt kampprogram.^[84][85]

England ble trukket i gruppe D med Frankrike, Ukraina og Sverige. Laget, nå med Steven Gerrard som kaptein, tok ledelsen mot Frankrike, men utlikningen kom kort tid etterpå, og kampen endte 1–1. I den andre kampen var det jevnt mellom England og Sverige lenge, men til slutt ble det seier til England etter at den unge angriperen Danny Welbeck satte inn 3–2 til engelskmennene i det 78. minutt. I den siste kampen var Rooney tilbake og scoret kampens eneste mål mot Ukraina.

England gikk til kvartfinale, men igjen stoppet det der. Italia dominerte kampen, men det endte 0–0, og det ble straffesparkkonkurranse. Italia, som selv ikke hadde en god statistikk på straffer, slo England 4–2.^[86] I motsetning til de vanlige reaksjonene fra engelsk presse, var de færreste skuffet etter at England gikk ut.^[87]

England spilte fire treningskamper i 2013. Et hjemmemøte mot Brasil 6. februar endte 2–1, hjemme mot Irland 29. mai endte 1–1, mens et bortemøte mot Brasil 2. juni endte 2–2. En hjemmekamp mot Skottland 14. august endte 3–2.

I kvalifiseringen til VM i 2014 havnet England i gruppe H. England begynte med en sterk borteseier med hele 5-0 mot Moldova. Neste kamp endte uavgjort hjemme mot Ukraina etter at Ukraina ledet til det sto tre minutter igjen av kampen og England fikk straffe som Lampard satte i mål. Deretter fortsatte engelskmennene med en ny målrik seier etter 5-0 hjemme mot San Marino. Engelskmennene spilte deretter uavgjort borte mot Polen, og lå dermed to poeng bak Montenegro. Deretter vant England oppskriftsmessig hele 8-0 mot San Marino borte. I bortekampen mot Montenegro tok England ledelsen tidlig, men Montenegro utliknet mot slutten av kampen. England fortsatte deretter med 4–0 hjemme mot Moldova. Deretter endte det 0–0 borte mot Ukraina. I de to siste kvalifiseringskampene vant England 4–1 hjemme mot Montenegro, og 2–0 hjemme mot Polen. De vant dermed gruppe H med 22 poeng, mens Ukraina kom på andreplass med 21 poeng. På FIFAs verdensranking gikk England 17. oktober 2013 opp 7 plasser til 10.-plass.^[88] Playoff mellom gruppetoere i kvalifiseringen (andre runde) ble avsluttet 19. november. Den 28. november 2013 falt England tre plasser til 13.-plass,^[89]

Trekningen til VM 2014 fant sted 6. desember 2013,^[90] og England kom i gruppe D sammen med Italia, Uruguay og Costa Rica. Første kamp mot Italia ble spilt 14. juni 2014. Italia tok ledelsen etter 35 minutter, men Daniel Sturridge utlignet for England etter 37 minutter, og første omgang endte 1–1. Italia tok igjen ledelsen etter 50 minutter, og kampen endte 1–2. Neste kamp mot Uruguay ble spilt 19. juni. Uruguay tok ledelsen etter 39 minutter, og Wayne Rooney utlignet etter 75 minutter. Uruguay scoret så i det 85. minutt etter utspill fra mål, og kampen endte 1-2. Møtet med Costa Rica den 24. juni ble siste kamp i både gruppespillet og VM. Kampen endte 0–0. England kom sist i gruppen med 1 poeng, og røk ut sammen med Italia. Costa Rica vant gruppen med 7 poeng, Uruguay ble nr 2 med 6 poeng, mens Italia ble nr 3 med 3 poeng.

England spilte seks privatlandskamper i 2014. Et hjemmemøte mot Danmark 5. mars endte 1–0. Et hjemmemøte mot Peru 30. mai endte 3–0. Et bortemøte mot Costa Rica 4. juni endte 2–2. Et hjemmemøte mot Honduras 7. juni endte 0–0. Et hjemmemøte mot Norge 3. september endte 1–0, og et hjemmemøte mot Skottland 18. november endte 3–1. England spilte fire privatlandskamper i 2015. Et bortemøte mot Italia 31. mars endte 1–1. Et bortemøte mot Irland 7. juni endte 0–0. Et bortemøte mot Spania 13. november endte 2–0. Et hjemmemøte mot Frankrike 17. november endte 2–0.

Trekningen til kvalifisering til EM i fotball 2016 fant sted 23. februar 2014,^[91] og England kom i gruppe E sammen med Estland, Litauen, San Marino, Slovenia og Sveits. Første møte var borte mot Sveits den 8. september 2014. England vant 2–0, etter scoringer av Danny Welbeck i 58. og 93. minutt. Neste møte var hjemme mot San Marino 9. oktober 2014. Kampen endte 5–0 etter scoringer av Phil Jagielka i 25. minutt, Wayne Rooney i 43. minutt, Danny Welbeck i 49. minutt og Andros Townsend i 72. minutt. I det 78. minutt scoret San Marino selvmål. Den 12. oktober vant de 1–0 borte mot Estland, etter scoring av Wayne Rooney i 74. minutt. Neste kamp var hjemme mot Slovenia 15. november og endte 3–1, etter scoringer av Wayne Rooney i 59. minutt (straffe) og Danny Welbeck i 66. og 72. minutt. Den 27. mars 2015 spilte England hjemme mot Litauen. Kampen endte 4–0 etter scoringer av Rooney i 7. minutt, Welbeck i 45. minutt, Raheem Sterling i 58. minutt og Harry Kane i 73. minutt. Halvspilt i gruppen hadde England vunnet alle fem kampene, og ledet gruppen suverent med 15 poeng, foran Sveits med 9 poeng. Den 14. juni vant England 3–2 borte mot Slovenia, etter scoringer av Jack Wilshere i 57. og 74. minutt, og av Wayne Rooney i 86. minutt. Den 5. september vant laget 6–0 borte mot San Marino, etter scoringer av Wayne Rooney på straffer i 13. minutt, selvmål i 30. minutt, Ross Barkley i 46. minutt, Theo Walcott i 68. og 78. minutt og Harry Kane i 77. minutt. Den 8. september fulgte 2–0 hjemme mot Sveits. Scorere var Harry Kane i det 67. minutt og Wayne Rooney på straffer i det 84. minutt. Den 9. oktober vant laget 2–0 hjemme mot Estland, etter scoringer av Theo Walcott i det 45. minutt og Raheem Sterling i det 85. minutt. Siste kvalifiseringskamp ble spilt 12. oktober borte mot Litauen. England vant 3–0 etter scoringer av Ross Barkley i 29 minutt, et selvmål i 35. minutt og av Alex Oxlade-Chamberlain i 62. minutt. England vant gruppen suverent med 30 poeng, foran Sveits med 21 poeng og Slovenia med 16 poeng.

EM i fotball 2016 startet 10. juni 2016. England kom i gruppe B sammen med Russland, Slovakia og Wales. Innledningskampen mot Russland den 11. juni endte 1–1. Eric Dier scoret i det 73. minutt, men Russland utlignet på to minutter på overtid. Den 16. juni møtte laget Wales. Kampen endte 2–1 etter scoringer av Jamie Vardy i det 56. minutt og av Daniel Sturridge etter 90+2 minutter. Den 20. juni møtte laget Slovakia, og kampen endte 0–0. Wales vant gruppen med 6 poeng, foran England med 5 poeng og Slovakia med 4 poeng. Åttendedelsfinalen ble spilt 27. juni 2016 mot Island. England tapte 1–2 etter scoring av Wayne Rooney i det 4. minutt (straffer), og England var ute av EM. Samme dag kunngjorde Roy Hodgson at han trakk seg som landslagstrener.^[92]

Sam Allerdyce: Et kortvarig mellomspill (2016)

Den 22. juli 2016 ble Sam Allardyce ny landslagstrener. I likhet med sin forgjenger, er også han engelsk. Han er født i Dudley i West Midlands og begynte sin karriere som spiller i Bolton Wanderers. I september 2016 avslørte Daily Telegraph at han var involvert i korrupsjon som dreide seg om spillerkjøp. Den 27. september 2016 trakk han seg i kjølvannet av dette.

Gareth Southgate som manager 2016–

Den 27. september 2016 overtok Gareth Southgate som fungerende trener. Den 30. november 2016 ble han utnevnt til fast trener. Han er født i Watford, og i likhet med Roy Hogdon startet han sin karriere som spiller i Crystal Palace FC. Southgate har også vært spiller for Aston Villa og Middlesbrough.

England spilte fem privatlandskamper i 2016. Et bortemøte mot Tyskland 26. mars endte 3–2. Et hjemmemøte mot Nederland 29. mars endte 1–2. Et hjemmemøte mot Tyrkia 22. mai endte 2–1. Et hjemmemøte mot Australia 27. mai endte 2–1. Et hjemmemøte mot Portugal 2. juni endte 1–0. I 2017 spilte England to privatlandskamper: Et hjemmemøte mot Tyskland 10. november endte 0–0, og et hjemmemøte Brasil den 14. november endte også 0–0.

I kvalifiseringen til VM 2018 havnet England i gruppe F, sammen med Skottland, Slovenia, Litauen, Slovakia og Malta. Den 4. september 2016 møtte laget Slovakia borte, og kampen endte 1–0 etter scoring av Adam Lallana fem minutter på overtid. Den 8. oktober møtte de Malta hjemme; kampen endte 2–0 etter scoringer av Daniel Sturridge i 29. minutt og Dele Alli i 38. minutt. Den 11. oktober spilte de 0–0 borte mot Slovenia. Den 14. november vant de 3–0 hjemme mot Skottland, etter scoringer av Daniel Sturridge i 23. minutt, Adam Lallana i 50. minutt og Gary Cahill i 61. minutt. Den 26. mars 2017 vant de 2–0 hjemme mot Litauen, etter scoringer av Jermain Defoe i 22. minutt og Jamie Vardy i 66. minutt. Møtet borte mot Skottland 10. juni 2017 endte 2–2, etter scoringer av Alex Oxlade-Chamberlain i 87. minutt og Harry Kane tre minutter på overtid. Den 1. september 2017 vant de 4–0 borte mot Malta, etter scoringer av Harry Kane i 53 minutt og to minutter på overtid, Ryan Bertrand i 88. minutt og Danny Welbeck et minutt på overtid. Den 4. september 2017 vant de 2–1 hjemme mot Slovakia, etter scoringer av Eric Dier i 37. minutt og Marcus Rashford i 59. minutt. Den 5. oktober 2017 vant de 1–0 hjemme mot Slovenia, etter scoring av Harry Kane fire minutter på overtid. Den 8. oktober 2017 vant de 1–0 borte mot Litauen, etter scoring av Harry Kane i 27. minutt. England vant gruppen med 26 poeng, foran Slovakia og Skottland, som hver hadde 18 poeng.

Trekningen til VM i 2018 fant sted i Moskva den 1. desember 2017. England havnet i gruppe G, sammen med Belgia, Tunisia og Panama. Åpningskampen mot Tunisia den 18. juni 2018 endte 2–1 etter scoringer av Harry Kane i det 11. og det 90. minutt. Andre kamp mot Panama den 24. juni endte 6–1, etter scoringer av John Stones i 8. og 40. minutt, av Harry Kane i det 22., det 45. og det 62. minutt og av Jesse Lingard i det 36. minutt. Tredje kamp mot Belgia den 28. juni endte 0–1, og England havnet på annenplass i gruppe G. England møtte Colombia i åttendedelsfinalen den 3. juli 2018. Kampen endte 1–1 etter ekstraomganger, med scoring av Harry Kane (str) i det 57. min. England vant straffespark-konkurransen 4–3 og gikk videre. Dette var for øvrig den første straffespark-konkurransen laget hadde vunnet på 22 år; under EM i 1996 slo laget Spania 4–2 i en straffespark-konkurranse. England møtte Sverige i kvartfinalen den 7. juli 2018; kampen endte 2–0 etter scoringer av Harry Maguire i det 30. minutt og Dele Alli i det 59. minutt. England gikk videre til semifinalen for første gang siden VM i 1990. Semifinalen ble spilt mot Kroatia den 11. juli 2018, og endte 1–2 etter ekstraomganger, etter scoring av Kieran Trippier i 5. minutt. Bronsefinalen mot Belgia ble spilt 14. juli 2018. England tapte 0–2 og endte på fjerdeplass. Dette var Englands nest beste plassering i VM-historien; den samme plasseringen fikk England under VM i 1990. Mesterskapets mestscorende spiller ble Harry Kane, med 6 mål.

Etter VM deltok England i den første sesongen av UEFA Nations League divisjon A, den øverste av fire divisjoner i UEFA Nations League. England havnet i gruppe 4, sammen med Spania og Kroatia. Den 8. september tapte England 1–2 hjemme mot Spania, den 12. oktober spilte laget 0–0 de Kroatia borte, den 15. oktober vant de 3–2 borte mot Spania og den 18. november vant de 2–1 hjemme mot Kroatia. England vant dermed sin gruppe. Semifinalen ble spilt 6. juni 2019 mot Nederland; England tapte 1–3. Bronsefinalen mot Sveits ble spilt 9. juni. England vant 6–5 på straffespark, etter at kampen endte 0–0 etter ekstraomganger.

I 2018 spilte England seks privatlandskamper. Et bortemøte med Nederland den 23. mars endte 1–0, et hjemmemøte mot Italia den 27. mars endte 1–1, et hjemmemøte mot Nigeria den 2. juni endte 2–1, et hjemmemøte mot Costa Rica den 7. juni endte 2–0 og et hjemmemøte mot Sveits 11. september endte 1–0; den 15. november vant de 3–0 hjemme mot USA.

Trekningen til kvalifisering til EM i fotball 2021 fant sted 2. desember 2018 i Convention Centre Dublin i Dublin, Irland.^[93] England havnet i gruppe A, sammen med Tsjekkia, Bulgaria, Montenegro og Kosovo. I åpningskampen hjemme mot Tsjekkia den 22. mars 2019 vant England 5–0, etter scoringer av Raheem Sterling 24., 62., og 68. minutt, Harry Kane i 45. minutt (straffer) og Tomáš Kalas i 64. minutt (selvmål). Andre kamp var borte mot Montenegro den 25. mars, og England vant 5–1 etter scoringer av Michael Keane i 30. minutt, Ross Barkley i 39. og 59. minutt, Harry Kane i 71. minutt og Raheem Sterling i 81. minutt. England møtte Bulgaria hjemme den 7. september 2019. Kampen endte 4–0, etter scoringer av Harry Kane i 24. minutt, 50. minutt (straffe) og 73. minutt (straffe) og av Raheem Sterling i 55. minutt. Den 10. september 2019 møtte laget Kosovo hjemme. Kampen endre 5–3, etter scoringer av Raheem Sterling i 8. minutt, Harry Kane i 19. minutt, et selvmål i 38. minutt og to scoringer av Jadon Sancho i henholdsvis 44. minutt og 45+1 minutt. Den 11. oktober 2019 tapte England 1–2 borte mot Tsjekkia, etter scoring (straffe) av Harry Kane i 5. minutt. Den 14. oktober vant England 6–0 borte mot Bulgaria, etter scoringer av Marcus Rashford i det 7. minutt, Ross Barkley i det 20. og 32. minutt, Raheem Sterling i det 45+4. og 69. minutt og Harry Kane i det 85. minutt. Den 14. november spilte England hjemme mot Montenegro; denne kampen var historisk fordi den var Englands kamp nr. 1000. Kampen endte 7–0 etter scoringer av Alex Oxlade-Chamberlain i det 11.minutt, Harry Kane i det 18., 24. og 37. minutt, Marcus Rashford i det 30. minutt, selvmål av Aleksandar Šofranac i det 66. minutt og Tammy Abraham i det 84. minutt. England møtte Kosovo borte den 17. november; kampen endte 4–0 etter scoringer av Harry Winks i 32. minutt, Harry Kane i 79. minutt, Marcus Rashford i 83. minutt og Mason Mount i 90+1 minutt. England vant gruppen med 21 poeng, foran Tsjekkia som fikk 15 poeng.

Fire privatlandskamper ble avlyst i 2020 på grunn av koronapandemien: Hjemme mot Italia 27. mars, hjemme mot Danmark 31. mars, borte mot Østerrike 2. juni og hjemme mot Romania 7. juni. Den 8. oktober spilte laget 3–0 hjemme mot Wales, og den 12. november spilte laget 3-0 hjemme mot Irland. England har spilt to vennskapskamper i 2021. Den 2. juni spilte laget 1–0 hjemme mot Østerrike, og den 6. juni spilte laget 1–0 hjemme mot Romania.

UEFA Nations League 2020-2021 divisjon A startet 3. september 2020, og England havnet i gruppe 2 sammen med Belgia, Danmark og Island. Den 5. september vant England 1-0 borte mot Island, etter scoring av Raheem Sterling i 90+2 minutt. Møtet borte mot Danmark den 8. september endte 0–0. Den 11. oktober vant England 2–1 hjemme mot Belgia, og den 14. oktober tapte laget 0–1 hjemme mot Danmark. Den 15. november tapte England 0–2 borte mot Belgia, og den 18. november vant laget 4–0 hjemme mot Island. England havnet på 3. plass i gruppe 2, og mistet sluttspillet.

I EM i fotball 2021 havnet England i Gruppe D, sammen med Kroatia, Skottland og Tsjekkia. Denne turneringen var opprinnelig ment å bli spilt i 2020, men på grunn av koronapandemien ble den utsatt til 2021. Åpningskampen mot Kroatia den 13. juni 2021 endte 1–0 etter scoring av Raheem Sterling i 57. minutt. Neste kamp mot Skottland den 18. juni 2021 endte 0–0. Den 22. juni spilte England mot Tsjekkia, og vant 1–0 etter scoring av Raheem Sterling i 12. minutt. England vant gruppen med 7 poeng, foran Kroatia med 4 poeng. 8-dels finalen ble spilt mot Tyskland den 29. juni 2021; kampen endte 2–0 etter scoringer av Raheem Sterling i 75. minutt og Harry Kane i 86. minutt. Kvartfinalen ble spilt 3. juli mot Ukraina. England vant 4–0 etter scoringer av Harry Kane i 4. og 50. minutt, Harry Maguire i 46. minutt og Jordan Henderson i 63. minutt. Semifinalen mot Danmark den 7. juli 2021 endre 2–1 etter ekstraomganger, med selvmål av Simon Kjær i 39. minutt og scoring av Harry Kane i 104. minutt. Dette var første gang England kom til en EM-finale. Finalen mot Italia ble spilt 11. juli 2021. Kampen endte 1–1 etter ekstraomganger, med scoring av Luke Shaw i 2. minutt. Italia vant 3–2 på straffespark.

Under kvalifisering til VM i fotball 2022 havnet England i gruppe I sammen med Ungarn, Albania, Polen, Andorra og San Marino. Åpningskampen hjemme mot San Marino den 25. mars 2021 endte 5–0, etter scoringer av James Ward-Prowse i 14. minutt, Dominic Calvert-Lewin i 21. og 53. minutt, Raheem Sterling i 31. minutt og Ollie Watkins i 83. minutt. Neste kamp borte mot Albania den 28. mars 2021 endte 2–0 etter scoringer av Harry Kane i 39. minutt og Mason Mount i 63. minutt. Den 31. mars 2021 spilte laget 2–1 hjemme mot Polen, etter scoringer av Harry Kane i 19. minutt (straffe), og Harry Maguire i 85. minutt. 2. september 2021 spilte laget borte mot Ungarn, og vant 4–0, etter scoringer av Raheem Sterling i 55. minutt, Harry Kane i 63. minutt, Harry Maguire i 69. minutt og Declan Rice i 87. minutt. Den 5. september spilte laget hjemme mot Andorra; England vant 4–0 etter scoringer av Jesse Lingard i 18. og 78. minutt, Harry Kane i 72. minutt (straffe) og Bukayo Saka i 85. minutt. Den 8. september spilte England borte mot Polen; kampen endte 1–1 etter scoring av Harry Kane i 72. minutt. Den 9. oktober 2021 spilte England borte mot Andorra. England vant 5–0 etter scoringer av Ben Chilwell i 17. minutt, Bukayo Saka i 40. minutt, Tammy Abraham i 59. minutt, James Ward-Prowse i 79. minutt og Jack Grealish i 86. minutt. Den 12. oktober 2021 spilte laget hjemme mot Ungarn; kampen endte 1–1 etter scoring av John Stones i 37. minutt. England spilte hjemme mot Albania den 12. november 2021; kampen endte 5–0 etter scoringer av Harry Maguire i 9. minutt, Harry Kane i 18., 33. og 45+2 minutt og Jordan Henderson i 28. minutt. Siste kamp i gruppe I ble spilt 15. november 2021 borte mot San Marino. England vant 10–0 (den største seieren siden 1964), etter scoringer av Harry Maguire i 6. minutt, Filippo Fabbri i 15. minutt (selvmål), Harry Kane i 27. (straffe), 32., 39. (straffe) og 42. minutt, Emile Smith Rowe i 58. minutt, Tyrone Mings i 69. minutt, Tammy Abraham i 78. minutt og Bukayo Saka i 79. minutt. England vant gruppen med 26 poeng og gikk direkte til VM. Polen havnet på andre plass med 20 poeng, og gikk videre til play-off.

Trekningen til VM i fotball 2022 fant sted 2. april 2022. England havnet i gruppe B sammen med USA, Iran og Wales.^[94] Første kamp ble spilt 21. november 2022 mot Iran; den endte 6-2 etter scoringer av Jude Bellingham i 33. minutt, Bukayo Saka i 43. og 62. minutt, Raheem Sterling i 45+1 minutt, Marcus Rashford i 71. minutt og Jack Grealish i 90. minutt. Andre kamp ble spilt 25. november mot USA og endte 0-0. Tredje kamp ble spilt 29. november mot Wales og endte 3-0 etter scoringer av Marcus Rashford i 50. og 68. minutt og Phil Foden i 51. minutt. England vant gruppen og fikk 7 poeng. I 8-delsfinalen møtte laget Senegal den 4. desember 2022. England vant 3-0 etter scoringer av Jordan Henderson i 38. minutt, Harry Kane i 45+1 minutt og Bukayo Saka i 57. minutt. England møtte Frankrike i kvartfinalen den 10. desember 2022 og tapte 1-2, etter scoring av Harry Kane i det 54 minutt (str.).

Det ble spilt to vennskapskamper i 2022. Den 26. mars vant England 2–1 hjemme mot Sveits, og den 29. mars vant England 3–0 hjemme mot Elfenbenskysten.

I UEFA Nations League A 2022–23 spilte England 1–0 borte mot Ungarn den 4. juni 2022. Den 7. juni spilte laget 1–1 borte mot Tyskland, og den 11. juni 2022 ble det 0–0 hjemme mot Italia. Den 14. juni tapte England 0–4 hjemme mot Ungarn. Den 23. september tapte laget 0–1 borte mot Italia, og den 26. september ble det 3–3 hjemme mot Tyskland. England havnet på siste plass i League A.

Trekningen til EM i fotball 2024 fant sted den 9. oktober 2022 i Festhalle i Frankfurt.^[95][96] Under kvalifisering til EM i fotball 2024 havnet England i gruppe C sammen med Ukraina, Italia, Nord-Makedonia og Malta. England møtte Italia på bortebane 23. mars 2023 og vant 2–1, etter scoringer av Declan Rice i 13 minutt og Harry Kane i 44 minutt (straffe). Den 26. mars 2023 møtte England Ukraina hjemme og vant 2–0, etter scoringer fra Harry Kane i 37. minutt og Bukayo Saka i 40. minutt. Den 16. juni vant England 4–0 borte mot Malta; scorerne var Ferdinando Apap i 8. minutt (selvmål), Trent Alexander-Arnold i 28. minutt, Harry Kane i 31. minutt (straffe) og Callum Wilson i 83. minutt (straffe). Den 19. juni 2023 vant england 7–0 hjemme mot Nord-Makedonia, etter scoringer av Harry Kane i 29. minutt og 73. minutt (straffe), Bukayo Saka i 38., 47. og 51. minutt, Marcus Rashford i 45. minutt og Kalvin Phillips i 64. minutt. Kampen borte mot Ukraina den 9. september 2023 endte 1–1 etter scoring av Kyle Walker. Hjemme mot Italia den 17. oktober 2023 vant England 3–1 etter scoringer av Harry Kane i 32. (straffer) og 77. minutt og Marcus Rashford i 57. minutt. England vant 2–0 hjemme mot Malta den 17. november 2023, etter scoring i 8 minutt (selvmål) og av Harry Kane i 75 minutt. Siste kamp var borte mot Nord-Makedonia 20. november 2023 og endte 1–1, med selvmål i 59. minutt. England vant gruppen med 20 poeng og Italia kom på andre plass med 14 poeng.

En vennskapskamp mot Skottland 12. september 2023 endte 3–1. En vennskapskamp hjemme mot Australia den 13. oktober 2023 endte 1–0. En vennskapskamp mot Brasil 23. mars 2024 endte 0–1. En vennskapskamp hjemme mot Belgia 25. mars 2024 endte 2–2.

FIFAs verdensranking

Tabellen nedenfor viser et utvalg av Englands plasseringer på FIFAs verdensranking siden 9. mai 2013.^[97] Disse rangeringer finner sted hver måned, men her har vi begrenset oss til å vise endringer i tabellplasseringen. I mai 2014 havnet for eksempel laget på 11.-plass. Dette var samme plassering som i april 2014, og rangeringen er derfor ikke vist i denne oversikten.

Den beste plasseringen fikk England 16. september 2021 og fra 30. november 2023 til 4. april 2024 (3. plass).

Laget har vært på 4.-plass i fire perioder:

• 4. april 2019 – 12. august 2021
• 19. november 2021 – 10. februar 2022
• 29. juni – 30. november 2023
• fra 4. april 2024

Det er en lang tradisjon for oppmerksomhet rundt landslaget, og hjemmedraktenes overdeler har alltid vært hvite. Landslaget har spilt nesten alle sine kamper på Wembley Stadium dersom denne har vært ledig, og kallenavnet har vært det samme hele tiden.

Hjemmebane

De første hjemmekampene ble i hovedsak spilt på The Oval, en cricketbane i Lambeth, sør i indre London. Kamper ble også spilt andre steder i landet, men The Oval var den hyppigst brukte banen. I 1889 ble The Oval brukt for siste gang, og da ble landskampene spilt rundt om i landet.

I anledning De britiske imperieutstillingene ble Empire Stadion bygget i Wembley nord i London i 1923. Fra begynnelsen til 1951 var Wembley imidlertid forbeholdt kamper mot Skottland, og det var først da England møtte Argentina på Wembley i 1951 at dette ble forandret. Andre kamper mot andre landslag ble spilt på forskjellige stadia. Særlig var Goodison Park (Liverpool) og Arsenal Stadium (London) brukt mye, begge har blitt brukt 12 ganger hver. Fra 1951 av ble stort sett alle kampene spilt på Wembley. Stadionet vekslet mellom Empire Stadium og Wembley Stadium. Det offisielle navnet på stadionet i kampprogrammer var Empire Stadium mer eller mindre til midten av 1970-tallet, da både landskamper og cupfinaler gikk på «Wembley Stadium». Samtidig het selskapet som eide stadionet «Wembley Stadium Limited» fra starten av.^[98] Stadionet ble omtalt som Empire Stadium på program og billetter også under VM-finalen i 1966.^[99]

Fra 2003 til 2007 ble Wembley ombygget, og ble bl.a. brukt til Sommer-OL 2012 i London. Under ombyggingen ble kampene i hovedsak spilt på Old Trafford (Manchester), med enkelte kamper på Riverside Stadium (Middlesbrough), St. James' Park (Newcastle), Anfield Stadium (Liverpool), City of Manchester Stadium (Manchester), Portman Road (Ipswich), Villa Park (Birmingham), Walkers Stadium (Leicester), Stadium of Light (Sunderland), St. Mary's Stadium (Southampton), Elland Road (Leeds), White Hart Lane (London) og Pride Park Stadium (Derby). Til sammen har Old Trafford blitt brukt 16 ganger, og fungerer derfor også som reservestadion i størst grad.

Drakt

Det har vært få fargemessige utskiftninger i hjemmedraktene. Derimot har det forekommet enkelte større endringer i bortedraktene, men det har også der vært en viss sammenheng.

England har alltid hatt hvite overdeler, mens buksene har variert fra hvit til blå om hverandre. Draktene har vært svært konservative, og det har kun vært noen få tillegg: I perioden 1980–1982 var det et blått og rødt skulderparti på torsoen (dette gjaldt også hjemmedrakten), i 1998 var det et rødt og et blått felt på siden på torso, i 2002 var det en rød stripe langsmed venstre side av torso og i 2006 var det et St. Georgskors på høyre skulder. Det har også vært striper på toppen av drakten i perioder der England ikke spilte mesterskap, som i perioden 1974–1979, da det var en rød og en blå stripe som gikk langsmed toppen av overdelen.

Bortedrakten har hatt noe større utvikling. Bortedrakter ble ikke et problem før England møtte nasjonene Tyskland og Østerrike i 1930, noe som kan tyde på at Østerrike spilte med bortedrakter mot England i 1908. Englands første bortedrakter bestod av blå overdeler og hvite bukser, som vil si det omvendte av førstedrakten.^[100] De blå bortedraktene ble brukt frem til VM i 1950, da England tapte mot USA. Neste gang problemet med fargekollisjon på bortedrakter dukket opp var i 1951, da Argentina ble det første laget utenom Skottland som spilte på Wembley stadion. Verken hvite hjemmedrakter eller blå bortedrakter var mulig mot de hvit- og blåstripede argentinerne, så England spilte i helrød skjorte. Ettersom blått uansett var forbundet med tapet mot USA, fortsatte England i rødt.^[101] Siden England også spilte med de røde bortedraktene i VM-finalen i 1966, fikk draktene deretter en stor symbolsk betydning.

Bortsett fra noen spesielle tilfeller, deriblant en lyseblå bortedrakt under VM i 1970 samt en gul overdel og blå bukse i tre kamper i 1970, har bortedrakten vært rød med hvite bukser frem til 1996. Da ble bortedrakten gråblå til EM. Drakten ble i EM bare brukt i semifinalen mot Tyskland, som England tapte på straffer.^[102] I en kamp før og en etter EM ble drakten også brukt, men den ble deretter erstattet av den røde og hvite kort tid etter. Foran EM i 2012 lanserte FA en bortedrakt som var mørkeblå med lyseblå bukser.^[103]

Draktene har i hovedsak vært levert av den engelske utstyrsprodusenten Umbro, med enkelte unntak av mindre kjente merker, som St. Blaize, Hope Brothers og Admiral. Da Umbro ble kjøpt opp av Nike i 2008, beholdt Umbro likevel kontrakten til og med 2012. Fra 2013 tok Nike over.^[104]

Drakter i mesterskap

VM 1950		VM 1954		VM 1958
Hjemme	Borte	Hjemme	Borte	Hjemme	Borte
mot Chile og Spania	mot USA	Samtlige kamper	Ikke brukt	Samtlige kamper	Ikke brukt
VM 1962			VM 1966
Borte	Hjemme/Borte	Borte	Hjemme	Hjemme 2	Borte
mot Argentina	mot Bulgaria	mot Ungarn	mot Uruguay, Mexico, Frankrike og Portugal	mot Argentina	mot Tyskland
EM 1968	VM 1970			EM 1980
Hjemme	Hjemme	Borte	Borte 2	Hjemme
mot Jugoslavia og Sovjetunionen	mot Romania og Brasil	mot Tsjekkoslovakia	mot Vest-Tyskland	Samtlige kamper
VM 1982		VM 1986		EM 1988
Hjemme	Borte	Hjemme	Hjemme 2	Hjemme
mot Tsjekkoslovakia, Kuwait og Spania	mot Vest-Tyskland og Frankrike	mot alle bortsett fra Argentina	mot Argentina	Samtlige kamper
VM 1990		EM 1992	EM 1996
Hjemme	Borte	Hjemme	Hjemme	Borte
Samtlige kamper	Ikke brukt	Samtlige kamper	mot alle bortsett fra Tyskland	mot Tyskland
VM 1998			EM 2000
Hjemme	Hjemme 2	Borte	Hjemme	Borte
mot Tunisia og Romania	mot Argentina	mot Colombia	mot Romania og Portugal	mot Tyskland
VM 2002		EM 2004		VM 2006
Hjemme	Borte	Hjemme	Borte	Hjemme	Borte
mot Sverige, Brasil og Danmark	mot Argentina og Nigeria	mot alle bortsett fra Kroatia	mot Kroatia	mot alle bortsett fra Sverige	mot Sverige
VM 2010		EM 2012		VM 2014
Hjemme	Borte	Hjemme	Borte	Hjemme	Borte
mot USA og Algerie	mot Slovenia og Tyskland	mot alle bortsett fra Sverige	mot Sverige	mot Italia	mot Uruguay og Costa Rica
EM 2016		VM 2018
Hjemme	Borte	Hjemme	Borte	Semifinale	Bronsefinale
mot alle bortsett fra Slovakia	mot Slovakia	mot Panama og Belgia (gruppesp.)	mot Tunisia, Colombia og Sverige	mot Kroatia	mot Belgia i bronsefinalen
EM 2021		VM 2022		EM 2024
Hjemme	Borte	Hjemme	Borte	Hjemme	Borte
mot Ukraina og Danmark	mot alle bortsett fra Ukraina og Danmark	mot Iran, Wales og Frankrike	mot USA og Senegal

Emblem og kallenavn

Englands emblem har alltid vært tre blå liggende leoparder (løver) på hvit bakgrunn, hentet fra Storbritannias riksvåpen, som er gule løver på rød bakgrunn. Dette betyr at FA har fått tillatelse fra Buckingham Palace for å bruke emblemet.^[105] Fram til 1948 hadde skjoldet en klammespiss nederst, men fra 1948 ble bunnen avrundet. Avrundingen medførte at den nederste løven måtte bli mindre enn de to over, da det ble mindre plass. I tillegg forsvant kronen som var på toppen, slik at FAs symbol ble mindre likt cricketemblemet. I tillegg fikk emblemet ti tudorroser i tre rader med tre roser over hver løve og den siste rosen i midten under den siste løven. De ti rosene symboliserer de ti regionene som har sete ved FAs råd. Siden 1948 har stort sett bare designen på løvene variert, med unntak av 1997, da løvene ble lyseblå og rosene mistet de grønne begerbladene sine og den gule stjernen. I 2000 fikk rosene tilbake til den opprinnelige formen.^[106]

Kallenavnet til England har stort sett vært «The Three Lions», etter dette emblemet. Bruken av kallenavnet varierer, og brukes oftere av media enn av fans. Kallenavnet er mest assosiert med sangen «Three Lions», som var offisiell supportersang for England under EM i 1996. Det er en debatt angående heraldikken om hvor vidt løvene, som klart forestiller løver, egentlig er heraldiske løver eller om de er leoparder.^[107][108]

Formasjon og taktikk var lite populært da Walter Winterbottom som første trener tok over landslaget i 1946, og hans forsøk på å forandre dette ble spolert av spillere som lurte på om Winterbottom hadde en mening om «hvilken side av nettet de skulle score på».^[109] Da Alf Ramsey tok over, ble det en god del forandringer. Ramsey valgte selv spillere, hadde lite til overs for stjerner og eksperimenterte med formasjoner. Han oppdaget at England ikke ville kunne slå Argentina og Brasil med 4-2-4, og valgte i stedet etter en god del eksperimentering å trekke vingene inn og ha en offensiv og en defensiv sentral midtbanespiller, slik at formasjonene ble 4-4-2 med diamant (4-1-3-2).^[110] Midtbanen ble mer kompakt, og stilen ble kalt «The wingless wonder».

Som et resultat av Ramseys taktiske manøvre, ble det forsket på fotballtaktikk.^[109] Kort etter Ramseys triumf kom Allen Wades bok om emnet ut, som handlet om lagspill over individualitet. Wade var teknisk direktør i fotballforbundet mellom 1963 til 1983, og lærte bort sin kunnskap til blant andre Don Howe, Bobby Robson, Dave Sexton og Dario Gradi.^[111] Han foretrakk soneforsvar fremfor mannsoppdekning, og ville heller ha besittelse av ballen enn lange baller, og han mente at det ble nødvendig å gå i forsvar og la motstanderne spille fra tid til annen.^[109]

Hans filosofi ble på tidlig åttitall erstattet av impulser fra Charles Hughes, som handlet om langpasninger og korte trekk før mål ble scoret. Spillestilen ble tidlig sterkt mislikt av engelsk presse, som ofte omtalte ham som den som ødela «the beautiful game».^[112] Hughes ble stort sett brukt av Graham Taylor, men Hughes selv mente at Norge, som var med på å slå ut Taylors England under VM-kvalifiseringen i 1993, var bedre enn England på Hughes egen filosofi.^[113] Da Graham Taylor fikk sparken, begynte trenere å introdusere mer kontinentale erfaringer.^[114] Hans arvtaker Terry Venables hadde trent FC Barcelona, Glenn Hoddle hadde spilt i AS Monaco FC og både Sven Göran Eriksson og Roy Hodgson hadde stort sett bare kontinental bakgrunn. De to eneste med tradisjonell engelsk karriere både som spiller og trener, Kevin Keegan og Steve McClaren, hadde beskjeden suksess på landslaget.

Problemstillinger

Englands spillestil har i nyere tid derfor beveget seg mer i retning den kontinentale stilen, særlig under Eriksson.^[115] Fortsatt blir stilen sett på som den fysisk kjempende, bulldog-aktige spillestilen. Dette har sammenheng med den maskuline rollen fotball har i det engelske samfunnet, og har av CNN blitt påpekt som en av hovedgrunnene til at England har hatt problemer med å vinne mesterskap.^[116] Spillestilen er sjelden teknisk god, noe den har fått kritikk for.^[117] Både formasjon og filosofi er blitt diskutert ofte. Etter EM i 2012 påpekte Rafael Benitez den engelske mangelen på fotballfilosofi.^[118] Mangelen på en fotballfilosofi – en klar idé om hvordan man vil spille, har vært tatt opp flere ganger siden Hughes' spillestil ble fjernet uten at det vokste frem et alternativ. Kritikere har kommentert at England ikke bare mangler implementeringen av en fotballfilosofi, men også en fotballfilosofi i seg selv.^[119]

England kan også ha havnet i fellen som Spania var i tidligere, nemlig å prestere langt bedre kontinentalt med klubblagene enn med landslaget. Midtbanespillerne Steven Gerrard og Frank Lampard samarbeidet dårlig, men dette har vært et problem med flere storspillere også. Det ble i 2011 også pekt på at svært få unge spillere får sjansen til å etablere seg i Premier League, og at de heller blir lånt ut til klubber lenger ned i divisjonssystemet.^[120] Andre grunner som er blitt nevnt er medias rolle, gnisningen mellom klubber og landslag, den tøffe Premier League-sesongen med flere cup-turneringer, mange utenlandske spillere i Premier League og utsatt risiko for å bli skadet.^[121] Også rivalisering innad i landslagstroppen mellom spillere fra ulike konkurrerende klubber er blitt tatt opp som et problem, blant annet av Roy Keane.^[122]

England har tre store rivaler; Skottland, Tyskland og Argentina. Av disse er det særlig Skottland som deler rivaliseringen, men Tyskland er landet som England som oftest har et mest anstrengt forhold til. Samtidig har det vært mest kontroverser mot Argentina.

Skottland

Skottland var det første laget England møtte, og i lang tid det eneste som ga dem motstand. Skottland er naboer innen unionen, og det har lenge vært rivalisering mellom de to. Imidlertid har rivaliseringen dabbet av etter at England fikk de to andre rivalene, og særlig etter at kampene mellom England og Skottland ble færre som følge av at British Home Championship ble avviklet på åttitallet, og deretter av at de årlige kampene mot Skottland også ble avviklet i 1989. Skottlands rivalisering mot England er nok sterkere enn omvendt, og det dukket opp en bevegelse blant skotske fans i farvannet av VM i 2006 som het «Anyone but England», og som handlet om at skottene støttet Englands motstandere. Hvor utbredt dette er, er usikkert; i en undersøkelse er skottene delt på dette synet.^[123]

Skottland og England har hatt noen møter i viktige turneringer, blant annet under EM i 1996 på hjemmebane, da England vant 2–0.

Argentina

Rivaliseringen mot Argentina er spesiell, i senere tid nært knyttet til Falklandskrigen (1982) og til kamper lagene imellom. Argentina og England møttes i turnering først i VM i 1962, da England vant. Det neste møtet var i 1966, da England møtte Argentina på hjemmebane. Argentinerne spilte ukarakteristisk tøft, og fikk sin kaptein utvist. Utvisningen var imidlertid uklar. Den tyske dommeren skal angivelig ha sagt at han viste ut kapteinen Antonio Rattín fordi han «ikke likte trynet hans», men det kan ha vært knyttet til den brutale argentinske spillestilen.^[124] Argentina på sin side var allerede overbevist om at England og Tyskland samarbeidet for å bli kvitt søramerikanere. Kapteinen Rattín nektet å forlate banen, og måtte ha politieskorte ut. Englands trener Alf Ramsey nektet skjortebytte etter kampen, og omtalte argentinerne som «dyr», noe som Argentina oppfattet som rasisme.^[125]

Etter Falklandskrigen fikk rivaliseringen stor oppmerksomhet fra begge lag, og da Diego Maradona scoret med hånden under VM i 1986, var det engelskmennenes tur til å bli indignert. Mange følte at det første målet, med hånden, var juks, og at England ble lurt ut av VM. På tross av at turneringen ble avholdt i Mexico, hadde ikke engelske fans noen teorier om samarbeid for å bli kvitt England. Den meksikanske begynnende rivaliseringen mot Argentina var på det daværende tidspunkt beskjedent, men det er lite trolig at Mexico ville ha hjulpet Argentina.^[126] Denne kampen var også (per 2012) siste gangen Argentina slo England etter 90 minutter. Diego Maradona uttalte at på tross av at dette bare var en fotballkamp, følte han det som om de hadde beseiret et land som hadde drept argentinske gutter som småfugler.^[127]

Under VM i 1998 ble også England slått av Argentina, men da på straffespark. David Beckham ble utvist for en manøver som Diego Simeone i ettertid har innrømmet at han spilte skadet i for å sikre utvisning.^[128] Dette gjorde Simeone og Argentina enda mer upopulære.

I den senere tid har imidlertid rivaliseringen blitt noe nedtonet. Riktignok uttalte Diego Maradona i sin selvbiografi at det å score målet var som å stjele Englands lommebok, men utover hans uttalelser, som reflekterer Maradona mer enn Argentina, er det få oppblusninger.^[129] Dette kan være tilknyttet det at Argentina og England møttes bare i én kamp i VM siden, i 2002, da det ikke var noen kontroversielle avgjørelser.

Tyskland

Mens rivaliseringen mellom England og Argentina ofte er følt fra begge sider, er Englands rivalisering mot Tyskland i fotball nesten et særengelsk fenomen. Engelskmennenes behov for denne rivaliseringen kan knyttes til nostalgi og det faktum at tyskerne har gått forbi engelskmennene innen produksjon og økonomi.^[130] Tyskland har ikke glemt den kontroversielle scoringen til Geoff Hurst under VM i 1966, men den spiller mindre rolle for tyskerne enn deres egen rivalisering mot Nederland.^[131] I hovedsak er Tysklands forhold til England lite annet enn forholdet til et hvilket som helst lag.^[132]

Dette hindrer ikke engelsk media fra å spille på rivalisering og trekke paralleller til begge verdenskrigene. Og det er ofte Daily Mirror som står bak dem. Foran finalen i 1966 skal Frank McGee ha skrevet: «Hvis, i morgen, tyskerne slår oss i vår nasjonalsport, bør vi huske at to ganger i dette århundret, har vi slått dem i deres.»^[133] Uttrykk som «Kraut» og «Hun» (begge nedverdigende uttrykk om tyskere) har ofte blitt brukt, og Daily Mirror dro krigsparallellen langt da de erklærte (fotball)krig mot Tyskland i sin leder og hadde sin «Achtung! Surrender!»-overskrift i anledning semifinalen i 1996.^[134][135] I BBCs VM-dokumentar «World Cup's Most Shocking Moments» kommenterte Peter Crouch at han i VM i 1994 heiet på «anyone who is playing Germany».^[136] Likevel fikk den store negative reaksjonen på Daily Mirrors overskrift, som fikk komiker Jo Brand til å trekke seg fra avisen, betydning i at avisoverskriftene ikke er fullt så krigshissende som tidligere.^[137][138]

England har imidlertid vist respekt for Tysklands evne til å vinne kamper. Gary Lineker sa om fotball at «Fotball er et spill med 22 spillere som løper rundt, spiller ballen, med en dommer som gjør en haug med feil, og til sist vinner alltid Tyskland»^[139] I tillegg er det få eller ingen klager når kampene er over, og det er ingen utvisninger i noen kamper dem imellom. Flere av kampene har også legendarisk status i England.^[140]

Fra engelsk side er det gjerne VM-finalen i 1966 som nevnes oftest, men også nederlagene i 1990 og 1996 tas opp. Englands sensasjonelle 5–1-seier over Tyskland i 2001 blir også nevnt. Rivaliseringen dukket også opp på en nyinnspilling av låten «Three Lions» (se over) fra 1998, der engelske og tyske fans møtes og ender opp med å spille fotball. Samtlige tyske tilhengere i videoen, med ett unntak, hadde navnet til Stephan Kuntz på ryggen. Kuntz scoret mot England både i vanlig spilletid og på straffespark. Ettersom dette var etter EM i 1996 og før VM i 1998, er det trolig at tyskere ville være mer opptatt av Oliver Bierhoff, som scoret begge målene til Tyskland i finalen i EM, men videoen legger mer vekt på den engelske oppfatningen av rivalisering.

Tyske medier har tatt igjen, men mer moderat. Som svar på Daily Mirrors overskrift, lurte tabloidavisen Bild-Zeitung på hvorfor fotballens hjemland «aldri hadde vunnet VM i fotball».^[141] Det er uklart om Bild-Zeitung glemte VM i 1966, eller om det lå en underliggende forståelse om at England ikke vant VM på lovlig vis.

I England er fotball den største idretten, og har mange tilhengere. I motsetning til i Spania er imidlertid landslaget en naturlig forlengelse av den generelle fotballinteressen, og interessen for landslaget er derfor svært stor. Tilhengere flagger gjerne på bilene sine eller maler georgskorset i ansiktet. Begeistringen for landslaget har ført til store forventninger, men disse har ikke nødvendigvis blitt innfridd ved mesterskap.^[142] Den engelske VM-deltakelsen er nær mytisk i den kollektive hukommelsen, og ettersom England regnes som fotballens vugge, fins det alltid en forventning om at England vinner neste VM, noe som ikke har blitt innfridd siden 1966.^[143]

Å være landslagstrener har derfor blitt kalt «den nest viktigste jobben i landet».^[144] I tillegg har både media og FA sterke mennesker med sterke meninger, og flere av trenerne har blitt felt av dem.^[145] Likevel er det status rundt det å ha jobben. Landslagstrener Roy Hodgson kommenterte det å være landslagstrener slik: «Å trene landslaget er målet for suksess for en hver engelsk trener og det fører sannelig med seg en mengde oppmerksomhet og kritikk...».^[146]

Også spillerne er ofre for denne gjennomgangen, og det stilles krav til dem på det private plan. Liksom trenerne, har de fått sitt privatliv gjennomgått. Spillere som har noen moralsk tvilsomme handlinger, kan få problemer med å representere England. John Terry fikk erfare det da det gikk rykter om hans utroskap, og da han ble anklaget for rasisme.^[147] I tillegg er presset stort på landslagsspillerne. Johnny Haynes sa i 1958 etter å ha blitt eliminert fra VM at «I England tror alle at vi har en gudegitt rett til å vinne VM».^[148]

Supportere og hooligans

De engelske fotballsupporterne har et frynsete rykte. De engelske hooligans har eksistert siden fotball ble en publikumssport, med Preston North Ends tilhengere som et av de tidlige eksemplene.^[149] Rasisme har i hovedsak vært forbundet med klubber, men den har også dukket opp på landslaget. På 1980-tallet var det høyrevridde politiske partiet National Front aktive i supportergrupper knyttet opp mot landslaget.^[150] Imidlertid trengte de ikke grupperinger for å starte bråk, for i 1980, i forkant av Englands kamp mot Belgia i EM, måtte politiet bruke tåregass på engelske fotballfans.^[151]

Etter først Heysel-tragedien (1985) og så Hillsborough-tragedien (1989) og den påfølgende Taylor-rapporten, begynte ting å roe seg.^[152] En av grunnene var at politi, klubber og myndigheter samarbeidet om å bekjempe hooliganismen.^[153] At dette var vanskelig å bekjempe ble eksemplifisert ved bråket mellom italienske og engelske landslagsfans under VM i Italia i 1990.^[154]

Det var også oppgjør blant supportere under EM i 1992, men deretter var landslagshooliganisme på vei ned, og under EM i 1996 begrenset det seg til kamper mellom engelske og tyske fans. Det samme gjentok seg under VM i 1998, men ellers var det svært få tilfeller.^[155] På tross av dette var belgisk politi og UEFA svært opptatt av å kontrollere engelske hooligans under EM i 2000. Etter at det utbrøt slåsskamper mellom engelske og tyske tilhengere etter kampen dem imellom, ga UEFA klar beskjed om at England kunne bli kastet ut av mesterskapet dersom de ikke fikk kontroll på sine tilhengere.^[156] Hvor vidt UEFA og belgiske myndigheter hadde gått for langt i sine begrensninger og manglende imøtekommenhet, ble imidlertid ikke tatt opp.^[157]

I forkant av VM i Tyskland i 2006 var det satt igang store kampanjer for å forhindre engelske hooligans fra å reise over til Tyskland. Dette på tross av at det bare hadde vært få arrestasjoner av engelske fans utenlands side 2001, og dette inkluderte klubbfotball.^[158] Under selve VM var det enkelte engelske fans som ble holdt igjen før Englands åpningskamp mot Ecuador og enkelte som provoserte med å synge sanger om andre verdenskrig, men ellers var det tyske fans som var det største problemet.^[159]

I senere tid har fotballfans på landslaget stort sett vært assosiert med oppriktige fotballfans, og hooliganismen har dabbet av, eller begrenset seg til klubblag. Under VM i Sør-Afrika var det omtrent ikke tegn til opptøyer.^[160] Under EM i 2012 var det også særlig hjemmefans fra Ukraina og Polen som var den største bekymringen.^[161]

Oppdatert per. 4. januar 2015

Her regnes tap etter 90 eller 120 minutter, ikke etter straffesparkkonkurranse. I finalerubrikkene står vinneren alltid først, uansett hvem som var utpekt til hjemmelag.

Meritter

England har ofte vært med i de to største turneringene for landslag, men har bare tre ganger kommet på medaljeplass.

• VM i fotball (1): Vinner av VM i 1966
• EM i fotball (2): Andreplass EM i 2020, tredjeplass EM i 1968 og EM i 1996
• British Home Championship (54): 1887–1888, 1889–1890 (delt), 1890–1891, 1891–1892, 1892–1893, 1894–1895, 1897–1898, 1898–1899, 1900–1901, 1902–1903 (delt), 1903–1904, 1904–1905, 1905–1906 (delt), 1907–1908 (delt), 1908–1909, 1910–1911, 1911–1912 (delt), 1912–1913, 1929–1930, 1930–1931 (delt), 1931–1932, 1934–1935 (delt), 1937–1938, 1938–1939 (delt), 1946–1947, 1947–1948, 1949–1950, 1951–1952 (delt), 1952–1953 (delt), 1953–1954, 1954–1955, 1955–1956 (delt), 1956–1957, 1957–1958, 1958–1959 (delt), 1959–1960 (delt), 1960–1961, 1963–1964 (delt), 1964–1965, 1965–1966, 1967–1968, 1968–1969, 1969–1970 (delt), 1970–1971, 1971–1972 (delt), 1972–1973, 1973–1974 (delt), 1974–1975, 1977–1978, 1978–1979, 1981–1982, 1982–1983.

Plasseringer i VM

Plasseringer i VM

I 1986 rangerte FIFA alle VM plasseringsmessig. Dette ble gjentatt i 1990, men deretter forsvant det. VM etter 1990 er derfor rangert bare etter poeng og målforskjell. Dette er Englands beste resultater (antall deltakerland skiller lik plassering, høyeste først. Deretter den nyeste først):

Plass	VM	Antall lag
1.	VM 1966	16
4.	VM 1990	24
6.	/ VM 2002	32[163]
6.	VM 1982	24
7.	VM 2006	32[164]
7.	VM 1954	16
8.	VM 1986	24
8.	VM 1970	16
8.	VM 1962	16
8.	VM 1950	13
9.	VM 1998	32[165]
11.	VM 1958	16
13.	VM 2010	32[166]
26.	VM 2014	32

Resultater i VM og EM

Resultater i VM og EM

Dette er en oversikt over Englands innsats i EM og VM. Resultatene som tas med er bare de avgjørende. Seire og uavgjort tas ikke med om det blir tap, og seire ikke med dersom uavgjort ble avgjørende. I tilfeller der alle kampene ender uavgjort, er det siste kamp som tas med. I de tilfellene England ikke vant kvalifiseringspuljen, var det sjelden ett avgjørende øyeblikk, så da står bare vinneren i parentes. Flagg tas bare med om laget slo ut England.

VM	Kvalifisering	Resultat	Utslått av	Trener
VM 1930	Takket nei til VM-invitasjon			Styrt av FA
VM 1934	I uenighet med FIFA			Styrt av FA
VM 1938	I uenighet med FIFA	-	-	Styrt av FA
VM 1950	British Home Championship, vinner	Gruppespill	USA 0–1 Spania 0–1	Walter Winterbottom
VM 1954	British Home Championship, vinner	Kvartfinale	Uruguay 2-4	Walter Winterbottom
VM 1958	Vant gruppen	Gruppeomspill	Sovjetunionen 0-1	Walter Winterbottom
EM 1960	Takket nei	-	-	Walter Winterbottom
VM 1962	Vant gruppen	Kvartfinale	Brasil 1–3	Walter Winterbottom
EM 1964	Frankrike 3-6	-	-	Alf Ramsey
VM 1966	Arrangørland	Vinner	-	Alf Ramsey
EM 1968	Vant British Home Champ.	Semifinale (3.)	Jugoslavia 0-1	Alf Ramsey
VM 1970	Regjerende verdensmester	Åttendedelsfinale	Vest-Tyskland 2-3 (e.e.o.)	Alf Ramsey
EM 1972	Vest-Tyskland 1-3	-	-	Alf Ramsey
VM 1974	Nummer 2 bak Polen	-	-	Alf Ramsey
EM 1976	Nummer 2 bak Tsjekkoslovakia	-	-	Don Revie
VM 1978	Nummer 2 bak Italia	-	-	Don Revie/Ron Greenwood
EM 1980	Vant gruppen	Gruppespill	Italia 0-1	Ron Greenwood
VM 1982	Nummer 2 i bak Ungarn	Utslått i mellomspillet	Vest-Tyskland 0–0 Spania 0-0	Ron Greenwood
EM 1984	Nummer 2 bak Danmark	-	-	Bobby Robson
VM 1986	Vant gruppen	Kvartfinale	Argentina 1-2	Bobby Robson
EM 1988	Vant gruppen	Gruppespill	Irland 0-1 Nederland 1-3 Sovjetunionen 1-3	Bobby Robson
VM 1990	Nummer 2 bak Sverige	Semifinale (4.)	Vest-Tyskland 3–4 str.	Bobby Robson
EM 1992	Vant gruppen	Gruppespill	Sverige 1-2	Graham Taylor
VM 1994	Nummer 3 bak Norge og Nederland	-	-	Graham Taylor
EM 1996	Arrangørland	Semifinale	Tyskland 5–6 str.	Terry Venables
VM 1998	Vant gruppen	Åttendedelsfinale	Argentina 3–4 str.	Glenn Hoddle
/ EM 2000	Skottland 2-1	Gruppespill	Romania 2–3	Kevin Keegan
/ VM 2002	Vant gruppen	Utslått i kvartfinale	Brasil 1–2	Sven-Göran Eriksson
EM 2004	Vant gruppen	Kvartfinale	Portugal 5–6 str.	Sven-Göran Eriksson
VM 2006	Vant gruppen	Kvartfinale	Portugal 1–3 str.	Sven-Göran Eriksson
/ EM 2008	Nummer 3 bak Kroatia og Russland	-	-	Steve McClaren
VM 2010	Vant gruppen	Åttendedelsfinale	Tyskland 1-4	Fabio Capello
/ EM 2012	Vant gruppen	Kvartfinale	Italia 2–4 str.	Fabio Capello/Roy Hodgson

Straffesparkkonkurranser

Det å tape i straffesparkkonkurranser er karakteristisk for engelsk VM-deltakelse. Richard Bacon kommenterte i BBCs VM-dokumentar «World Cup's Most Shocking Moments» at «..Det er ikke noe som er mer typisk engelsk enn å tape på straffespark».^[167] Englands første straffesparkkonkurranse var i VM i 1990, da England hadde kommet til semifinale i VM for første gang siden 1966. Deretter vant de for første, og per 2013 eneste, gang mot Spania i 1996, men tapte deretter mot Tyskland. Deretter ble det straffetap fire ganger til på rad. Da England røk ut på straffespark mot Italia, kommenterte den britiske turistforeningen på twitter: «England tapte på straffespark. For mer om vår kultur og våre tradisjoner gå til visitengland.com ;)».^[168]

En av grunnene til at England ikke lyktes kan, ifølge Joachim Vogt Isaksen ved Høgskolen i Nord-Trøndelag, være at England tar straffene sine raskere enn de fleste andre, med et snitt på 0,28 sekunder fra dommeren blåser. Geir Jordet viser til at England har et svært stort press på seg på grunn av Englands tendens til å bedømme individet foran laget, og dermed blir den som bommer på straffe den som får skylden.^[169]

Motstandere i kvalifiseringsgrupper til EM og VM

Englands motstandere i kvalifiseringer til EM og VM

Motstander	VM	Resultat, England	Resultat motstander	EM	Resultat, England	Resultat motstander
Albania	1990 2002	Andre Vinner	Fjerde Fjerde
Andorra	2010	Vinner	Sjette	2008	Tredje	Sjuende
Aserbajdsjan	2006	Vinner	Sjette
Bulgaria				1980 2000 2012	Vinner Andre Vinner	Fjerde Fjerde Femte
Danmark	1958	Vinner	Tredje	1980 1984	Vinner Andre	Femte Vinner
Estland				2008	Tredje	Sjette
Finland	1978 1986 2002	Andre Vinner Vinner	Tredje Fjerde Tredje
Frankrike				1964	Tap 3-6	Seier 6-3
Georgia	1998	Vinner	Fjerde
Hellas	2002	Vinner	Fjerde	1972 1984	Vinner Andre	Tredje Tredje
Belarus	2010	Vinner	Fjerde
Irland	1958	Vinner	Tredje	1980 1992	Vinner Vinner	Tredje Andre
Israel				2008	Tredje	Fjerde
Italia	1978 1998	Andre Vinner	Vinner Andre
Jugoslavia				1988	Vinner	Andre
Kasakhstan	2010	Vinner	Femte
Kroatia	2010	Vinner	Tredje	2008	Tredje	Vinner
Kypros				1976	Andre	Tredje
Liechtenstein				2004	Vinner	Femte
Luxembourg	1962 1978	Vinner Andre	Tredje Fjerde	1984 2000	Andre Andre	Femte Femte
Nord-Makedonia				2004 2008	Vinner Tredje	Fjerde Femte
Malta				1972	Vinner	Fjerde
Moldova	1998 2014	Vinner Pågår	Femte Pågår
Montenegro	2014	Pågår	Pågår	2012	Vinner	Andre
Nederland	1994	Tredje	Andre
Nord-Irland	1950 1954 1986 2006	Vinner Vinner Vinner Vinner	Tredje Tredje Andre Fjerde	1968 1980 1988	Vinner Vinner Vinner	Fjerde Andre Tredje
Norge	1982 1994	Andre Tredje	Femte Første
Polen	1974 1990 1994 1998 2006 2014	Andre Andre Tredje Vinner Vinner Pågår	Vinner Tredje Femte Tredje Andre Pågår	1992 2000	Vinner Andre	Tredje Tredje
Portugal	1962	Vinner	Andre	1976	Andre	Tredje
Romania	1982 1986	Andre Vinner	Tredje Tredje
Russland				2008	Tredje	Andre
San Marino	1994 2014	Tredje Pågår	Sjette Pågår
Skottland	1950 1954,	Vinner Vinner	Andre Andre	1968	Vinner	Andre
Slovakia				2004	Vinner	Tredje
Spania				1968	Seier 3-1	Tap 3-1
Sveits	1982	Andre	Fjerde	1972 2012	Vinner Vinner	Andre Tredje
Sverige	1990	Andre	Vinner	2000	Andre	Vinner
Tsjekkoslovakia				1976	Andre	Vinner
Tyrkia	1986 1994	Vinner Tredje	Femte Femte	1988 1992 2004	Vinner Vinner Vinner	Fjerde Fjerde Andre
Tyskland	2002	Vinner	Andre	1972	Tap 1-3	Seier 3-1
Ukraina	2010 2014	Vinner Pågår	Andre Pågår
Ungarn	1982	Andre	Vinner	1984	Andre	Fjerde
Wales	1950 1954 1974 2006	Vinner Vinner Andre Vinner	Tredje Fjerde Tredje Femte	1968 2012	Vinner Vinner	Tredje Fjerde
Østerrike	2006	Vinner	Tredje

England har spilt i mange kvalifiseringer, og møtt til sammen 45 av de 52 motstanderne man kan møte i kvalifisering til mesterskap (her er Gibraltar ikke inkludert). Det landet som England har møtt oftest, på tross av at de brukte det engelske innenriksmesterskapet til kvalifisering flere ganger, er Polen. England møtte Polen i fem kvalifiseringer på rad fra 1990 til 2000 om man ser bort ifra 1966, der England som vertsnasjon var direktekvalifisert. De møtte også Polen igjen til kvalifisering til VM i 2006 og er nå i gruppe med Polen i kvalifiseringen til VM i 2014. England har også møtt to ikke-eksisterende land i kvalifisering, både Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Av de nåværende landene som var med i en av de to tidligere sammenslåtte landene har England aldri møtt Bosnia og Hercegovina, verken i kvalifisering, i mesterskap eller i privatlandskamp.

Land som er medlem per 2013 av UEFA og som England per kvalifiseringen til VM i 2014 ikke har møtt i kvalifisering er:

• Armenia - England har aldri møtt Armenia i offisiell landskamp.
• Belgia - Belgia var et av de første landene England møtte utenfor De britiske øyer, og de to landene har mange interne oppgjør. England har spilt mot Belgia både i VM og i EM, men aldri i kvalifisering.
• Bosnia og Hercegovina - England har aldri møtt Bosnia og Hercegovina i offisiell landskamp.
• Færøyene - England har aldri møtt Færøyene i offisiell landskamp.
• Island - England har møtt Island i to offisielle privatlandskamper.
• Latvia - England har aldri møtt Latvia i offisiell landskamp.
• Litauen - England har aldri møtt Litauen i offisiell landskamp.
• Serbia - England har aldri møtt Serbia i privatlandskamp, men de har møtt Serbia og Montenegro.
• Slovenia - England har møtt Slovenia i VM og til privatlandskamp.
• Tsjekkia - England har møtt Den tsjekkiske republikk til privatlandskamp

Spillere fra VM-vinner-laget i 1966 er markert med fet tekst. * markerer spillere som fremdeles er aktive på klubbnivå.

Oppdatert 15. November 2018.

England etablerte rollen som landslagstrener først i 1946, og har siden hatt en rekke utbyttinger. Særlig har perioden mellom 1974 og 1982 og siden fra 1990-tallet vært preget av store utskiftninger. Den første landslagstreneren var Walter Winterbottom, som var en av FAs egne menn. Han hadde rollen i 17 år, den lengste perioden noen har sittet. Han ble erstattet av Alf Ramsey, som brøt med FAs komiteer og valgte ut laget sitt selv. Etter hans avgang kom Don Revie, som ble den første av to (per 2012) trenere som ikke har vært landslagstrener for et lag i mesterskap. Etter ham kom Ron Greenwood, som egentlig var tiltenkt rollen som midlertidig manager, men som fikk England med i et VM for første gang siden 1970 da England kvalifiserte seg til VM i 1982. Han gikk deretter etter eget ønske, da han pensjonerte seg.

Ny trener etter Greenwood ble Bobby Robson, som leverte først i sin siste turnering, da han tok England til semifinalen i VM for første gang siden 1966. En fotballtrener som stadig ble koblet opp mot trenerrollen, men som aldri ble tildelt jobben var Brian Clough, en karismatisk og suksessfull klubbmanager for blant andre Derby County FC og Nottingham Forest FC. Han ble intervjuet for jobben i 1977 og 1982, men måtte se seg forbigått av både Greenwood og Robson. Også i 1990, i forkant av Taylors regime, var han en høyverdig kandidat. Clough fikk selv i sin samtid kallenavnet «the greatest manager England never had» (den største manageren England aldri fikk.)^[170][171]

Graham Taylor tok over etter en god periode som trener for Aston Villa FC, men mislyktes først under EM i 1992, deretter under kvalifiseringen til VM i 1994. Ny trener ble da Terry Venables, som lyktes i å få England til semifinale på hjemmebane. Hans utenomsportslige situasjon gjorde at han fikk sparken. Det samme skjedde med etterfølgeren Glenn Hoddle etter VM i 1998. Den tidligere storspilleren Kevin Keegan tok over for Hoddle, men mislyktes helt i EM i 2000. Etter Keegan tok svensken Sven-Göran Eriksson over som første utlending, og fikk til brukbare resultater, blant annet tre kvartfinaler på rad, men troen på at spillernes kvalitet var større enn det Eriksson hadde fått ut av dem gjorde at Eriksson dro i 2006.

Erikssons assistenttrener Steve McClaren tok over, men fikk sparken etter bare atten kamper på grunn av svært svake resultater i kvalifiseringen til EM i 2008. Med 18 kamper som landslagstrener har han færrest kamper, og er sammen med Don Revie den eneste som ikke har spilt i sluttspill med England. Ny trener ble italieneren Fabio Capello. Han fikk England til VM, men lyktes ikke å følge opp Erikssons to kvartfinaler, da England røk ut i åttendedelsfinalen. Capello kvalifiserte England til EM i 2012. Han trakk seg etter kvalifiseringen, og Roy Hodgson tok deretter over.

England vant sin gruppe i Kvalifisering til VM i fotball 2014 (UEFA) kvalifiseringen til VM i fotball 2014, men havnet sist i sin gruppe i mesterskapet. De vant samtlige 10 kamper i kvalifiseringen til EM i fotball 2016 og kom på andreplass i sin gruppe, men tapte åttendedelsfinalen mot Island og Hodgson trakk seg som trener på pressekonferansen etter kampen.^[172]

22. juli 2016 overtok Allardyce som trener.^[173] 27. september, etter bare 67 dager i jobben og ha ledet laget i én kamp, måtte han gå fra jobben etter avsløringer i den engelske avisen The Telegraph^[174]. Journalister fra avisen utga seg for å være asiatiske forretningsmenn og Allardyce skulle ha 400 000 pund for å vise dem hvordan man kan omgå reglene for tredjeparts-eierskap i spillere.^[174] Tredjeparts-eierskap ble forbudt i England i 2008 og FIFA gjorde dette ulovlig i 2015. Under det samme skjulte opptaket snakket Allardyce nedlatende om tidligere landslagstrener Hodgson og hans assistent Gary Neville.^[175]

Fullstendig liste (oppdatert per 2. juli 2018):

#	Landslagssjef		Fra	Til	Kamper	Vunnet	Uavgjort	Tap
1.	Walter Winterbottom (1913–2002)		28. september 1946	21. november 1962	139	78	33	28
2.	Alf Ramsey (1920–1999)		27. februar 1963	1. mai 1974	113	69	27	17
3.	Don Revie (1927–1989)		4. juli 1974	11. juli 1977	29	14	8	7
4.	Ron Greenwood (1921–2006)		17. august 1977	5. juli 1982	55	33	12	10
5.	Bobby Robson (1933–2009)		7. juli 1982	7. juli 1990	95	47	30	18
6.	Graham Taylor (1944–2017)		23. juli 1990	23. november 1993	38	18	13	7
7.	Terry Venables (1943–)		28. januar 1994	30. juni 1996	23	11	11	1
8.	Glenn Hoddle (1957–)		1. juli 1996	2. februar 1999	28	17	6	5
9.	Kevin Keegan (1951–)		17. februar 1999	7. oktober 2000	18	7	7	4
10.	Sven-Göran Eriksson (1948–)		12. januar 2001	31. juli 2006	69	40	17	10
11.	Steve McClaren (1961–)		1. august 2006	22. november 2007	18	9	4	5
12.	Fabio Capello (1946–)		17. desember 2007	8. februar 2012	42	28	8	6
13.	Roy Hodgson (1947–)		1. mai 2012	27. juni 2016	56	33	15	8
14.	Sam Allardyce (1954–)		22. juli 2016	27. september 2016	1	1	0	0
15.	Gareth Southgate (1970–)		27. september 2016		0	0	0	0

Måten trenere i England fot-følges av pressen fikk den brasilianske treneren Luiz Felipe Scolari til å trekke seg som kandidat til trenerjobben i England etter Eriksson, og han oppga mediepress som den eneste årsaken.^[176]

Midlertidige landslagstrenere

Det har vært tilfeller da de egentlige landslagstrenerne ikke har vært klare i tide, eller at rett person ikke er blitt funnet. Da har FA hentet inn en midlertidig landslagstrener («caretaker manager»). Ron Greenwood var i utgangspunktet en slik midlertidig landslagstrener, men leverte såpass gode resultater at han ble permanent manager i fem år, som også inkluderte VM i 1982.

Den første midlertidige manager var Joe Mercer, som var trener mellom Alf Ramsey og Don Revie. Revie var ikke et etablert førstevalg, og etter at Mercer vant British Home Championship, ble det foreslått at han skulle fortsette som landslagstrener. FA valgte imidlertid Don Revie. Sent i 1998 fikk Glenn Hoddle avskjed, og Howard Wilkinson tok jobben som midlertidig manager for én kamp i 1999 (0–2 mot verdensmester Frankrike). Da hans erstatter Kevin Keegan fikk sparken, tok Wilkinson tilbake jobben som midlertidig manager i nok en kamp, som endte uavgjort mot Finland i en kvalifiseringskamp til VM i 2002.^[177]

Etter at Hoddle forsvant, ble også Peter Taylor fjernet fra U21-stillingen etter noe tid, og Wilkinson tok over den jobben. Dette på tross av at Taylor hadde en feilfri kvalifisering. Da Wilkinson hadde fått sin andre kamp som midlertidig manager, var det Taylor som erstattet Wilkinson. Taylor fikk én kamp før Sven-Göran Eriksson var klar. Taylor ga flere unge av den «gyldne generasjonen» sjansen i kampen. Han ga også David Beckham kapteinrollen for første gang i den kampen, som endte med bortetap 0–1 mot Italia.^[178]

Stuart Pearce tok over som midlertidig manager mellom Fabio Capello og Roy Hodgson. Han fikk én kamp, en treningskamp mot Nederland, som han tapte 2–3.

Gareth Southgate overtok som midlertidig trener etter Allardyce for de neste fire kampene.^[174]

Fullstendig liste (oppdatert per 28. september 2016):

Landslagssjef	Tidsrom	Kamper	Vunnet	Uavgjort	Tap
Joe Mercer	01/05•1974 - 04/07•1974	7	3	3	1
Howard Wilkinson	02/02•1999 - 17/02•1999	1	0	0	1
Howard Wilkinson	07/10•2000 - 22/10•2000	1	0	1	0
Peter Taylor	22/10•2000 - 12/01•2001	1	0	0	1
Stuart Pearce	09/02•2012 - 04/05•2012	1	0	0	1
Gareth Southgate	27/09•2016 -	0	0	0	0

Se Liste over Englands debutkamper mot andre lag for fullstendig liste

Dette er en oversikt over debutkampene til England mot andre landslag. Listen under er Englands debutkamp mot de 15 første motstanderne, i tillegg Argentina, da kampen mot Argentina var historisk viktig som den første på Wembley mot en annen motstander enn Skottland.

Englands mål står alltid først.

Dato	Type kamp	Motstander	Resultat	Sted
30. november 1872	Privatlandskamp	Skottland	0–0	Hamilton Crescent, Glasgow
18. januar 1879	Privatlandskamp	Wales	2–1	The Oval, London
18. februar 1883	Privatlandskamp	Irland	13–0	Knock Ground, Belfast
6. juni 1908	Privatlandskamp	Østerrike	2–1	Cricketer Platz, Wien
10. juni 1908	Privatlandskamp	Ungarn	7-0	Millenáris Sporttelep, Budapest
13. juni 1908	Privatlandskamp	Böhmen	2-1	Letná stadion, Praha
21. mai 1921	Privatlandskamp	Belgia	2-0	Oscar Bossaert Stadium, Brussel
10. mai 1923	Privatlandskamp	Frankrike	4–1	Stade Pershing, Paris
21. mai 1923	Privatlandskamp	Sverige	4–2	Råsundastadion, Stockholm
15. mai 1929	Privatlandskamp	Spania	3–4	Estadio Metropolitano de Madrid, Madrid
10. mai 1930	Privatlandskamp	Tyskland	3–3	Deutsches Stadion, Berlin
13. mai 1933	Privatlandskamp	Italia	1–1	Stadio Nazionale PNF, Roma
29. mai 1933	Privatlandskamp	Sveits	4-0	Stadion Neufeld, Bern
14. mai 1937	Privatlandskamp	Norge	6–0	Ullevaal Stadion, Oslo
9. mai 1951	Privatlandskamp	Argentina	2–1	Wembley stadion, London (4)
9. mai 1956	Privatlandskamp	Brasil	4–2	Wembley stadion, London

Englands landslag spilte i 1970 inn sangen «Back Home» i forbindelse med årets fotball-VM. Singelen gikk til topps på den engelske hitlisten og startet tradisjonen med at Englands landslag spilte inn en VM-sang for å feire sin deltakelse. Senere har også sangen «World in Motion» som ble laget i forbindelse med VM i 1990 gått til topps på hitlisten.

Oppdatert 18. november 2022.Englands tropp til VM i fotball 2022 i Qatar fra 20. november 2022 til 18. desember 2022.^[179]

Nr. Posisjon Spiller 1 K Jordan Pickford (Everton) 2 F Kyle Walker (Manchester City) 3 F Luke Shaw (Manchester United) 4 MB Declan Rice (Arsenal) 5 F John Stones (Manchester City) 6 F Harry Maguire (Manchester United) 7 MB Jack Grealish (Manchester City) 8 MB Jordan Henderson (Ajax) 9 A Harry Kane (Bayern München) 10 A Raheem Sterling (Chelsea) 11 A Marcus Rashford (Manchester United) 12 F Kieran Trippier (Newcastle) 13 K Nick Pope (Newcastle)

Nr. Posisjon Spiller 14 MB Kalvin Phillips (Manchester City) 15 F Eric Dier (Bayern München) (lån Tottenham) 16 F Conor Coady (Leicester) 17 MB Bukayo Saka (Arsenal) 18 F Trent Alexander-Arnold (Liverpool) 19 MB Mason Mount (Manchester United) 20 MB Phil Foden (Manchester City) 21 F Ben White (Arsenal) 22 MB Jude Bellingham (Real Madrid) 23 K Aaron Ramsdale (Arsenal) 24 A Callum Wilson (Newcastle) 25 MB James Maddison (Tottenham) 26 MB Conor Gallagher (Chelsea)

Andre spillere

Spillere som har vært med i landslagstroppen de siste 12 månedene.

Nr. Posisjon Spiller K Dean Henderson (Manchester United) (Tyskland 26.9.22) K Fraser Forster (Tottenham) (Elfenbenskysten 29.3.22) K Sam Johnstone (Crystal Palace) (Sveits 26.3.22) F Ben Chilwell (Chelsea) (Tyskland 26.9.22) F Reece James (Chelsea) (Tyskland 26.9.22) F Fikayo Tomori (Milan) (Tyskland 26.9.22) F Marc Guéhi (Crystal Palace) (Tyskland 26.9.22) F James Justin (Leicester) (Ungarn 14.6.22) F Tyrone Mings (Aston Villa) (Elfenbenskysten 29.3.22)

Nr. Posisjon Spiller F Tyrick Mitchell (Crystal Palace) (Elfenbenskysten 29.3.22) F Kyle Walker-Peters (Southampton) (Elfenbenskysten 29.3.22) MB James Ward-Prowse (West Ham) (Tyskland 26.9.22) MB Emile Smith Rowe (Arsenal) (Elfenbenskysten 29.3.22) A Tammy Abraham (Roma) (Tyskland 26.9.22) A Jarrod Bowen (West Ham) (Tyskland 26.9.22) A Ivan Toney (Brentford) (Tyskland 26.9.22) A Ollie Watkins (Aston Villa) (Elfenbenskysten 29.3.22)

• Englands kvinnelandslag i fotball
• Storbritannias herrelandslag i fotball

• (en) Offisielt nettsted
• (en) England national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) FIFAs profil om England
• (en) FIFAs VM-2006 profil om England Arkivert 5. juli 2006 hos Wayback Machine.
• (en) Side om Englands landslag (England Football Online)
• (en) Uoffisiell side om Englands landslag (England Fanzine)
• (en) Engelske resultater i VM-sluttspill (Planet World Cup)
• (en) Spillertropper i VM-sluttspill (Planet World Cup)
• (en) Engelske resultater i kvalifiseringsspill til VM (Planet World Cup)