Abolhassan Bani-Sadr

Bakgrunn og tidlige år

Abolhassan Bani-Sadr var sønn av ayatollah Nasrollah Bani-Sadr. Faren var en kjent motstander av Reza Shah.^{[trenger referanse][hvem?]} Familien stod i nær forbindelse med den sjia-muslimske geistlige Ruhollah Khomeini. Khomeini kom ofte om somrene til Hamadan og slik ble Abolhassan kjent med ham allerede i sin barndom. Abolhassan og Khomeinis sønner Ahmad og Mostafa ble lekekamerater.^[9]

Bani-Sadrs lidenskap gikk ikke i retning religion, men for politikken.^{[trenger referanse]} I skoletiden ble han tilhenger av statsminister Mohammad Mossadegh. Etter Mossadeghs fall ble han motstander av monarkiet.^{[trenger referanse]} Abolhassan var i 1960-årene aktiv i studentbevegelsen som arbeidet for å styrte sjahen. Han ble fengslet to ganger og såret under et opprør i 1963.^{[trenger referanse]}

Bani-Sadr flyktet så til Frankrike, der han gikk inn i en iransk motstandsbevegelse som ble ledet av ayatollah Ruhollah Khomeini. Sammen med Khomeini var han en av pådriverne bak den islamske revolusjonen i Iran.^{[8][10][11][12]}

Den iranske revolusjon, politiske poster

Han vendte tilbake til Iran sammen med Khomeini i begynnelsen av revolusjonen i hjemlandet i februar 1979. Etter revolusjonen ble Bani-Sadr utnevnt til viseøkonomi- og finansminister samt til utenriksminister for en kort periode i 1979. Han ble så finansminister fra 1979 til 1980.

Han var den første demokratisk valgte presidenten i Iran da han ble valgt i januar 1980.^[13] I august og september samme år overlevde Bani-Sadr to helikopterulykker nær grensen mellom Iran og Irak, som da lå i blodig krig mot hverandre.

Han satt som president fra 1980 til 1981.^[10] Han var utenriksminister en kort periode i 1979 og finansminister fra 1979 til 1980.^[12] Han var medlem av revolusjonsrådet.^[8]

Bani-Sadr var ikke en mulla, og ayatollah Khomeini insisterte på at mullaer ikke skulle velges til statlige embeder.^{[trenger referanse]} Khomeini endret imidlertid senere sin oppfatning om dette.^{[trenger referanse]}

Etter en kort tid havnet Bani-Sadr i konflikt med Khomeini, som mente at Bani-Sadr var en svak leder for de iranske styrkene i krigen mot Irak, noe som medførte at Khomeini fratok presidenten kontrollen over de væpnede styrker og lot denne makt overgå til seg selv.^{[trenger referanse]}

Bani-Sadr ble avsatt den 21. juni 1981 av det iranske parlament på grunn av konflikter med mullaene og spesielt med lederen for landets juridiske system, Mohammad Beheshti.^{[trenger referanse]} Khomeini anses å ha formådd parlamentet til å avsette Bani-Sadr.^{[trenger referanse]} Bani-Sadr hadde også vært motstander av gisselaksjonen i den amerikanske ambassaden, som begynte i 1979 og varte til januar 1981.^{[trenger referanse]}

Ny landflyktighet

Han bosatte seg i Frankrike i 1981^[14] da han falt i unåde hos Ayatollah Khomeini^[10] og flyktet fra landet,^[12] etter først å ha holdt seg i skjul vest i Iran. Han var kritisk til ayatollahenes brutalitet og deres manglende kunnskaper om styring av et land.^[15] Bakgrunnen var at Khomeini mente han ledet de iranske styrkene på en for svak måte under krigen mot Irak.^{[trenger referanse]}

Etter at han ble avsatt etablerte han det nasjonale iranske motstandsrådet i Paris. Beni-Sadr har vært utsatt for flere attentat og har vært en av de fremste representantene for den iranske opposisjonen.^[12]

• Christopher de Bellaigue: Im Rosengarten der Märtyrer. Ein Porträt des Iran. Aus dem Englischen von Sigrid Langhaeuser. Verlag C.H. Beck, München 2006, S. 99–106. (engl. Originalausgabe: London 2004)