Abolhassan Bani-Sadr

iransk politiker

Abolhassan Bani-Sadr (farsi: ابوالحسن بنی‌صدر, også omtalt som Abu'l-Hassan Banisadr; født 22. mars 1933, død 9. oktober 2021[6][7]) var en iransk politiker og økonom.[8] Han var Den iranske republikks første president, men måtte dra i landflyktighet etter kort tid.

Abolhassan Bani-Sadr
Født22. mars 1933[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Hamadan[3]
Død9. okt. 2021[3][5]Rediger på Wikidata (88 år)
13. arrondissement[3]
BeskjeftigelsePolitiker, samfunnsøkonom, journalist, essayist, skribent Rediger på Wikidata
Embete
  • Foreign Affairs Minister of Iran (1979–1979)
  • Irans president (1980–1981)
  • Minister of Economic Affairs and Finance (1979–1980) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Paris, Sorbonne
Universitetet i Teheran
FarNasrallah Banidsadr
SøskenFathullah Banisadr
BarnFirouzeh Banisadr
NasjonalitetDet iranske imperiet (19331979) (avslutningsårsak: den iranske revolusjon)
Iran (19792021) (avslutningsårsak: død)
Nettstedbanisadr.org Rediger på Wikidata
Signatur
Abolhassan Bani-Sadrs signatur

Liv og virke

Bakgrunn og tidlige år

Abolhassan Bani-Sadr var sønn av ayatollah Nasrollah Bani-Sadr. Faren var en kjent motstander av Reza Shah.[trenger referanse][hvem?] Familien stod i nær forbindelse med den sjia-muslimske geistlige Ruhollah Khomeini. Khomeini kom ofte om somrene til Hamadan og slik ble Abolhassan kjent med ham allerede i sin barndom. Abolhassan og Khomeinis sønner Ahmad og Mostafa ble lekekamerater.[9]

Bani-Sadrs lidenskap gikk ikke i retning religion, men for politikken.[trenger referanse] I skoletiden ble han tilhenger av statsminister Mohammad Mossadegh. Etter Mossadeghs fall ble han motstander av monarkiet.[trenger referanse] Abolhassan var i 1960-årene aktiv i studentbevegelsen som arbeidet for å styrte sjahen. Han ble fengslet to ganger og såret under et opprør i 1963.[trenger referanse]

Bani-Sadr flyktet så til Frankrike, der han gikk inn i en iransk motstandsbevegelse som ble ledet av ayatollah Ruhollah Khomeini. Sammen med Khomeini var han en av pådriverne bak den islamske revolusjonen i Iran.[8][10][11][12]

Den iranske revolusjon, politiske poster

Han vendte tilbake til Iran sammen med Khomeini i begynnelsen av revolusjonen i hjemlandet i februar 1979. Etter revolusjonen ble Bani-Sadr utnevnt til viseøkonomi- og finansminister samt til utenriksminister for en kort periode i 1979. Han ble så finansminister fra 1979 til 1980.

Bani-Sadr (til venstre), Mehdi Bazargan (i midten) og Khomeini, 1979.

Han var den første demokratisk valgte presidenten i Iran da han ble valgt i januar 1980.[13] I august og september samme år overlevde Bani-Sadr to helikopterulykker nær grensen mellom Iran og Irak, som da lå i blodig krig mot hverandre.

Han satt som president fra 1980 til 1981.[10] Han var utenriksminister en kort periode i 1979 og finansminister fra 1979 til 1980.[12] Han var medlem av revolusjonsrådet.[8]

Bani-Sadr var ikke en mulla, og ayatollah Khomeini insisterte på at mullaer ikke skulle velges til statlige embeder.[trenger referanse] Khomeini endret imidlertid senere sin oppfatning om dette.[trenger referanse]

Etter en kort tid havnet Bani-Sadr i konflikt med Khomeini, som mente at Bani-Sadr var en svak leder for de iranske styrkene i krigen mot Irak, noe som medførte at Khomeini fratok presidenten kontrollen over de væpnede styrker og lot denne makt overgå til seg selv.[trenger referanse]

Bani-Sadr ble avsatt den 21. juni 1981 av det iranske parlament på grunn av konflikter med mullaene og spesielt med lederen for landets juridiske system, Mohammad Beheshti.[trenger referanse] Khomeini anses å ha formådd parlamentet til å avsette Bani-Sadr.[trenger referanse] Bani-Sadr hadde også vært motstander av gisselaksjonen i den amerikanske ambassaden, som begynte i 1979 og varte til januar 1981.[trenger referanse]

Ny landflyktighet

Han bosatte seg i Frankrike i 1981[14] da han falt i unåde hos Ayatollah Khomeini[10] og flyktet fra landet,[12] etter først å ha holdt seg i skjul vest i Iran. Han var kritisk til ayatollahenes brutalitet og deres manglende kunnskaper om styring av et land.[15] Bakgrunnen var at Khomeini mente han ledet de iranske styrkene på en for svak måte under krigen mot Irak.[trenger referanse]

Etter at han ble avsatt etablerte han det nasjonale iranske motstandsrådet i Paris. Beni-Sadr har vært utsatt for flere attentat og har vært en av de fremste representantene for den iranske opposisjonen.[12]

Referanser

Litteratur

  • Christopher de Bellaigue: Im Rosengarten der Märtyrer. Ein Porträt des Iran. Aus dem Englischen von Sigrid Langhaeuser. Verlag C.H. Beck, München 2006, S. 99–106. (engl. Originalausgabe: London 2004)