Dinornithiformes
Moafugler eller moaer (Dinornithiformes) er en utdødd orden av store flygeudyktige fugler i kladen Notopalaeognathae. Artene var endemiske til New Zealand, der de såvidt overlevde inn i historisk tid.[1] Moafugler hadde mye til felles med strutsefugler utseendemessig, og lenge trodde man at deres nærmeste nålevende slektninger var emuen og kasuarene i Papua-Australia.[2] Nyere forskning antyder imidlertid at tinamufugler, som er den eneste delgruppen med flygedyktige fugler i gruppen av primitive nåtidsfugler, er nærmere beslektet.[3] Moafuglene omfatter minst ni arter, som er fordelt i tre familier.
| Moafugler | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Nomenklatur | |||
| Dinornithiformes Bonaparte, 1853 | |||
| Populærnavn | |||
| moafugler, moaer | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Gruppe | Notopalaeognathae | ||
| Økologi | |||
| Antall arter: | 9 | ||
| Habitat: | terrestrisk, flygeudyktige | ||
| Utbredelse: | New Zealand | ||
| Inndelt i | |||
Taksonomi
.jpg)
I mer enn 150 år har antallet moa-arter vært omdiskutert. På begynnelsen av 1900-tallet ble det antatt å være 38 arter. I 2006 var tallet nede i ti arter, og i 2009 var antallet nede i ni arter.[4]
Moaene i de tre slektene Anomalopteryx, Megalapteryx og Pachyornis var nærmere beslektet med hverandre enn med alle andre moaer.[4] Kjempemoaer i slekten Dinornis var bare fjernt beslektet med alle andre moaer.[4]
Biologi
Estimatene for vektangivelser blant moa-arter er og har vært kontroversielle. Estimater av Worthy & Scofield (2012) baserer seg på avanserte beregninger gjort av omkretsen på lårbenet (femur),[5] som angitt av Dickison (2007)[6] i tabell 3.6. Dette ga tildels svært høye og variable vektverdier. Nyere estimater, blant annet Brassey et al. (2013), inkluderer derfor flere faktorer i sine beregninger, og viser at beregningene av Worthy & Scofield (2012) kan ha vært vel optimistiske.[7]
På New Zealand fantes det ingen landlevende pattedyr før maoriene ankom. En gruppe fugler utviklet seg derfor til å utnytte de nisjene som landpattedyr ellers ville ha fylt. Moafuglene utviklet seg til store, men langsomme planteetere som beveget seg sakte rundt i landskapet mens de beitet på det naturen hadde å by på.[8] Fuglene hadde et svært fiberrikt kosthold. De svelget derfor steiner som ble liggende i kråsen og hjalp til med knuse fibrene. Slike små hauger med kråssteiner blir ofte funnet sammen med levninger av disse fuglene. Lenge trodde man at moaene bar hode og hals oppreist, men det var neppe tilfellet. De bar trolig snarere hodet i høyde med rygglinjen.
Den fysisk største arten, sørøykjempemoaen (Dinornis robustus), kunne bli godt over tre meter høy og på sitt mest ekstreme veie opp mot 345,5 kg ifølge Worthy & Scofield (2012),[5] selv om snittvekten ble anslått til cirka 238 kg.[5] Et nyere estimat av Brassey et al. (2013) anslår imidlertid at sørøykjempemoaen veide omkring 155–245 kg, med ei snittvekt på cirka 196 kg.[7] Det knytter seg altså usikkerhet til estimatene. Den største elefantfuglen på Madagaskar ble allikevel mye tyngre enn sørøykjempemoaen, men ikke like høy.[9] Dinornithiformes omfatter også åtte mindre arter, hvorav den minste var fjellmoaen (Megalapteryx didinus) med sin høyde på knapt 65–95 cm[9] og ei vekt rundt 18,2–25,2 kg.[5] Også dette estimatet knytter det seg usikkerhet til. Flere av artene viser sterk kjønnsdimorfisme, der hannene ofte var ganske mye mindre enn hunnene.[10]
I dag vet vi at moaene ikke døde ut av naturlige årsaker,[11] men ble utryddet av maorienes intense jakt og eggsanking. Utryddelsen av de nærmest forsvarsløse fuglene må ha skjedd ganske rasket etter at maoriene ankom øyene mot slutten av 1200-tallet.[12][13][11] Hume (2017) hevder at fuglene forsvant i tidsrommet 1350–1450,[9] men ingen vet nøyaktig når. Moaene var imidlertid for lengst utdødd da James Cook ankom øyene på senhøsten i 1769. Maoriene fortalte imidlertid villig de oppdagelsesreisende om forfedrene jakt på kjempefugler, som de kalte moa.[14] Før maoriene ankom øyene var trolig den nå utdødde kjempeørnen (Harpagornis moorei) moaenes eneste reelle fiende.[15] Kjempeørnen var trolig en artsspesialist og døde ganske sikkert ut fordi moaene forsvant.[15] Det er den største ørnen som noen gang har blitt vitenskapelig beskrevet.[15]
Inndeling
- Palaeognathae, primitive nåtidsfugler
- Struthioniformes, strutsefugler
- Notopalaeognathae
- Rheiformes, nandufugler
- Novaeratitae, kasuarfugler, †elefantfugler og kivifugler
- Tinamiformes, tinamufugler (pampashøns)
- †Dinornithiformes, moafugler
- †Megalapteryidae, fjellmoafamilien (monotypisk)
- †Dinornithidae, kjempemoafamilien
- †Emeidae, (småmoafamilien)
Slektskap
Kladogrammet under følger Bunce et al. (2009):[16]
| Dinornithiformes |
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Referanser
Eksterne lenker
- (en) Dinornithiformes i Encyclopedia of Life
- (no) Dinornithiformes hos Artsdatabanken
- (en) Dinornithiformes hos Fossilworks
- (en) Dinornithiformes hos NCBI
- (en) Kategori:Dinornithiformes – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Moa – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Dinornithiformes – detaljert informasjon på Wikispecies
