Hjalmar Branting
Karl Hjalmar Branting (1860–1925) var en svensk sosialdemokratisk politiker og pressemann. Han var Sveriges statsminister i tre omganger, som den første sosialdemokraten.
| Hjalmar Branting | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 23. nov. 1860[1][2][3][4] Klara församling (Stockholm)[2][3][5][6] | ||
| Død | 24. feb. 1925[7][8][3][9] (64 år) Stockholm[3] Gustav Vasa församling (Stockholm)[7][4][10] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, journalist, redaktør | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Uppsala universitet (1877–)[4] | ||
| Ektefelle | Anna Branting (1884–)[11][6][4] | ||
| Far | Lars Gabriel Branting[12][4] | ||
| Mor | Emerentia Maria Charlotta af Georgii[4] | ||
| Barn | Georg Branting[11][6][4] Sonja Branting-Westerståhl[11][6][4] | ||
| Parti | Sveriges socialdemokratiska arbetareparti (1903–1925)[4][13] politisk vilde (1897–1902)[4] | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
| Gravlagt | Adolf Fredriks kyrkogård[14][15] | ||
| Utmerkelser | Nobels fredspris (1921) (sammen med: Christian Lous Lange)[4][16][17] | ||
| Signatur | |||
 | |||
 |
| Nobels fredspris 1921 |
Han ble tildelt Nobels fredspris i 1921 for sin innsats for fredelig konfliktløsning i Folkeforbundet. Han meglet i flere mellomstatlige konflikter, og som Sveriges statsminister i 1921 godtok han Folkeforbundets beslutning om at svenskspråklige Åland skulle tilhørte Finland.[18][19][20]
Liv og virke
Hjalmar Branting vokste opp i en overklassefamilie i Stockholm, men ble sosialist i studietiden ved Uppsala universitet. Han foretok studiereiser på kontinentet, der han møtte blant andre Eduard Bernstein. Brantings livsvei handlet heretter om presse og politikk. Han ble sjefredaktør i Social-Demokraten i Stockholm, og i 1897 ble han valgt inn i Sveriges riksdag. Han ble i 1907 partileder for sosialdemokratene.[20]
Branting bidrog til å tøyle revolusjonære krefter i den svenske arbeiderbevegelsen etter den russiske revolusjon for å unngå voldshendelser. Branting sørget for at det svenske sosialdemokratiske partiet stilte seg bak demokratiske krefter i kamp mot bolsjevikene i både den russiske og den finske borgerkrigen.
Etter riksdagsvalget i 1917 kunne ikke lenger kongen forhindre høyreregjeringens fall, og parlamentarismen fikk sitt definitive gjennombrudd i Sverige. Året etter bestemte Riksdagen å innføre allmenn stemmerett.
Branting var finansminister i Nils Edéns regjering fra 1917 til 1918 og statsminister i 1920 og på nytt fra 1921 til 1923 (da han dessuten var utenriksminister) og fra 1924 til 1925. Alle Brantings regjeringer var mindretallsregjeringer utgått fra sosialdemokratene. Han la dermed grunnlaget for at sosialdemokratene skulle bli et styringsdyktig parti.[20]
Da Branting søkte avskjed som statsminister i januar 1925, var han alvorlig syk. En måned etter døde han av komplikasjoner som følge av influensa.
Referanser
Litteratur
- Franzén, Nils-Olof (1985). Hjalmar Branting och hans tid. En biografi (svensk). Stockholm: Albert Bonniers Förlag. ISBN 91-0-046617-4.
Eksterne lenker
- (en) Hjalmar Branting – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Hjalmar Branting – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
| Forgjenger: Nils Edén | Sveriges statsminister (1920) | Etterfølger: Louis De Geer |
| Forgjenger: Oscar von Sydow | Sveriges statsminister | Etterfølger: Ernst Trygger |
| Forgjenger: Herman Wrangel | Sveriges utenriksminister | Etterfølger: Carl Hedenstierna |
| Forgjenger: Ernst Trygger | Sveriges statsminister | Etterfølger: Rickard Sandler |
| Forgjenger: Claes Tholin | Partileder for Socialdemokraterna | Etterfølger: Per Albin Hansson |