Kommandør av Order of the British Empire (1989) Nebula Award for Best Novel (1973) (for: Rendezvous with Rama)[12] Stuart Ballantine-medaljen (1963)[13] Kalinga-prisen (1961) Marconi-prisen (1982) Damon Knight Memorial Grand Master Award (1986) Nebula Award for Best Novel (1979) (for: The Fountains of Paradise)[14] Hugo-prisen for beste roman (1974) (for: Rendezvous with Rama)[15] Hugo-prisen for beste roman (1980) (for: The Fountains of Paradise)[16] Knight Bachelor (1994)[17] Science Fiction and Fantasy Hall of Fame (1997) Theodore von Kármán Award (1996)[18] Geffen Award Sri Lankabhimanya (2005) Hugo Award for Best Short Story (1956) (for: The Star) Hugo Award for Best Dramatic Presentation (1969) (for: 2001: En romodyssé, 2010: Året vi får kontakt) International Fantasy Award Retro Hugo Award for Best Short Story (2004) (for: The Nine Billion Names of God) International Space Hall of Fame (1989)[19][20]
Clarke ble født i bestemorens vertshus[21] ved Minehead. Hans familie var bønder. Under oppveksten var han opptatt av stjernetitting, science fiction, teknikk og oppfinnelser. Han fullførte videregående skole (grammar school) ved Richard Huish College i Taunton, men var ikke istand til å finansiere universitetsstudier. I 1936 ble han ansatt som assiterende revisor i HM Exchequer and Audit Department.
Siden Clarke tidlig var blitt interessert i astronomi og muligheten for romfart, ble han i siste halvdel av 1930-årene medlem av British Interplanetary Society. Samtidig ble han aktiv i sciencefictionfandom. Han fikk noen noveller utgitt i fanziner og var med på å publisere Nova Terra, senere et innflytelsesrikt sciencefictionmagasin på 1960-tallet under navnet New Worlds.
I 1941 vervet Clarke seg til Royal Air Force (RAF). Her kom han til å arbeide i det topphemmelige britiske radar-prosjektet som hadde spilt en avgjørende rolle under slaget om Storbritannia. I løpet av andre verdenskrig ble han leder for den eksperimentelle fasen av Ground Controlled Approach-prosjektet; tidlige forsøk med å dirigere ned fly fra bakken ved hjelp av radar. Hans erfaringer fra denne tiden ligger til grunn for den delvis selvbiografiske romanen Glide Path (1963). Han fortatte etter krigen sin formelle utdannelse ved University of London, og ble i 1948 bachelor of science.
I 1945, mens han fremdeles var i RAF, publiserte Clarke en vitenskapelig artikkel, «Extra-terrestrial Relays».[22] Artikkelen antas å være det første arbeidet som beskriver hvordan kunstige satellitter i geostasjonær bane kan anvendes for telekommunikasjon. Senere korresponderte Clarke med amerikanske forskere om muligheten for å bruke satellitter i meteorologien. Hans visjonære arbeide for romforskningen innbrakte ham senere i livet en rekke internasjonale æresbevisninger. Den internasjonale astronomiske union har oppkalt den geostasjonære banen 36 000 kilometer over ekvator etter ham, og gitt den navnet The Clarke Orbit.
I 1947 utga Clarke sin første sciencefictionroman, Prelude to Space. Gjennom sitt liv forfattet han mer enn hundre romaner, novellesamlinger og sakprosabøker.
Fra 1947 til 1950 var Clarke formann av British Interplanetary Society. I denne perioden arbeidet han for forskjellige vitenskapelige tidsskrifter, fra 1949 til 1951 som assisterende redaktør for Physics Abstracts. På 1950-tallet ble Clarke interessert i dykking og undervannsforskning. Han flyttet i 1956 til Sri Lanka (dengang Ceylon), hvor han kunne dyrke disse interessene året rundt. Etterhvert fikk han dobbelt statsborgerskap i Storbritannia og Sri Lanka. Clarke var en aktiv dykker, medlem av Underwater Explorers Club og deltok på flere ekspedisjoner, blant annet utforskning og filming av The Great Barrier Reef utenfor Australia.
I 1964 innledet Clarke et manussamarbeide med Stanley Kubrick som skulle føre fram til filmen 2001: A Space Odyssey i 1968. Utgangspunktet var Clarkes novelle The Sentinel fra 1951. Filmen er blitt stående som en klassiker, Clarke ble sammen med Kubrick nominert til Oscar for arbeidet. Manuset ble også bearbeidet og utgitt som roman, takket være filmen, som trolig er Clarkes mest kjente.
Clarkes sciencefictionbøker var preget av teknologioptimisme, korrekt vitenskap og velinformert ekstrapolasjon av den teknologiske utviklingen. Samtidig inneholder også hans mest kjente verker, som Childhood's End (1953) og 2001: A Space Odyssey en strek av mystisisme. I ettertid huskes han for sin tidlige beskrivelse og popularisering av emner som satellitter, bemannet romfart, romstasjoner, supercomputere med mere. Allerede på 1940-tallet forutså han at mennesker ville lande på månen før 1970,[23] og i 1962 forutså han et «globalt bibliotek» før år 2005.
Clarke var sammen med Walter Cronkite og Wally Schirra fjernsynskommentator for CBS’ dekning av romferdene med Apollo 12 og Apollo 15. Hans interesse for det paranormale var utgangspunktet for fjernsynsseriene Arthur C. Clarke's Mysterious World (1981) og Arthur C. Clarke's World of strange Powers (1984), hvor han selv leste kommentarene. Seriene ble en suksess i en rekke land.
Sitt aktive liv til tross var Clarke i lange perioder plaget av alvorlig sykdom. Han fikk poliomyelitt i 1959. I 1962 ble han midlertidig lammet etter en ulykke. I 1988 ble han diagnostisert med postpolio-syndrom. Etter dette ble han tvunget til å bruke rullestol. Hans dykkerskole ved Hikkaduwa, sør for Colombo ble ødelagt under tsunamien i desember 2004 men senere gjenoppbygd.
Clarke formulerte tre regler for å spå om framtiden, kjent som «Clarkes tre lover»:
Når en anerkjent, eldre vitenskapsmann fastslår at noe er mulig, er det svært sannsynlig at han har rett. Når han fastslår at noe er umulig, tar han med stor sannsynlighet feil.[24]
Den eneste mulige metoden for å kartlegge grensene for hva som er mulig, er å ta et lite steg over dem inn i det umulige.[25]
En tilstrekkelig avansert teknologi kan ikke skilles fra magi.[26]
Særlig Clarkes 3. lov, som påpeker at når en teknologi er tilstrekkelig avansert sammenlignet med observatørens referanserammer kan den bare forklares som magi, er vidt kjent og sitert.
I 1956 fikk Clarke the Hugo Award for best Short Story for novellen The Star. I 2004 mottok han en såkalt «Retro Hugo» for beste novelle i 1954, The Nine Billion Names of God. Prisen ble utdelt ved 50-årsmerket for år hvor Hugo-prisen ikke var blitt utdelt.
I 1972 ble han belønnet med Nebulaprisen for kortromanen A Meeting With Medusa. Nebulaprisen fikk han også i 1973 for romanen Rendezvous With Rama og i 1979 for romanen The Fountains of Paradise. Rendezvous with Rama ble også beønnet med Hugo Award for Best Novel 1974, British Science Fiction Association's Award for Best Novel 1973 og the John W. Campbell Memorial Award for Best Science Fiction Novel 1974. Science Fiction and Fantasy Writers of America (SFWA) ga i 1985 Clarke utmerkelsen Grand Master, en utmerkelse som senere byttet navn til Damon Knight Memorial Grand Master Award.
Han mottok for sitt arbeide for romforskningen internasjonal anerkjennelse og utmerkelser, inkludert UNESCOs Kalingapris 1962 for sitt populærvitenskapelige forfatterskap, professor ved Physical Research Laboratory, Ahmedabad i India i 1980, rektor (chancellor) ved Moratuwa University, Sri Lanka 1979–2002, Marconi International Fellowship i 1982, Fellow Kings College, London i 1977 og Fellow of the Royal Astronomical Society.
Clarke ble 26. mai 2000 gjort til Knight Bachelor for sin innsats for litteraturen. Dette var offentliggjort allerede i 1998, men etter at den britiske avisen The Sunday Mirror (søndagsutgaven av The Daily Mirror) anklaget ham for pedofili ble seremonien utsatt på Clarkes forlangende. Først etter at anklagene var etterforsket, funnet grunnløse av politiet på Sri Lanka og trukket tilbake av avisen ble seremonien gjennomført.
Asteroiden 4923 Clarke og dinosaur-arten Serendipaceratops arthurcclarkei fra Inverloch i Australia er begge oppkalt etter ham. Dessuten har han fått en romdsonde, Mars Odyssey, oppkalt etter hans verk 2001: En romodyssé. Den internasjonale astronomiske union har oppkalt den geostasjonære banen 36 000 kilometer over ekvator etter ham, og gitt den navnet The Clarke Orbit.
.png)