Buddhistisk filosofi

Buddhistisk filosofi er navnet på filosofiske systemer som utviklet seg blant forskjellige buddhistiske skoler i India etter Buddhas død, og som senere spredte seg videre i Asia. Buddhismens hovedoppgave har alltid vært frigjørelse fra lidelsen (dukkha),^[1] og veien til denne ultimate friheten består av etisk handling (karma), meditasjon og direkte innsikt (prajñā) i «tingenes sanne natur» (yathābhūtaṃ viditvā). Indiske buddhister søkte denne forståelsen ikke bare gjennom Buddhas lærdom, men også gjennom filosofisk analyse og rasjonell diskusjon.^[2] Buddhistiske tenkere i India og senere Øst-Asia har utdypet emner som fenomenologi, etikk, ontologi, epistemologi, logikk og filosofi om tid og rom.

Den tidlige buddhismen var basert på empiriske bevis som ble oppnådd gjennom sanseorganene (ayatana),^[3] og Buddha synes å ha vært skeptisk til visse metafysiske spørsmål fordi de ikke førte til frigjørelse, men ledet til spekulasjon. Et gjennomgangstema i buddhistisk filosofi har vært konkretisering av emner og den etterfølgende tilbakevending til middelveien.^[4][5]

Spesielle temaer i buddhistisk filosofi har skapt uenigheter mellom forskjellige buddhistiske skoler, og ført til disputter i de tidlige buddhistiske skolene. Disse disputtene førte deretter til tradisjonene innenfor mahāyāna og skolene prajnaparamita, madhyamaka, læren om den iboende buddhanaturen (tathāgatagarbha) og yogacara.