Central Intelligence Agency

føderal etterretningsorganisasjon i USA

Central Intelligence Agency (CIA) er en føderal etterretningsorganisasjon i USA med hovedansvar for etterretning og kontraspionasje utenlands. Organisasjonen har hovedkvarter i Langley i Virginia, og har siden 21. mai 2018 blitt ledet av Gina Haspel.

Central Intelligence Agency
CIA
Offisielt navnCentral Intelligence Agency
TypeQ125577386,[1] uavhengig organ i USA[2][1]
Grunnlegger(e)Dwight D. Eisenhower, William Joseph Donovan, Allen Welsh Dulles, Harry S. Truman
VirkeområdeUSA
Etablert18. september 1947[1]
CIAs direktør William Joseph Burns (19. juni 2021), Gina Haspel (2018)
HovedkontorLangley (Virginia), Virginia
UnderlagtUSAs føderale myndigheter[3][4][1]
MisjonEtterretning
Motto«And ye shall know the truth and the truth shall make you free»[5]
BudsjettHemmeligstemplet, men ca. 14 mrd. dollar[trenger referanse]
Ansatte21 575 (2013)
JurisdiksjonUSA
Flagg
Nettstedwww.cia.gov (en)
ciadotgov4sjwlzihbbgxnqg3xiyrg7so2r2o3lt5wz5ypk4sxyjstad.onion (amerikansk-engelsk)[6]
ErstatterOffice of Strategic Services
Kart
Central Intelligence Agency
38°57′08″N 77°08′40″V

CIA ble etablert i 1947, og vokste ut av Office of Strategic Services. Tidligere hadde mange av CIAs arbeidsoppgaver ligget under FBI og de militære, og ved dannelsen av organisasjonen ønsket man å samkjøre disse oppgavene på en mer hensiktsmessig måte.

Før desember 2004 var CIA bokstavelig talt etterretningstjenesten for USAs regjering.[klargjør] De andre byråene i USAs etterretningsfellesskap rapporterte til, og mottok sine ordrer fra, presidenten gjennom CIA-direktøren, som hadde tittelen Director of Central Intelligence (DCI). DCI utgjorde dermed presidentens kontaktflate overfor etterretningsfellesskapet. I tillegg har CIA rett til å la andre statlige byråers ansatte arbeide for seg, og kan på den måten integrere CIA-operasjoner i andre byråers operasjoner.[trenger referanse]

Intelligence Reform and Terrorism Prevention Act of 2004 etablerte funksjonen Director of National Intelligence (DNI) som tok over noen av de oppgavene CIA-direktøren tidligere hadde hatt, blant annet å samle og å rapportere synspunkter som reflekterer etterretningsfellesskapets helhetlige informasjonstilgang. CIA-direktøren (nå Director of the Central Intelligence Agency – DCIA) rapporterer til presidenten gjennom DNI.

Organisering

CIA er organisert i fem direktorater og ti sentre.

Direktorater

  • Directorate of Analysis
  • Directorate of Operations
  • Directorate of Science & Technology
  • Directorate of Support
  • Directorate of Digital Innovation

Directorate of Operations

Directorate of Operations tidligere National Clandestine Service (NCS),[7] er den grenen av CIA som leder alle landets menneskerelaterte etterretningsaktiviteter (HUMINT) i utlandet.[trenger referanse] NCS ble opprettet 13. oktober 2005 av John Negroponte og styrer HUMINT-operasjoner i utlandet utført av alle amerikanske etterretningsorganisasjoner.[trenger referanse]

DO består av CIAs tidligere direktorat for operasjoner, men skal også integrere og koordinere HUMINT-aktiviteter utført av CIA, DIA, FBI og militære etterretningsorganisasjoner.[trenger referanse]

Sentre

  • Mission Center for Africa
  • Mission Center for Counterintelligence
  • Mission Center for Counterterrorism
  • Mission Center for East Asia and Pacific
  • Mission Center for Europe and Eurasia
  • Mission Center for Global Issues
  • Mission Center for Near East
  • Mission Center for South and Central Asia
  • Mission Center for Weapons and Counterproliferation
  • Mission Center for Western Hemisphere

Historie

CIA-direktører

Utdypende artikkel: CIAs direktører

I 1988 ble George H.W. Bush som den første tidligere CIA-direktør valgt til USAs president.

Historisk utvikling av mandat

CIAs segl i hovedkvarteret.

Central Intelligence Agency og National Security Council ble opprettet i 1947 av president Harry S. Truman gjennom loven National Security Act of 1947.[8]CIA var en etterfølger av Office of Strategic Services (OSS) fra andre verdenskrig, som ble oppløst i 1945. Den nye organisasjonen skulle ligge under presidentens kontroll. CIA skulle samle og koordinere all informasjon fra USAs forskjellige etterretningsorganisasjoner (Intelligence community, IC.)Direktøren for CIA var også leder for NSC, og fikk tittelen Director of Central Intelligence (DCI.) Han rapporterte enten direkte til presidenten, eller gjennom NSC.

De militære og de andre etterretningsorganisasjonene, samt departementene disse var underlagt, var imot at det skulle opprettes en ny etterretningsorganisasjon. Det fremholdes at denne motstanden var preget av ønsket om å beskytte sine egne domener.[9][10] Da NSC og CIA ble dannet i september 1947 bar loven preg av denne motstanden, CIA fikk koordineringsansvaret for informasjonsstrømmen, men ikke full kontroll over de andre organisasjonenes arbeid. CIA fikk heller ikke anledning til å arbeide innenfor USAs grenser, og skulle ikke arbeide med rene politi-oppgaver.[10]

18. juni 1948 ble National Security Council Directive on Office of Special Projects[11]vedtatt. Dette direktivet fritok CIA fra å rapportere hvordan budsjettene ble brukt, og fritok også CIA fra andre rapporteringsrutiner, som å måtte oppgi antall ansatte.Direktivet gav også CIA fullmakt til å utføre såkalte Covert Operations, operasjoner «som er planlagt eller utført på måter som det kan være ønskelig for USAs regjering ikke å assosiere seg med.»Disse operasjonene skulle ligge under avdelingen Office of Special Operations – OSO (senere Directorate of Plans, nå National Clandestine Sevice – NSC), som det ble pålagt CIA å opprette.De hemmelige aksjonene omfattet, men var ikke begrenset til: «propaganda; økonomisk krigføring; direkte avvergende aksjoner inkludert sabotasje, antisabotasje, ødeleggende aksjoner [demolition] og evakueringstiltak; undergraving av fiendtlige stater inkludert støtte til motstandskamp, geriljagrupper, flyktningsfrigjøringsorganisasjoner og støtte til antikommunistiske elementer i truede land».[12]OSO skulle likevel ikke ha ansvaret for spionasje, og heller ikke for direkte kamper med andre lands militære styrker, inkludert støtte til, eller tildekking av slike kamper.[11]

I 1949 kom Central Intelligence Agency Act.[13] Denne loven gav CIA anledning til å bruke hemmelige skattemessige og administrative prosedyrer i sitt arbeid. Loven fjernet også CIAs begrensninger i bruk av føderale midler, og i tillegg gav den CIA hjemmel til å skjule sin organisasjonsmessige oppbygning, funksjoner, stillinger, titler, lønninger og antallet ansatte.
Forholdet mellom CIA og andre statlige departementer ble også endret. CIA fikk anledning til å overføre penger til og fra andre statlige byråer, og til å la ansatte i andre statlige byråer arbeide for seg. Også dette uten rapporteringsplikt.
CIA fikk også rett til å innføre og gi amerikansk statsborgerskap til 100 utenlandske statsborgere hvert år, normalt mennesker som har utført arbeid for CIA, og som derfor trenger å forlate sitt land (endel av disse er nevnt under seksjonen CIAs kjente operasjoner)[13]

I 2004 kom Intelligence Reform and Terrorism Prevention Act of 2004.[14]Hele strukturen for USAs etterretnings- og sikkerhetsapparat ble da endret, og CIAs oppgaver ble på noen felter begrenset. CIA mistet sin rolle som koordinator for de andre etterretningsorganisasjonene – den ble overtatt av den nasjonale etterretningsdirektøren (Director of National Intelligence – DNI).

I likhet med de andre etterretningsorganisasjonene rapporterer CIA nå til DNI, og CIA-direktøren har fått tittelen Director of the Central Intelligence Agency – DCIA.
Når man snakker om CIA er det vesentlig å vite om man snakker om organisasjonen før eller etter 2004, og eventuelt om man snakker om CIA i sin rolle som egen etterretningsorganisasjon, eller i sin rolle som koordinator for alle USAs etterretningsorganisasjoner.[trenger referanse]

CIAs budsjett godkjennes av Kongressen, men organisasjonen tar ingen ordrer derfra. CIA har også anledning til å overføre penger fra andre departementer, og til å skjule slike overføringer. Dette gjør det umulig å si nøyaktig hvor stort CIAs budsjett er.[13]

Arbeidsområder og metoder

Arbeidsområder

Etterretning

CIA benytter seg av NSAs SIGNINT-program som bruker satellitter, elektroniske lyttesystemer og overvåkingsfly, men CIA har også sitt eget SIGNINT-program. På et tidspunkt hadde CIA sin egen flåte av U2-spionfly. CIAs spesialfelt er likevel HUMINT, etterretningsinformasjon samlet gjennom menneskelige kilder.

Paramilitære aksjoner

CIA har også en avdeling med ansatte som har militær opplæring.

PSYOPS, «offentlig diplomati» og propaganda

Alle USAs intervensjoner har blitt forberedt og fulgt opp av PSYOPS, og der har også blitt utført mye informasjonskontroll og propaganda i forbindelse med den ideologiske krigføringen mot kommunismen.[15][16][17][18][19][20][21][22]
CIAs arbeidsområde er utenfor USA, men frem til 2004 kontrollerte CIA også store deler av de PSYOPS som var rettet mot USAs egne innbyggere, og gjennom sitt ansvar som koordinatorer for resten av IC, hadde de også en grad av kontroll over resten.[23]

Ett eksempel på andre byråers PSYOPS er Pentagons instruering og samkjøring av budskapene fra pensjonerte generaler som har figurert som «uavhengige ekspertanalytikere» i den amerikanske pressen de siste fem årene.[24]

Skjul av utenlandske samarbeidspartnere i USA og andre land

Gjennom Central Intelligence Agency Act fra 1949 fikk CIA rett til å innføre 100 utenlandske statsborgere og gi dem amerikansk statsborgerskap. Dette skulle gi CIA mulighet til å hjelpe utenlandske samarbeidspartnere som måtte flykte fra sitt land.[13]

I løpet av de siste årene har ny informasjon rundt de såkalte stay-behind gruppene som CIA organiserte i Europa blitt avdekket gjennom arbeidet til den såkalte Interagency Working Group[25], som ble grunnlagt av Clinton-administrasjonen. Disse gruppene skulle bli igjen under en eventuell sovjetisk invasjon, og fungere som motstandsgrupper. De skulle også tre inn og overta makten dersom det oppstod krisetilfeller, for eksempel om sosialist- eller kommunistpartiet ble for mektig.[26][27]
Nylig nedgraderte dokumenter viser blant annet at CIA hadde flere slike grupper i Tyskland i perioden 1949-55. Operasjonene het Palestine (Berlin), og Kibitz (Sørvest-Tyskland). En del av rekrutteringen til disse gruppene ble gjort blant tidligere nasjonalsosialister. Blant annet estimerte CIA at den tidligere SS-Obersturmbannführer Walter Kopp hadde 125 mann under seg i sin gruppe i 1952. Minst en av disse, Horst Otto Herbert Ims, ble hjulpet ut av Tyskland og i skjul i Canada. Det går også frem at andre krigsforbrytere ble hjulpet i skjul, både i Australia og i Canada, men hverken det nøyaktige tallet eller særlig mange navn er kjent. Det går imidlertid frem at Canada i 1954 hadde 35 personer i skjul for CIA.[25][28]

I boken The New Rulers of the World nevner også journalisten John Pilger en del diktatorer og ledere for dødsskvadroner fra Sør-Amerika som har fått dekke og opphold i USA. Blant disse er navn som adm. Jorge Enrico (Argentina), Armando Fernandez Larios (Chile), gen.Carlos Vides Casanova (El Salvador), gen. José Guillermo García (El Salvador), (tidl.) forsvarsminister Hector Gramajo Morales (Guatemala), gen. Prosper Avril (Haiti) og Emanuel Constant (Haiti).[29]

Western Hemisphere Institute for Security Cooperation, WHISC (Tidligere School Of Americas)

CIA har helt frem til i dag stått bak dødsskvadroner som har operert i stor skala over hele Mellom-Amerika, og i deler av Sør-Amerika. Sentralt i treningen av dødsskvadronene står den amerikanske School Of Americas, SOA (nå Western Hemisphere Institute for Security Cooperation.)

Flere organisasjoner har engasjert seg i kampen mot denne skolen, blant annet Amnesty International, men mest kjent er School Of Americas Watch, SOA Watch,[30] som har gjort et stort arbeide mot skolen. De har gjort skolen internasjonalt kjent, og i 1996 tvang de også frem offentliggjøringen av noen av skolens treningsmanualer. (Amnesty nevner forøvrig at skolen kun er ett av mer enn 150 sentre hvor USA trener opp utenlandske agenter og offiserer. SOA utdanner kun personell til bruk i Sør- og Mellom-Amerika.)[31][32][33]

Sammenblanding og samarbeid med private organisasjoner og næringsliv

Skillelinjene mellom CIA og det private næringslivet har ikke vært klare. CIA har også til en viss grad fungert som et verktøy for amerikanskeide flernasjonale selskaper.

  • Church-rapporten nevner CIAs samarbeid med ITT i Chile som et eksempel på at dette kan være problematisk, spesielt fordi ITT ikke var underlagt konstitusjonelt ansvar og at ITTs personell derfor hadde stått for de såkalte skitne jobbene.[34]
  • Statskuppet i Guatemala i 1954 (Operation PBSUCCESS) skjedde i samarbeid med internasjonale selskaper som United Fruit Company. (John Foster Dulles, USAs utenriksminister, satt i denne perioden i styret til United Fruit, og hans bror Allen var direktør for CIA.)[35][36]
  • Olje betraktes i USA som en strategisk ressurs. Samarbeidet og den gjensidige innflytelsen mellom CIA og oljeselskapene har alltid vært sterk.[35][36]

National Endowment for Democracy

Den statlig finansierte private organisasjonen National Endowment for Democracy, NED, har blitt beskyldt for å være CIAs arvtaker i land der CIAs aktiviteter har blitt avslørt for den amerikanske offentligheten, og hvor CIA derfor ikke lenger kan arbeide.[37][38]

NED omfatter også Journal for Democracy, World Movement for Democracy, International Forum for Democratic Studies, Reagan-Fascell Fellowship Program, Network of Democracy Research Institutes, og Center for International Media Assistance.[39]

CIAs kjente operasjoner

Liste over CIAs intervensjoner i andre land

Utdypende artikkel: CIAs intervensjoner utenfor USA

CIAs viktigste arbeidsfelt er innsamling og analyse av informasjon. Denne aktiviteten er verdensomspennende, noe som blant annet avspeiles i CIA World Factbook.

Ut over dette har en betydelig del av CIAs oppgaver bestått i å påvirke direkte de indre forholdene i andre land. I mange tilfeller har CIA også støttet, dels også organisert, statskupp mot andre lands regjeringer, og de har støttet allerede etablerte diktaturer. Under følger en liste over noen av disse.

Indonesia[40][41][42][42][43];Iran[44];Kambodsja[45][46];Argentina[47][48][49][50][51][52][53][54];Belize[36];Bolivia[36][55];Brasil[36];Chile[36][56];Colombia[36][57][58][59][60][61][62][63][64];Cuba[36];Den dominikanske republikk[65];Ecuador[36];El Salvador[29][33][66];Fransk Guyana[36];Grenada[36];Guatemala[29][36][67];Guyana[36];Haiti[29];Honduras[36];Mexico[68][69][70][71][72];[67][73][74][75][76][77][78][79][80][81]; Nicaragua[82][83][84][85][86][87][88][89][90];Panama[36];Paraguay[36];Peru[36][64];Surinam[36];Uruguay[36];Venezuela[36];Kongo[35][91]

Avhopperes beretninger om CIAs aktiviteter

Avhoppere som Philip Agee hevdet at CIA drev med propagandaoperasjoner overfor allierte land. Organisasjonen skulle også ha vært innblandet i smugling av narkotika i Afghanistan, Laos og Nicaragua. CIA skulle også ha prøvd å ta livet av politiske ledere rundt om på kloden. De mest kjente drapsforsøkene var mot Fidel Castro.[89]

Vurdering av CIAs arbeid

Kommisjoner og nedgraderte dokumenter

  • Church-komiteen, 1975.[34] Rapporten tar for seg en rekke ulovlige aktiviteter av CIA, hovedsakelig innenlands. Av ukonstitusjonelle aktiviteter (covert action) utenlands valgte komiteen å begrense seg til å undersøke aktivitetene i Chile frem til statskuppet til Pinochet. Komiteen vurderte sine egne undersøkelser til å utgjøre en for stor sikkerhetsrisiko til at den ville fortsette å undersøke CIA-aktivitetene i andre land.
  • Pike-komiteen, 1976. Amerikansk kongress-komite. Pike-komiteen var mye mer kritisk innstilt enn Church-komiteen. Det hvite hus blokkerte publiseringen av Pike-komiteens rapport på grunn av at den ville ha med materiale som Det hvite hus ønsket utelatt og klassifisert.[92] Pike-komiteens anbefalinger ble imidlertid gjort offentlig under navnet Recommendations of the Final Report of the House Select Committee on Intelligence.[93] Komiteen hadde ca. 20 forslag til endringer for CIA og resten av IC. Hovedsakelig innebar forslagene begrensninger i CIAs handlefrihet, og økt konstitusjonell kontroll over CIA og IC. Blant annet foreslo komiteen at drap på andre lands statsledere kun skulle være tillatt i krigstid. (Hele Pike-komiteens rapport ble ulovlig publisert i The Village Voice, og senere lovlig publisert i bokform.[94])
  • IC21: The Intelligence Community in the 21st Century.[95] Amerikansk kongress-rapport, 1996. Det fremgår blant annet at CIA bryter andre lands lover «hundrevis av ganger daglig, og ikke usannsynlig mer enn hundre tusen ganger i året».[95]
  • CIA-activities in Chile.[56] Delvis nedgradert 19. september 2000. Interne CIA-dokumenter som omhandler CIAs aktiviteter i Chile 1960-80, også under Pinochets regime.
  • Bay of Pigs, 40 years after.[96] Samling av dokumeneter nedgradert 23. mars 2001. Interne dokumenter som omhandler CIAs involvering i drapsforsøk på Fidel Castro og invasjonen i Grisebukta - perioden frem til 1961.
  • The Family Jewels.[23] Delvis nedgradert 26. juni 2007. Intern granskningsrapport fra CIA om egne lovbrudd frem til 1970.

Egen agenda?

CIA utformer i utgangspunktet ingen egen politikk. De arbeider kun på presidenten og NSC sine ordrer. Dette er nedfelt som en av organisasjonens formålsparagrafer.

Det kan imidlertid se ut som det er tilfeller hvor denne paragrafen har blitt brutt, delvis som en konsekvens av organisasjonens oppbygning og plikter, og delvis fordi dens egen ledelse har handlet ut fra egne motiver og meninger. Etterhvert som handlinger utført av CIA har blitt avslørt i USA har det også dannet seg et krav i opinionen om å få svar på hvem som har gitt ordrene til disse aksjonene, og fra hvor høyt nivå disse ordrene har kommet.[34][92][94]Flere undersøkelseskommisjoner har tatt for seg dette, blant annet Church-komiteen og Pike-kommisjonen. I Church-komiteens rapport påpekes det at det er svært vanskelig å avgjøre spørsmålet om aksjonene har vært beordret av presidenten eller om CIA har handlet på eget initiativ. En rekke faktorer må tas høyde for:

  • CIA er i sin organisatoriske og handlingsmessige struktur bygget opp for å sikre muligheten for å kunne benekte organisasjonens aksjoner (deniability.) Dette medfører at gitte ordrer ofte er uklare og krever kreativitet for å tolkes, og at rapporteringsrutinene er mangelfulle.[34]
  • CIA-direktørene har hatt stor innflytelse over organisasjonen, og de har satt sine egne preg på dens arbeide og utforming.[97]
  • Frem til 2004 fungerte også CIA som koordinator over alle USAs 16 etterretningsorganisasjoner, og CIA-direktøren som presidentens sikkerhetsrådgiver. Dette førte til at CIA hadde kontrollen over en rekke funksjoner som i utgangspunktet lå utenfor dens mandat. Dette gav også direktøren stor makt over informasjonsstrømmen mellom etterretningsorganisasjonene og presidenten, og dermed også over organisasjonens tolkning av ordrer og mandat, samt presidentens kjennskap til CIAs aktiviteter.[34]
  • CIA arbeider ofte på grunnlag av strategiske dokumenter som ofte har langt større tidshorisonter enn varigheten av en enkelt presidentperiode.

I Church-komiteens rapport holdes mulighetene åpne, både for at det kan eksistere en kultur i CIA for å handle på eget initiativ, og for at organisasjonens oppbygning og kultur for tildekning har gjort det mulig for presidentene å skjule sitt kjennskap til, og beordring av, CIAs mere tvilsomme aktiviteter. Det er likevel en del tilfeller hvor det er sannsynlig at CIA har handlet på eget initiativ og mot presidentens vilje.[34]

Church-komiteen tar blant annet for seg den omfattende overvåkningen av amerikaneres post (hvor CIA også brøt med prinsippet om ikke å operere innenlands.) I mer enn tjue år åpnet CIA amerikaneres post ulovlig, det vil si uten rettslig kjennelse. FBI åpnet også post frem til 1966, da avbrøt de sitt program, men de fortsatte å ha innsyn i posten CIA åpnet. I 1970 sendte CIA og FBI i fellesskap en rapport til president Nixon der de beskrev programmet, feilaktig påstod at det hadde blitt avbrutt, og ba om å få det gjenopptatt (fortsatt ulovlig og uten rettslig kjennelse.) Presidenten godkjente programmet, men trakk tilbake godkjennelsen fem dager senere. Likevel fortsatte CIA programmet med å åpne amerikansk post.[34]

Et annet tilfelle er CIAs avbrudd av de hemmelige fredsforhandlingene med Cuba etter at president Kennedy ble drept. Forhandlingene mellom Kennedy og Castro hadde vært strengt hemmelige, og CIA la programmet på is og lot være å informere Lyndon B. Johnson. (Det hersker noe usikkerhet rundt dette. Nedgraderte CIA-dokumenter viser at Johnson ble informert om forhandlingene, og fikk melding fra Castro om at det var ønsket å fortsette disse. Det er ikke kjent hvorfor forhandlingene ble avbrutt.)[98]

Ifølge Church-kommisjonens rapport kan det ikke trekkes klare konklusjoner fra disse tilfellene, og om de avdekker en kultur i CIA for å handle etter egen agenda.[34]Rapporten regner det likevel som sannsynlig at CIAs aktiviteter i stor grad har vært kjent for presidentene, men at en del av CIAs programmer har overlappet presidentperioder uten at nye presidenter har blitt informert om dem, og at enkelte CIA-direktører i større grad har utnyttet sin posisjon for å fremme egne agendaer enn andre.[34]

Uansett hvor mye av CIAs handlinger som har skjedd med presidentens godkjennelse eller ikke, viser strategiske dokumenter for perioden etter annen verdenskrig at USAs hemmelige agenda, og dermed CIAs agenda, har vært preget av kampen for amerikansk dominans internasjonalt; politisk, militært, ressursmessig og økonomisk.[99]For CIAs del har dette gitt seg utslag i kampen mot kommunismen, og senere mot Islam, men også i kupp mot demokratisk valgte regjeringer, terror, tortur, og støtte til og opprettholdelse av høyrevridde diktaturer.[23][30][32][33][34][40][41][43][44][56][65][89][90][92][94][96]
Strategiske dokumenter som Rebuilding Americas Defences, fra den konservative tenketanken Project for the new American Century, og statlige strategiske dokumenter som Essentials of Post-Cold War Deterrence, og Vision for 2020 peker ikke mot at det går mot noen endring av agenda eller metoder. Målsetningen er «Full Spectrum Dominance»; total global dominans av jord, hav, luft og verdensrom.[100][101][102]

Se også

Referanser

Eksterne lenker