Blåmeis (Cyanistes caeruleus) er en spurvefugl i meisefamilien og utbredt i temperert strøk av det vestlige Eurasia og i kystnære strøk i Nord-Afrika. Ni underarter aksepteres. Arten er vanlig i store deler av Norge, og den er valgt til fylkesfugl i Buskerud.
Blåmeisen er tallrik og regnes internasjonalt som livskraftig av BirdLife International.[1] Den europeiske hekkebestanden er også livskraftig og ble ganske nylig (2021) anslått til omkring 29,8–47,6 millioner par, hvorav storparten har tilhold i Spania, Frankrike, de britiske øyer og Tyskland.[3] Den norske hekkebestanden ble i 2015 antatt å være stabil og anslått til omkring 400 000–700 000 individer,[4] og per 2021 regnes bestanden som livskraftig.[2]
Blåmeis og kalottmeis (C. teneriffae) ble tidligere regnet til samme art, men er nå splittet i to arter.[5] I en tid etter splittelsen ble de to rasene ultramarinus og cyrenaicae tillagt blåmeisen, men dette var feil. Begge tilhører kalottmeisen.[5]
Det er kjent at blåmeis hybridiserer med asurmeis (C. cyanus), spesielt etter år da sistnevnte utvider utbredelsen sin vestover på en irruptiv måte.[5] Hybridene har blitt beskrevet som et selvstendig takson, jamfør betegnelsen C. pleskii (anerkjennes ikke). Hybridisering med kjøttmeis (Parus major) er også kjent, men langt mer sjelden.[5]
Blåmeisen blir noe mindre enn kjøttmeisen. Lengden er cirka 11–12 cm, og vekten 7,5–14,7 g.[6]Nominatformen er lyseblå på issen, vingene og stjerten. Brystet og buken er gul. Hunnens farger er endel blekere enn hannens. Fargene varierer dessuten noe mellom de ulike underartene. Ungfuglene har gulaktige kinn og grågrønn isse.[6]
Arten er en hardfør, akrobatisk og svært nysgjerrig fugl. Nysgjerrigheten og oppfinnsomheten gjør at den kan finne nye ting å spise når det er nødvendig. Det fortelles at blåmeisen enkelte steder har hakket løs vinduskitt og spist dette for å overleve. Arten er sosial og holder seg sammen med andre fugler om vinteren, da den ofte leter etter mat i såkalte «meisetog» sammen med kjøttmeisen.
Blåmeisen lever først og fremst av insekter og edderkopper, samt frukt, frø (spesielt om vinteren), nektar og pollen. Kostholdet varierer med sesongmessige og andre endringer som gir matoverflod.[3] Fuglene besøker hyppig fuglebrett og matere i vinterhalvåret, hvor de eter husholdningsrester, inkludert brød, ost, fett, peanøtter og forskjellige frø, spesielt av solsikker (Helianthus); store frø tas med til en nærliggende gren, hvor de åpnes mens de holdes i foten eller kiles inn i bark og hamres med raske nebbslag.[5]
I Norge er hekkebestanden normalt enten standfugler eller kortdistansetrekkere. Arten er vanlige i løv- og blandingsskog i lavlandet, nordover til Finnmark (der den er fåtallig).[2]
Ofte brukte hekkeplasser er gamle hule trær, men den hekker også gjerne i fuglekasser. Blåmeisen er den fuglen som med størst intensitet tar opp kampen med fluesnapperen for å sikre seg fuglekassene om våren. Den kan også drive bort større og sterkere kjøttmeiser.
Parene er normalt monogame, men polygame hanner er ikke sjeldne. Hunnen legger typisk 7–13 egg i Europa, men lenger øst er snittet 6–8 egg.[5] Hunnen forestår rugingen, mens hun mates av hannen.[5] Inkubasjonen tar normalt 12–16 dager, hvoretter ungene mates i reiret av begge foreldrene de neste 16–23 dagene. To årlige kull er vanlig i deler av Europa. Hekkesuksessen er nært knytet til tidspunktet for fremvekst og overflod av larver (spesielt Tortrix-møll).[5]
Egg, Larvik 22. mai
Foto: Arnstein Rønning
Fugl (hunn) på reir, Larvik 22. mai
Unger - 1 dag gamle, Larvik 29. mai
Unger - 19 dager gamle, siste dag i reiret 16. juni
Inndelingen og rekkefølge følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman Lovette (2020).[7] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[8][9]