Kalsium var kjent så tidlig som i første århundre da romerne fremstilte kalk i form av kalsiumoksid. Det ble isolert og identifisert som grunnstoff av den britiske kjemikeren Humphry Davy i 1808 ved at han utførte elektrolyse på en blanding av kalk og kvikksølvoksid.
Kalsium er et reaktivt sølvgrått jordalkalimetall som er hardere enn bly, men som allikevel kan skjæres i med kniv. I kontakt med luft dannes det raskt et gråhvitt sjikt av kalsiumoksid på overflaten. Det reagerer med vann og danner kalsiumhydroksid og hydrogen i prosessen, men reaksjonen er ikke kraftig nok til at den utvikler noe særlig varme. Kalsium brenner med en sterk rød flamme. Som finfordelt pulver kan kalsium selvantenne.
Naturlig forekommende kalsium består av 6 isotoper, hvorav 5 er stabile: 40Ca (96,941 %), 42Ca (0,647 %), 43Ca (0,135 %), 44Ca (2,086 %) og 46Ca (0,004 %), og én er ustabil (og dermed radioaktiv): 48Ca (0,187 %) med halveringstid 5,39 × 1019 år. I tillegg finnes 18 kunstig fremstilte ustabile isotoper hvorav de mest stabile er 41Ca med halveringstid 1,021 × 105 år, 45Ca med halveringstid 162,61 døgn og 47Ca med halveringstid 4,536 døgn. De resterende isotopene har alle halveringstider kortere enn 10 minutter, og de fleste kortere enn 10 sekunder.[1]
Kalsium forekommer i naturen i kalk. Det er det 5. mest vanlige grunnstoffet på jorden – målt etter masse. Kalsium opptrer ikke i ren form naturlig, men finnes i kjemiske forbindelser, for eksempel som kalsiumkarbonat i mange bergarter og mineraler som kalkstein og marmor.
Kalsium i ren metallisk form har få eller ingen kommersielle bruksområder. Kalsium i form av kalk brukes i produksjon av sement og mørtel. Kalk brukes også til å redusere surheten i vann. I levende organismer er kalsium et viktig stoff for tenner og skjelett. En viktig kalsiumkilde for mennesker er melkeprodukter.
