Den islamske staten Irak og Levanten

Al-Qaida i Irak ble startet av Abu Musab al-Zarqawi, som var fra Jordan. Ifølge en rapport fra den amerikanske regjeringen i 2006 var Al-Qaida i Irak oftest knyttet til utenlandske terroristceller som bare opererte i Irak, og angrep både internasjonale styrker og sivile irakiske statsborgere. Ifølge rapporten var de fleste av de operative lederne i gruppen ikke irakere. Samme år ble al-Zarqawi drept av amerikanske styrker, og i tiden etter dette «fusjonerte» Al-Qaida i Irak med en rekke andre organisasjoner inn i ISIL (se neste avsnitt).

Det som senere ble ISIL ble etablert under de første årene av krigen i Irak, og de sverget troskap til al-Qaida i 2004.^{[trenger referanse]} Gruppen var sammensatt og ble støttet av en rekke opprørsgrupper i Irak, inkludert organisasjonene Mujahideen Shura Rådet, al-Qaida i Irak, Jaysh al-Fatiheen, Jund al-Sahaba, Katbiyan Ansar Al-Tawhid wal Sunnah, Jeish al-Taiifa al-Mansoura, etc. og andre sunnimuslimske klaner. Man antar at gruppen var operativ fra 2007^[9] etter da å ha absorbert forgjengerorganisasjonene.

ISILs sterke vekst kom i stor grad som en konsekvens av den sekteriske politikken som hadde blitt ført av Iraks sjia-muslimske statsminister, Nouri al-Maliki. Den sunni-irakiske minoriteten opplevde stadige trakasseringer og marginalisering etter at han kom til makten i 2006, og dette økte kraftig etter at amerikanerne trakk seg ut av landet i slutten av 2011.^[13][14]

ISIL er på flere måter en dommedagssekt.^[15] De bygger på en profeti, der de nå kjemper de siste kampene mot ikke-troende før apokalypsen. Profetien sier at Antikrist vil slå ned deres hærer til de bare er 5 000 soldater igjen ved Jerusalem.^[15] De skal så slå Roms hærer ved den syriske byen Dabiq.^[15] Når slaget er over vil kalifen spre islam til hele verden.^[15] Tilbakeslag vil derfor være forutbestemt.^[15] For hver fiende som dør vil de være nærmere målet.^[15] Alt blir tolket som tegn på at endetiden er forestående, og martyrdøden vil gi evig frelse.^[15]

Ledelse

ISILs ledere har vært:

• Abu Musab al-Zarqawi (drept 7. juni 2006)
• Abu Ayyub al-Masri (drept 18. april 2010)
• Abu Abdullah al-Rashid al-Baghdadi (drept 18. april 2010)
• Abu Nuradin Rustamov (drept 2016)
• Ibrahim Awwad Ibrahim Ali al-Badri al-Samarrai fra 2010. Han tok da navnet Abu Bakr al-Baghdadi,^[9][16] oppkalt etter den første kalifen, Abu Bakr, og al-Baghdadi som viser tilknytning til Bagdad. 29. juni 2014 erklærte organisasjonen et globalt kalifat^[17]. Han tok da navnet kalif Ibrahim. (drept 27. oktober 2019)
• Kalif Abu Ibrahim al-Hashimi al-Qurashi^[18]

An-Nuṣrah-fronten

ISIL i sin nåværende form oppstod da organisasjonen fra Irak slo seg sammen med An-Nuṣrah-fronten i Syria, ettersom begge var tilknyttet Al Qaida. Før dette opererte gruppene på hver sin side av den syrisk-irakiske grensen. Al-Baghdadi kom etterhvert i konflikt med lederen for Nusra-fronten, Abu Mohammed al-Jawlani, som var motstander av sammenslåingen av de to organisasjonene^[19]. Sistnevnte klagde dette inn for al-Qaida-leder Ayman al-Zawahiri, som tok Jawlanis side i striden og annullerte sammenslåingen mellom ISIL og An-Nusra-fronten. Etter dette gikk ISIL til direkte angrep på An-Nusra-fronten for å jage den ut av områdene de holdt i Syria, en kamp ISIL vant klart. Ifølge rapportene skal ISIL i juni 2014 ha kontroll på over 80 % av krigerne til An-Nusra-fronten i Syria, og er dermed sterkt involvert i borgerkrigen i Syria. Her regnes ISIL som en av de største og viktigste geriljagruppene som kjemper mot styrkene til president Bashar al-Assad.^[12]

Den fiendtlige overtakelsen av An-Nusra-frontens territorium og personell gjorde at al-Qaida sentralt kuttet alle bånd til ISIL i februar 2014 etter en åtte måneders maktkamp, noe som er påfallende siden en av ISILs forgjengerorganiasasjoner var nettopp gruppen al-Qaida i Irak. Ifølge rapporter tar nå al-Qaida avstand fra gruppen - angivelig fordi de mener ISILs krigere bedriver overdreven voldsbruk^[20]. 25. juni 2014 rapporterte Aftenposten at Nusra-fronten hadde sverget troskap til ISIL,^[21] men det er ikke noe som tilsier at det er riktig.

Forhold til sjiaislam og andre religioner

En annen vesentlig forskjell mellom al-Qaida og ISIL er strategien mot folk og regimer som anses som vantro. Dette omfatter blant annet alle sjiamuslimer, sunnimuslimske sufier og ulike religiøse minoriteter. Mens al-Qaida har hatt hovedfokus på vestlige mål (retorisk omtalt som «korsfarere og jøder»); å unngå splittelse mellom sunni og sjia; og har hatt en ikke-angrepspakt med den mektigste sjiamuslimske staten - Iran, har ISIL blitt kjent for det motsatte: Total krigføring mot det de anser som sjia-styrker i et område som tabloid kan defineres som strekningen mellom Beirut og Bagdad. Etter alle amerikanske og andre vestlige styrker trakk seg ut fra Irak i 2011 har dette blitt svært tydelig:

• I borgerkrigen i Syria kjemper ISIL mot Bashar al-Assad sitt regime. Assad er alawitt, og regimet har vært en alliert av Iran i mange tiår. Da Iran sendte inn soldater og den libanesiske sjiamilitsen Hizbollah for å kjempe på Assad sin side, fikk borgerkrigen en klar religiøs dimensjon.
• I Irak har regjeringen siden 2006 vært ledet av sjiamuslimen Nouri al-Maliki, og landet er nå en offisiell alliert av Iran. Sunnimuslimene, som utgjør rundt 20 % av befolkningen i Irak, er blitt marginalisert i forhold til makten de hadde tidligere.

Begge steder er det et offisielt mål for ISIL å styrte disse regimene, og Iran med dets allierte i Hizbollah, al-Assad-regimet i Syria og den irakiske regjeringen er erklærte hovedfiender. Det er hovedsakelig disse ISIL kjemper mot, da det ikke finnes vestlige styrker i regionen ISIL definerer som «sin».

ISIL bekjemper også det de anser som vranglære i folkelig islam. De har flere steder sprengt gravminner der avdøde muslimske ledere, spesielt sufier, blir besøkt.^[22] Sunnimuslimsk milits knyttet til naqshbandi-sufiene har kjempet mot ISIL flere steder i Irak.^[23]

ISIL har videre gjennomført en rekke angrep på tilhengere av andre religioner. Dette har rammet tilhengere av de kristne kirkene i området, men i særlig grad yezidiene i Syria og Irak, som regnes som vantro, og derfor anses som legitime mål.^[24][25]

Syria

IS-lederen Abu Ibrahim al-Hashimi al-Qurayshi ble drept i et amerikansk angrep natt til 3. februar 2022.

• Utviklingen av de krigførende partenes territorielle kontroll
• 
  Februar 2014
• 
  Juni 2014
• 
  Oktober 2014
• 
  Februar 2015
• 
  Mai 2015
• 
  Juni 2015
• 
  Oktober 2015
• 
  Februar 2016
• 
  April 2016
• 
  April 2017
• 
  September 2017

██ Kontrollert av ISIL

██ Kontrollert av syriske opprørsstyrker.

██ Kontrollert av syriske regjeringsstyrker

██ Kontrollert av syriske kurdere

██ Kontrollert av irakiske kurdere.

Irak

Våren og sommeren 2014 flyttet ISIL noen av sine styrker ut av Syria og inn i Irak.^[9] Organisasjonen hevdet å ha tilstedeværelse i en rekke provinser i Irak, og deres selverklærte hovedstad var tidligere Baqubah like nord for Bagdad.^{[26][27][28][29]} Vinteren 2014 tok organisasjonen kontroll over Fallujah og deler av byen Ramadi.^[12]

ISIL hadde vært tilstedeværende i storbyen Mosul i Irak siden om lag 2008. Der fungerte den som en slags mafiagruppe, som krevde beskyttelsespenger av en stadig økende del av befolkningen. Selv politiet skal ha betalt. Personell fra ISIL var velorganisert i byen og hadde store og godt bevæpnede mannskaper. 10. juni 2014 satte ISIL-styrkene i Mosul ut kontrollpunkter over hele byen og tok kontroll over offentlige bygninger. Det skjedde nesten uten motstand.^[12][16][30] Organisasjons styrker tok kontroll over bl.a. den lokale flyplassen, offentlige kontorer og to TV-kanaler. 1400 fanger ble sluppet ut av lokale fenglser.^[31] Gruppen tok også kontroll over mengder med amerikansk produsert militært utstyr som pansrede kjøretøyer og helikoptre.^[32] ISIL-styrkene plyndret sentralbanken i Mosul og tok kontroll over så mye som 500 milliarder irakiske dinarer, ca. 429 millioner amerikanske dollar.^[33] De ødela sjia-moskeer, kirker og andre religiøse templer i byen, og inventaret ble solgt. Store deler av befolkningen flyktet til kurdiske områder. Befolkningen som tidligere var en blanding av folkeslag og religiøse grupper, ble på kort tid kun befolket av sunnimuslimske arabere.

11. juni 2014 ble det også meldt om at gruppens soldater hadde kontroll over oljebyen Baiji, der Iraks største oljeraffineri ligger.^[9] 11. juni 2014 erobret gruppen byen Tikrit.^[34] To dager senere, 13. juni, ble det meldt at organisasjonen også hadde erobret byene Jalawla og Saadiya.^[35] 15. juni spredde ISIL bilder via Twitter, som viste at organisasjonen hadde henrettet 1700 irakiske soldater de hadde tatt til fange.^[36] En irakisk talsmann bekreftet hendelsen, mens andre er i tvil om bildenes ekthet.^[36]

16. juni 2014 ble det kjent at ISIL hadde tatt kontroll over byen Tal Afar.^[37] 18. juni angrep ISIL-styrker oljeraffineriet i byen Baiji og havnet i kamp med irakiske vaktstyrker.^[38] Etter flere dagers kamp hevdet ISIL at de hadde erobret anlegget.^[39] 20. juni bekreftet amerikanske myndigheter at ISIL hadde tatt kontroll over et av Saddam Husseins gamle anlegg for produksjon av kjemiske våpen, ca. 70 kilometer nordvest for Bagdad.^[40] Det er i flere tilfeller ikke klart om det er ISIL eller andre samarbeidende opprørsgrupper som har tatt kontroll over byene.^[41]

28. juni 2014 iverksatte regjeringsstyrkene i Irak motangrep for å gjennerobre Tikrit,^[42] men med begrensede resulter. I september 2014 startet USA og deres allierte bombing av områder kontrollert av ISIL. I mars 2015 tok irakiske styrker kontrollen over store deler av Tikrit.^[43]

Kurdistan

Irakiske regjeringsstyrker trakk seg i juni og juli 2014 ut av store områder der ISIL rykket fram. Peshmerga-styrker fra Kurdistan overtok regjeringstyrkenes stillinger blant annet på Ninevesletta og i Kirkuk. Men i august 2014 gikk ISIL også til angrep på Sinjar-området. Peshmerga-styrkene flyktet og hundretusener av sivile, hovedsakelig kurdiske yezidier flyktet opp på selve Sinjar-fjellet. Derfra ble de etterhvert reddet ned av styrker fra den kurdiske Rojava-regionen i Syria. Mange tusen yezidier ble imidlertid massakrert og tusenvis av kvinner tatt til fange av ISIL for å selges som slaver i Mosul og Raqqa.

ISIL fortsatte å rykke fram mot de kristne bosettingene på Ninevesletta, herunder assyrernes viktigste by Qaraqosh. Også her måtte peshmerga-styrkene trekke seg tilbake. I midten av august sto ISIL bare 30 kilometer fra den kurdiske hovedstaden Arbil. Etter å ha erobret den viktige Mosul-demningen truet de også storbyen Dohuk lenger nord. På dette tidspunktet satte USA, Frankrike og andre land inn flystyrker til støtte for peshmerga-styrkene. ISILs offensiv mot Kurdistan stanset opp, og kurdiske styrker har siden gjenerobret de fleste områdene øst for Tigris og omringet Mosul fra tre kanter.

I desember 2014 ble det startet en offensiv for å gjenerobre Sinjar, ISIL ble drevet tilbake, men i mars 2015 foregår det fortsatt harde kamper i Sinjar by. Peshmerga-styrkene samarbeider nært med en internasjonal koalisjon som bidrar med flystøtte, våpen og våpeninstruktører. Kurdiske styrker fra Tyrkia og Syria, tilhørende Kurdistans arbeiderparti (PKK), har spilt en viktig rolle, til tross for det spente forholdet som har rådd mellom PKK og de kurdiske partiene i Irak.

Libya

I slutten av oktober 2014 tok 800 soldater kontroll over den libyiske byen Derna. De hevdet å være underlagt Abu Bakr al-Baghdadi og ISIL.^[44]

Nigeria

I mars 2015 ble Boko Haram nord i Nigeria knyttet til ISIL.^[45]

Det har vært uklart hvordan ISIL har vært finansiert, men materiale som ble beslaglagt i Nord-Irak i juni 2014 kaster noe lys over dette. Det ser ut til at organisasjonen ikke er avhengig av ekstern finansiering, men baserer seg på inntekter fra oljesalg, smugling, utpressing, ran og smugling av arkeologiske funn.^[46][47][48] Ved erobringen av Mosul skal gruppen ha fått kontroll over store verdier.^[49] Bosettingen i okkuperte områder avkreves skatt på opp til 25% av inntektene.

Gruppen skal motta støtte fra en rekke privatpersoner i sunnimuslimske Gulfstater.^[50] I et intervju^[51] beskyldte Iraks sjiamuslimske statsminister Nouri al-Maliki i tillegg de sunnimuslimske statene Saudi-Arabia og Qatar for å støtte ISIL.^[52][53]

Det tyrkiske opposisjonspartiet Det republikanske folkepartiet (CHP) og flere tyrkiske medier har en rekke ganger beskyldt det tyrkiske regjeringspartiet Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) for å ha væpnet og finansiert ISIL. AKP har avvist disse påstandene. Den kurdiske nettavisen Kurdistan24 hevder i juli 2014 at AKP skal bistå ISIL med et område i Istanbul, som kan disponeres som treningsleir.^[54]

Terroralarmen i juli 2014

Torsdag 24. juli 2014 holdt justisminister Anders Anundsen en pressekonferanse sammen med politiet og leder av Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Benedicte Bjørnland.^[55] PST hadde mottatt informasjon om at islamister og jihadister med tilknytning til en gruppe i Syria, planla en terroraksjon mot Norge.^[55] Minst fire menn med tilknytning til organisasjonen Den islamske staten Irak og Levanten (ISIL), som hadde deltatt i kamphandlinger på bakken i Syria,^[56][57] hadde planlagt å ta seg inn i et privat hjem, drepe en tilfeldig familie, filme ugjerningen og legge videoen ut på internett.^[58][59][60]

En lignende metode ble brukt 1. mars 2014, da åtte terrorister drepte 27 og skadet 109 på togstasjonen i Kunming i provinsen Yunnan, sørvest i Kina.^[61][62] Den 18. september 2014 skal et lignende terrorangrep ha blitt forhindret i Australia; der slo tungt bevæpnet politi til mot 25 private adresser i Sydney og Brisbane.^[63] Også denne trusselen var knyttet til ISIL;^[64] et medlem av organisasjonen ble dømt for å ha planlagt «demonstrative drap», deriblant en offentlig halshugging.^[65] Leder av Stortingets 22. juli-komité, Knut Arild Hareide (KrF), dro paralleller mellom ISIL og bestialiteten i nazismens tenkning.^[66] Om lag 20 norske islamister – asylsøkere og personer uten lovlig opphold, ble pågrepet, utvist og umiddelbart sendt ut av Norge.^[67]

Den 18. juli ble PST og Etterretningstjenesten (Felles kontraterrorsenter) varslet om en potensiell trussel av to samarbeidende utenlandske tjenester, og regjeringen ble orientert 22. juli. Regjeringens sikkerhetsråd varslet offentligheten om forholdet den 23. juli.^[56] Det ble slått riksalarm, og beredskapen ble satt til høyeste nivå over hele landet.^[56] Den 31. juli varslet Justis- og beredskapsdepartementet, PST og Politidirektoratet at farenivået var redusert, og beredskapstiltakene ble avviklet.^[56]

Tiltak mot islamisme

De 19. oktober 2014 hevdet PST at minst 60 norske borgere har reist til Syria og Irak de siste årene, for å kjempe for ISIL, enten som krigere eller for å yte indirekte hjelp.^[68] 10 av disse er drept,^[68] mens omkring 20 er kommet hjem til Norge.^[69] Den 5. august 2014 ble opplysningene bekreftet av leder for Etterretningstjenesten, generalløytnant Kjell Grandhagen.^[70] Den 2. desember oppgraderte PST antallet fremmedkrigere til mellom 100 og 140, hvorav 12 er drept og omkring 20 er kommet tilbake til Norge.^[71]

Den 10. juni 2014 åpnet regjeringen for å straffe dem som deltar i krigen i Syria;^[72] samme dag ble det lagt frem en handlingsplan på 30 punkter for å oppdage og hindre islamistisk radikalisering blant ungdom.^[72][73]

Bruk av terrorparagrafen

Den 27. mai 2014 ble tre personer pågrepet i Norge av PST, mistenkt for å tilhøre ISIL.^[74] De tre, med bakgrunn fra henholdsvis Somalia og det tidligere Jugoslavia, ble siktet på grunnlag av skjellig grunn til mistanke om overtredelse av straffelovens § 147d, om deltagelse i — eller ytelse av støtte til - en terrororganisasjon.^[74]

Den 29. juni 2014 fikk den chilensk-norske islamisten Bastian Alexis Vasquez fra Skien frosset bankkontoen i henhold til straffeprosessloven §202d, og ble siktet etter paragrafen.^[75] I en video stod han fram som ISIL-soldat i Irak, og fortalte om sin deltagelse i angrep blant annet på en irakiske politistasjon.^[76][77] I 2012 la han ut en hatvideo mot det norske kongehuset og statsminister Jens Stoltenberg.

Den 5. september var 15 norske Syria-krigere siktet etter «terrorparagrafen» eller straffeloven §147a.^[69]

Den 16. og 17. oktober 2014 fikk Abu Aluevitsj Edelbijev og Abdul Hakim Sanchez Hammer – begge fra Fredrikstad, frosset bankkontoene.^[78] Begge hadde vært i Syria i over et år, hadde støttet ISIL på sosiale media, og ble siktet etter samme paragraf.^[79][80][81]

Trusselvurderingen i november 2014

Den 5. november 2014 oppdaterte PST sin trusselvurdering.^[82] Bakgrunnen var en tale av ISILs talsmann Abu Muhammad al-Adnani fra 8. juli 2012 som ble gjort offentlig 21. september 2014,^[83] samt terrorangrepet mot parlamentsbygningen i Ottawa, Canada, som ble utført 22. oktober 2014 av en soloterrorist.^[84][85] PST anså det som sannsynlig at ISIL ville forsøke å utføre et terrorangrep på Norge innen 12 måneder.^[82][86] Målet denne gangen var militært personell, ansatte i politiet og sentrale norske politiske beslutningstakere.^[82][86][87]

Politiets ledelse oppfordret ansatte til ikke å bruke uniform mer enn strengt nødvendig;^[88] deriblant ble uniformsbegrensning vurdert av landets politijurister.^[88] Den 21. november ba politidirektør Odd Reidar Humlegård om samtykke fra Justis- og beredskapsdepartementet om å bevæpne norsk politi inntil videre;^[89] samme dag godkjente Anders Anundsen midlertidig bevæpning i inntil fire uker.^[90] Bevæpningen trådte i kraft 25. november 2014 kl 8;^[91] den 17. desember 2014 ble den forlenget til 15. februar 2015,^[92] den 13. februar ble den forlenget til 19. april 2015,^[93] den 9. april ble den forlenget til den 7. juni 2015,^[94] og den 29. juli ble den forlenget til 20. august 2015.^[95]

Politidirektoratet ønsket ikke en generell bevæpning;^[96] det ønsket heller ikke landets politimestere.^[97] Den 18. august 2014 la regjeringen ut på høring en ny våpeninstruks som åpnet for generell bevæpning av politiet.^[98] Den 20. november varslet Venstre et representantforslag om å ikke åpne for generell bevæpning.^[99] Den 8. desember 2014 ble det klart at Arbeiderpartiet støttet Venstre, og at generell bevæpning dermed manglet flertall på Stortinget.^[100] I justiskomiteens innstilling til Stortinget trakk regjeringspartiene den 5. mai 2015 tilbake forslaget.^[101]

Uniformsbegrensninger ble også vurdert av Forsvaret,^[102] og vernepliktige soldater ble fritatt fra plikten å bære uniform på reiser.^[103] Statsminister Erna Solberg varslet sikkerhetstiltak mot bygninger tilknyttet politi og forsvar, såvel som symbolbygg knyttet til politiske beslutninger;^[104] for Stortingets del ble det iverksatt flere hundre tiltak mot 24 ulike trusselscenarioer.^[105]

Leder av Stortingets justiskomité 2013–2017, Hadia Tajik (Ap), uttalte at hun forutsatte at regjeringen satte i verk nødvendige tiltak for å hindre et terrorangrep på norsk jord.^[106] Både Solberg og Tajik presiserte at ISIL ikke skal diktere norsk sikkerhetspolitikk.^[107] Den 30. oktober 2014 besluttet regjeringen at Norge skal bidra militært til den internasjonale koalisjonen mot ISIL i Irak,^[108] med 120 soldater til kapasitetsbygging av irakiske sikkerhetsstyrker.^[108]

• (no) NRK.no - Irak – en varslet katastrofe (14.06.2014)
• (no) Dagbladet.no - Hellige krigere, de skjulte alliansene og «den store satan» (14.06.2014)
• (no) Dagbladet.no - Slik er ISILs frammarsj mot en ny islamsk stat» (23.06.2014)
• (no) Dagbladet.no - Den nye fienden av Henrik Thune (26.08.2014)
• (en) BBC News - Profile: Islamic State in Iraq and the Levant (ISIS) (16.06.2014)
• (no)
• (no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no