Apsis i astronomi

Følgjande formlar viser eigenskapar ved periapsis og apoapsis i ein bane:

• Periapsis: største fart ${\displaystyle v_{\mathrm {per} }={\sqrt {\tfrac {(1+e)\mu }{(1-e)a}}}\,}$ ved minste (periapsis) avstand ${\displaystyle r_{\mathrm {per} }=(1-e)a\!\,}$
• Apoapsis: minste fart ${\displaystyle v_{\mathrm {ap} }={\sqrt {\tfrac {(1-e)\mu }{(1+e)a}}}\,}$ ved største (apoapsis) avstand ${\displaystyle r_{\mathrm {ap} }=(1+e)a\!\,}$

i følgje Keplerlova for planetære rørsler (bevaring av vinkelmoment) og bevaring av energi er desse storleikane konstant for ein viss bane:

• spesifikt relativt vinkelmoment ${\displaystyle h={\sqrt {(1-e^{2})\mu a}}}$
• spesifikk baneenergi ${\displaystyle \epsilon =-{\frac {\mu }{2a}}}$

der:

• ${\displaystyle a\!\,}$ er store halvakse
• ${\displaystyle \mu \!\,}$ er standard tyngdeparameter
• ${\displaystyle e\!\,}$ er eksentrisitet, definert som ${\displaystyle e={\frac {r_{\mathrm {ap} }-r_{\mathrm {per} }}{r_{\mathrm {ap} }+r_{\mathrm {per} }}}=1-{\frac {2}{{\frac {r_{\mathrm {ap} }}{r_{\mathrm {per} }}}+1}}}$

Det aritmetiske middeltalet av lengdene til apoapsis og periapsis er lengda av den store halvaksen ${\displaystyle a\!\,}$ .Det geometriske gjennomsnittet av dei to lengdene er lengda til den vesle halvaksen ${\displaystyle b\!\,}$ .

Det geometriske gjennomsnittet av dei to grensesnøggleikane er ${\displaystyle {\sqrt {-2\epsilon }}}$ , farten som tilvarar ein kinetisk energi som må leggast til kor som helst i banen for at lekamen skla klare å bryte ut av krinslaupet (kvadratrota av produktet av dei to snøggleikane er den lokale unnsleppingsfart).

Uttrykka perisenter og aposenter vert stundom nytta, men periapsis og apoapsis er helst det faglege uttrykket som vert nytta.

Det vert òg nytta forskjellige uttrykk for forskjellige himmellekamar. '-ge', '-helium', '-astrum' og '-galaktikum' er former som ofte vert nytta innan astronomi. Endinga '-ge' vert ofte nytta generelt om «nærast ein planet», sjølv om det teknisk sett er feil uttrykk sidan '-ge' refererer til jorda.

Jorda er nærast sola tidleg i januar og lengst borte tidleg i juli. Forholdet mellom perihel og aphel og årstidene på jorda endrar seg i ein syklus som varer 21 000 år. Denne presesjonen medverkar til periodiske klimaendringar (sjå Milankovitch-syklus).

Dato og klokkeslett for dei neste hendingane er:^[1]