Aktuell artikkel: Denne artikkelen omhandler en aktuell hendelse. Vær ekstra oppmerksom på at innholdet kan være utdatert eller feilaktig, og at hyppige redigeringer kan forekomme.
Konkurransen bestod av tre sendinger: en semifinale tirsdag 7. mai, en semifinale torsdag 9. mai og finalen lørdag 11. mai. De tre showene ble avholdt i Malmö Arena, som også huset konkurransen i 2013. Sendingene ble overført direkte til alle deltakerlandene og andre land med senderettigheter. Programlederne for alle sendingene var TV-prgramlederen Petra Mede og skuespilleren Malin Åkerman. Mede ledet også konkurransene i Malmö i 2013 og i Stockholm i 2016.
Til sammen deltok 37 land, like mange som året før. Luxembourg returnerte til konkurransen etter å ha sist ha deltatt i 1993, mens Romania valgte å stå over konkurransen av økonomiske årsaker. Av deltakerlandene måtte 31 land gjennom én av de to semifinalene, der 20 av dem kvalifiserte seg til finalen. I tillegg deltok vertslandet Sverige og de «fem store landene» i finalen. Nederland ble diskvalifisert kort før finalen, slik at finalefeltet ble redusert fra 26 til 25 land. Vinneren ble kåret av fagjuryer og seere.
Konkurransen ble vunnet av Sveits og Nemo med låten «The Code».[1][2] Dette var Sveits’ tredje seier i Eurovision Song Contest. Nemo ble også den første ikke-binære personen til å vinne konkurransen. KroatiasBaby Lasagna endte på andreplass etter å ha vunnet telefonavstemningen; den beste plasseringen til Kroatia i konkurransen. Ukraina, Frankrike og Israel utgjorde resten av topp fem. Norge endte på sisteplass i finalen med Gåte og låten «Ulveham». Dette var Norges tolvte sisteplass siden debuten i 1960, og ny konurranserekord.
Arrangementet ble gjenstand for flere kontroverser og ble møtt av massiv kritikk. Det meste av kritikken gikk på at Israel fikk delta i lys av landets rolle i krigen i Gaza. Flere grupper, artister og organisasjoner krevde at EBU skulle utestenge Israel fra konkurransen, men landet fikk delta. Israels deltakelse førte til at arrangørene og politiet hevet sikkerhetstiltakene rundt arrangementet. Blant annet fikk svensk politi bistand fra norsk og dansk politi i Malmö under konkurranseuken. EBU fikk også kritikk for flaggregler, påstått forskjellbehandling, og for å ha diskvalifisert Nederlands artist Joost Klein bare timer før finalen.
Fra Malmö Arena under konkurransen. Foto: Sims2aholic8
Konkurransen i 2024 var den syvende der Sverige stod vertskap. Tidligere hadde Sverige avholdt Eurovision Song Contest i Stockholm i 1975, 2000 og 2016; Göteborg i 1985 og Malmö i 1992 og 2013.
Vertskringkasteren SVT la konkurransen til Malmö og Malmö Arena. Det var tredje gang Malmö er vertsby, og andre gang Malmö Arena var vertsarena. Med sine 15 500 seter er dette Sveriges nest største flerbruksarena. Den huser håndballkamper, konserter og andre store eventer, og den var vertsarena for Eurovision Song Contest i 2013.
I tillegg var det andre tilstelninger i Malmö i forbindelse med Eurovision Song Contest. Den faste Eurovision-landsbyen, Eurovision Village, er konkurransens offisielle festivalområde for besøkende, fans og delegasjoner. Landsbyen lå i Folkets Park ved Amiralsgatan på Möllevången, sentralt i byen. Landsbyen var åpen i uken før finalen.[3] Det var også en Eurovision-gågate mellom Folkets Park og plassen Triangeln.[4] I tillegg var det egne steder for åpningsseremonien og den offisielle nattklubben EuroClub.
Etter seieren i 2023 var Stockholm, Göteborg og Malmö raskt ute med å melde sin interesse for å bli arrangørby. Siden fulgte Örnsköldsvik etter.[5]
I tillegg disse fire byene uttrykte flere andre byer interesse, blant andre Sandviken og Jönköping. Disse leverte imidlertid ikke inn et offisielt tilbud innen fristen 12. juni 2023.[6][7] SVT kunngjorde Malmö som vertsby 7. juli 2023.[8] Dette var tredje gang Malmö står vertsskap for konkurransen, etter å ha arrangert i Malmö Isstadion i 1992 og i Malmö Arena i 2013.[9]
Følgende byer uttrykte interesse for å bli arrangørby:
Arrangerte Eurovision Song Contest 1985. Taket må forsterkes for å kunne bære lysrigg, men arenaen planlegges revet når en ny arena i nærheten står ferdig.
Har arrangert alle finalene av Melodifestivalen siden 2013, med unntak av 2021. Arenaen ble foretrukket av byrådet i Stockholm, men arenaens leietaker, AIK Fotboll, gikk imot planene.
Forslag om å bygge en midlertidig arena i Frihamnen i anledning Eurovision. Dette for å møte produksjonsbehov og løse problemene med å finne en ledig arena i mai.
Til sammen deltok 37 land i konkurransen, blant dem var Luxembourg som ikke hadde deltatt siden 1993.[29][30] Under er deltakende kringkastere, artister, bidrag, låtskrivere og språk i alfabetisk rekkefølge etter land:[31]
Gino "The Ghost" Borri, Jay Lewitt Stolar, Jordan Richard Palmer, Konstantin Plamenov Beshkov, Manolis "Solmeister" Solidakis, Marina Satti, Nick Kodonas, Oge, Vlospa
Semifinalen ble avholdt tirsdag 7. mai klokken 21.00 sentraleuropeisk sommertid. 15 land deltok i denne semifinalen, og de ti beste kvalifiserte seg til finalen.[84] De forhåndskvalifiserte landene Storbritannia, Tyskland og vertslandet Sverige opptrådte innimellom deltakerne i denne semifinalen.[85] Endelig startrekkefølge ble avgjort av showets produsenter da alle bidragene var klare i midten av mars 2024. Rekkefølgen ble kunngjort 26. mars 2024. Under er en oversikt over deltakerne i rekkefølgen de opptrådte i:[86]
Semifinalen ble avholdt torsdag 9. mai klokken 21.00 sentraleuropeisk sommertid. 16 land deltok i denne semifinalen, og de ti beste kvalifiserte seg til finalen.[87] De forhåndskvalifiserte landene Frankrike, Italia og Spania opptrådte innimellom deltakerne i denne semifinalen.[85] Endelig startrekkefølge ble avgjort av showets produsenter da alle bidragene var klare i midten av mars 2024. Rekkefølgen ble kunngjort 26. mars 2024. Under er en oversikt over deltakerne i rekkefølgen de opptrådte i:[86]
Finalen ble avholdt lørdag 11. mai klokken 21.00 sentraleuropeisk sommertid. I utgangspunktet skulle 26 land ha deltatt: fjorårsvinner Sverige, de fem store landene, de ti beste fra semifinale 1 og de ti beste fra semifinale 2. Nederland kvalifiserte seg fra semifinale 2 og skulle ha opptrådt som femte land ut i finalen. På finaledagen ble landets deltaker Joost Klein diskvalifisert grunnet mistanke om trusler mot en kvinne i produksjonen. Nederland ble derfor tatt ut av finalefeltet, og land med høyere startnummer enn 5 beholdt startnummeret sitt selv om de i realiteten startet et nummer tidligere. Under er en oversikt over finalistene listet etter startnummer:[88]
Det ble kun brukt telefonavstemning i semifinalen, ingen fagjuryer. De 15 deltakerlandene, en internasjonal seerjury og de forhåndskvalifiserte finalistene Storbritannia, Sverige og Tyskland stemte i denne semifinalen.
Det ble kun brukt telefonavstemning i semifinalen, bortsett fra i San Marino, som brukte jury. De 16 deltakerlandene, en internasjonal seerjury og de forhåndskvalifiserte finalistene Frankrike, Italia og Spania stemte i denne semifinalen.
Andorra har ikke deltatt siden 2009, hovedsakelig på grunn av kringkasteren RTVAs økonomiske situasjon.[94] Landets foreløpig siste deltaker, danske Susanne Georgi, har i en årrekke jobbet for landets retur. Hun har uttalt: «unnskyldningen var tidligere at det ikke fantes penger. Jeg har allerede funnet pengene, og jeg tror vi er nærmere en retur for hver dag som går».[95] Landet var imidlertid ikke på EBUs liste over deltakere.
Bosnia-Hercegovina deltok sist i 2016. Årsaken er den økonomiske situasjonen til den bosniske allmennkringkasteren BHRT, som har vært truet av konkurs i flere år. Kringkasteren skylder EBU flere millioner euro og er inntil videre utestengt fra å delta i EBUs konkurranser og distribusjonsnettverk for nyheter og idrett. Inntil BHRT får på plass en langsiktig finansieringsordning, kan ikke kringkasteren delta og får heller ikke kjøpe senderettighetene til konkurransen.[96][97]
Bulgaria debuterte i 2005 og har hatt enkelte fravær siden. Bulgarias nasjonale televisjon (BNT) trakk seg fra konkurransen i 2023. Fraværet begrunnes med stramt budsjett, og at BNT «mangler interesse» for konkurransen og derfor ikke kommer til å delta igjen med det første.[98][99] BNT utelukket imidlertid ikke en retur i 2024, men valgte til slutt å stå over konkurransen.[100]
Monaco deltok sist i 2006, men har siden holdt seg borte ettersom kringkasteren TMC har ment at diaspora- og nabostemming gjør det umulig for Monaco å nå en finale.[101][102] I desember 2021 kunngjorde Monacos regjering at den ville erstatte TMC med en ny offentlig kringkaster, Monte-Carlo Riviera TV. Bakgrunnen var at TMC var solgt til franske Groupe TF1.[103] Den nye kanalen skulle ha startet sendinger høsten 2022, men startet i stedet opp 1. september 2023 under det nye navnet TVMonaco. Den nye tv-kanalen åpner også opp muligheten for Monacos retur, men landet var ikke på deltakerlisten i 2024.[104]
Romania har deltatt hvert år siden 2017, men kringkasteren TVR har flere ganger vurdert å trekke seg. Det skyldes i hovedsak svak økonomi hos kringkasteren samt misnøye med EBUs annullering av den rumenske fagjuryens stemmer i 2022. Romania var ikke på listen over deltakende land i 2024, men EBU var vinteren 2023–24 i samtaler med TVR om en mulig deltakelse.[105] TVR kunngjorde imidlertid 25. januar 2024 at den ikke kom til å delta i 2024.[106]
Slovakia har ikke deltatt siden 2012. Den slovakiske kringkasteren RTVS har overført finalen på radio siden 2018, men har ikke deltatt selv. Tidligere har fraværet blitt grunngitt med dårlig økonomi hos RTVS,[107][108] men i 2019 forklarte kringkasteren at fraværet skyldes manglende interesse hos seerne og dårlige seertall.[109] I juni 2023 bekreftet kringkasteren at den ikke kommer til å delta i 2024, men at den vurderer en retur i 2025.[110][111]
Tyrkia har ikke deltatt siden 2012. Fraværet ble først forklart med misnøye med stemmereglene i konkurransen og innføringen av «de fem store landene». Siden har politisk opposisjon og regimekritikere forklart fraværet med politiske årsaker, og at konkurransen er «for liberal» for det sittende Erdogan-styret.[112] Den fremste opposisjonskandidaten, Kemal Kılıçdaroğlu, uttalte at han ville jobbe for en tyrkisk retur om han vant presidentvalget i Tyrkia i 2023.[112][113] Den sittende presidenten, Recep Tayyip Erdoğan, vant imidlertid valget og sikret seg en ny presidentperiode.[114] Tyrkia blir heller ikke blant deltakerne i 2024.
Færøyene – Færøyene er en selvstyrt del av Danmark og har aldri deltatt som selvstendig deltaker i Eurovision Song Contest. I 2023 representerte færøyske Reiley Danmark i konkurransen, og dette skapte fornyet interesse for en færøysk deltakelse. Færøyenes sosial- og kulturminister Sirið Stenberg uttalte at hun ville jobbe for at Færøyene skal få delta selvstendig i konkurransen.[115] Kringkasteren KVF kunngjorde våren 2023 at den ville søke EBU-medlemskap før sommeren med mål om å bli et partnermedlem i EBU.[116] Færøyene var imidlertid ikke blant deltakerne i 2024.
Kosovo: den kosoviske kringkasteren RTK har i flere år jobbet for et medlemskap i EBU, men Kosovo oppfyller ikke kriteriene. Blant annet kreves det medlemskap i FN og Den internasjonale telekommunikasjonsunion, noe Kosovo i 2023 ikke er.[117][118][119] Tross dette har RTKs styreleder sagt at kringkasteren fortsatt vil arbeide for å bli opptatt i unionen.[120]
Liechtenstein har etter årtusenskiftet gjort flere fremstøt på å delta i konkurransen, og kringkasteren 1 FL TV har flere ganger jobbet for å bli et fullverdig EBU-medlem. I august 2022 bekreftet imidlertid den liechtensteinske kringkasteren at den ikke lenger jobbet for et medlemskap i unionen. Det utelukker dermed også landets debut i konkurransen.[121][122]
Belarus debuterte i konkurransen i 2004. I 2021 besluttet EBU å utestenge kringkasteren BTRCs fra EBU, og kringkasteren mistet samtidig rettighetene til å sende og delta i Eurovision Song Contest.[123][124] Belarus kan derfor ikke delta i konkurransen før BTRC blir gjenopptatt som EBU-medlem, eller dersom en annen belarusisk kringkaster blir medlem av unionen.
Russland deltok i perioden 1994–2021, men ble utestengt fra EBU og konkurransen i 2022 etter landets angrep på Ukraina.[125][126] Så lenge Russland ikke er medlem av EBU, kan landet heller ikke delta i Eurovision Song Contest.
Konkurransen ble produsert av den svenske allmennkringkasteren Sveriges Television (SVT) på vegne av arrangøren EBU. I tillegg bidro Malmö kommune med 30 millioner svenske kroner til budsjettet.[127][128] De tre showene i Eurovision Song Contest 2024 ble holdt i Malmö Arena. Flerbruksarenaen ligger i området Hyllie og åpnet dørene i november 2008.[129] Den kan ta opptil 15 500 tilskuere på konserter, men under Eurovision måtte en del av plassene vike for scene, kommentatorbokser, lyd- og lysanlegg og annet teknisk utstyr.[130] Da konkurransen fant sted i samme arena i 2013, var det rundt 13 000 publikummere under showene.
Kjerneteamet bestod av Ebba Adielsson som ansvarlig produsent, Christel Tholse Willers som assisterende ansvarlig produsent, Tobias Åberg som ansvarlig for teknisk produksjon, mens Johan Bernhagen var ansvarlig linjeprodusent med ansvar for økonomi og teknisk produksjon.[131][132]Christer Björkman var konkurranseprodusent, og Per Blankens var tv-produsent. Andre nøkkelpersoner var produksjonsleder Mats Lindgren, presseansvarlig Madeleine Sinding-Larsen og ansvarlig assistent Linnea Lopez.[133][134]
Willers, Åberg, Bernhagen, Björkman og Lindgren hadde tidligere jobbet med konkurransene i 2000, 2013 og/eller 2016. Björkman produserte også American Song Contest, og han har vært sentralt i utviklingen av svenske Melodifestivalen.[131][132][133]
Edward af Sillén og Daniel Réhn skrev manus for programleder-segmentene samt åpnings- og pausenumrene i de tre sendingene. Begge to har jobbet sammen om manuset i konkurransene for 2013 og 2016.[135]
14. november 2023 kunngjorde EBU og SVT at slagordet United by Music («forent av musikk»), slagordet som ble brukt for 2023-utgaven av Eurovision Song Contest, skulle brukes som slagord for 2024-utgaven og fremtidige utgaver av Eurovision Song Contest.[136][137]
Det visuelle designet for 2024-utgaven, kalt The Eurovision Lights, ble kunngjort 14. desember. Det er laget av de Stockholms-baserte firmaene Uncut og Bold Scandinavia. Designet tok utgangspunkt i enkle vertikale streker, inspirert av streker fra nordlys og lydjusterings-utstyr.[138][139]
Scenedesignet ble avslørt 19. desember 2023 og er laget av tyske Florian Wieder, som også designet scenene i 2011, 2012, 2015, 2017–19 og 2021. Svenske Fredrik Storby laget lysdesignet og innholdet på LED-skjermene. Scenen hadde bevegelige LED-kuber og gulv som omga et kryssformet sentrum. Dette ga en «360-graders opplevelse» for seerne.[140]
Programlederne for Eurovision Song Contest 2024: Malin Åkerman og Petra Mede.
Under sendingene ble hvert land introdusert med en 40-sekunders kortfilm, populært kalt «postkort». Innspillingen av postkortene skjedde mellom februar og mai 2024, i artistenes hjemland. Postkortene var sammensatt av opptak tatt av de deltakende artistene gjennom «selfie-modus», som introduserer artistene selv og landet de representerer. Arkivopptak av to av landenes Eurovision-bidrag ble også bruk i postkort-videoene.[143][144] Av disse var det bare Finland som har vunnet en finale uten at det ene bidraget var et vinnerbidrag.
Seks land – de fem store og vertslandet Sverige – var direktekvalifisert til finalen. De øvrige landene deltok i de to semifinalene tirsdag 7. og torsdag 9. mai. Fordelingen av semifinalistene ble gjort under en loddtrekning i Malmö rådhus 30. januar 2024. Under trekningen, offisielt kalt The Draw, overleverte ordfører Steve Rotheram fra den avtroppende vertsbyen Liverpool den offisielle bynøkkelen til Malmös ordfører Katrin Stjernfeldt Jammeh. Trekningen ble strømmet direkte og ble ledet av Pernilla Månsson Colt og Farah Abadi.[147]
Semifinalistene var på forhånd delt inn i grupper ut fra hvordan de har stemt de siste 15–20 årene.[148] Land med relativt likt stemmemønster, som de nordiske og de eks-jugoslaviske landene var samlet i egne grupper. Landene i hver stemmegruppe ble deretter fordelt på de to semifinalene. Dette gjøres for å redusere effekten av nabostemming, og for å forhindre at et land klarer å kvalifisere seg til finalen takket være stemmer fra nabolandene. Systemet ble innført i 2008. Under seremonien trakk man også hvilken av de to semifinalene de seks finalistene skulle stemme i.[148] Etter ønske fra kringkasteren Kan fikk Israel innvilget deltakelse i semifinale 2, siden den første semifinalen kolliderte med den israelske holocaust-minnedagen.
I etterkant av finalen i 2023 oppstod det misnøye og kritikk mot juryordningen fra deler av publikum. Årsaken var at seernes soleklare favoritt, finske Käärijä og «Cha cha cha», ble slått av den enda klarere juryfavoritten Loreen.[149] At publkumsfavoritten ikke vant, førte til debatt – særlig i Finland og Norge som begge gjorde det bedre hos seerne enn hos fagjuryene.[150][151][152] Det norske bidraget «Queen of Kings» med Alessandra ble nummer tre hos seerne, men kun nummer 17 hos juryene.[153] Det norske Kringkastingsrådet mottok mange klager fra frustrerte seere som krevde at juryordningen måtte fjernes eller endres.[154] Norske NRK opplyste i juni 2023 at de var i samtaler med EBU om konkurransens juryordning og avstemningsmetode. En endelig avgjørelse om stemmesystem blir fattet av konkurransens referansegruppe i januar 2024.[153][155] Fagjuryene brukes kun i finalen og teller rundt 50 prosent av finaleresultatet. Juryordningen ble innført i 2009, blant annet for å motvirke effekten av nabo- og diasporastemmer.[156]
Utover 2010-årene økte finalens varighet fra 3 timer til godt over 4 timer. Dette skyldes innføring av nye elementer som flaggparade, et utvidet stemmevindu, flere pausenumre og innføring av både jury- og telefonavstemning. SVT vurderte ulike alternativer for hvordan sendetiden kunne kuttes med opptil én time, men finalen varte også dette året nærmere 4 timer.[157][158]
Under Edinburgh TV Festival i august 2023, diskuterte EBU-ledelsen muligheten for å forby innhold generert av kunstig intelligens (KI). EBUs visedirektør Jean-Philip de Tender uttalte at «kreativitet bør komme fra mennesker, ikke maskiner».[159][160] I slutten av november 2023 lanserte San Marinos kringkaster SMRTV et samarbeid med London-selskapet Casperaki som del av sin nasjonale seleksjonsprosess. I denne prosessen tillot kringkasteren bidrag som er laget ved bruk KI.[161]
I desember 2023 besluttet EBU at Israel skulle få delta. Unionen la vekt på at konkurransen er en «ikke-politisk hendelse», og at de ikke bedriver sammenligninger mellom kriger og konflikter. EBU understreket også at Russland ble utestengt på grunn av «gjentatte brudd på medlemsforpliktelser og brudd på holdninger til media». EBU viste også til at andre internasjonale organisasjoner hadde samme holdning overfor israelsk deltakelse i internasjonale idretts- og kulturarrangementer.[162]
Demonstrasjon i Barcelona i april 2024 mot Israels deltakelse i Eurovision. Foto: Aniol
I flere land har artister og andre grupper bedt sin nasjonale kringkaster om å trekke seg dersom Israel får delta.[164][165] Også i Norge har det vært kritikk mot Israels deltakelse.[166][167] Under NRKs artistpresentasjon for Melodi Grand Prix i januar 2024, samlet flere demonstranter seg utenfor NRK Marienlyst og protesterte mot Israels deltakelse.[168][169][170] NRK avviste at de ville ta til orde for en utestenging, og viste til at ingen internasjonale kultur- eller idrettsarrangementer har boikottet Israel. «NRK kan ikke drive sin egen utenrikspolitikk, og vi kan da heller ikke på egen kjøl oppfordre til kulturboikott av et land», uttalte NRKs underholdningsredaktør Charlo Halvorsen under artistpresentasjonen.[171] De omfattende protestene og oppmerksomheten sendte Israel midlertidig til topps på oddslistene i desember – før landet hadde valgt artist og sang.[172]
I slutten av februar 2024 rapporterte israelske medier at to sanger, «October Rain» og «Dance Forever», hadde blitt vurdert som Israels bidrag til 2024-konkurransen, og at begge hadde blitt sendt inn til EBU for vurdering, men at de ble avvist fordi de inneholdt politiske tekster.[173][174][175] Den israelske kringkasteren Kan bekreftet disse rapportene 3. mars, og opplyste samtidig at de hadde bedt forfatterne av begge sangene om å «gjøre de nødvendige justeringene» for at de skulle bli godkjent. Det utvalgte bidraget, «Hurricane», ble godkjent av EBU 7. mars og offentliggjort tre dager senere.[176][177]
SVTs produksjonsteam sa i november 2023 at de vil øke sikkerhetstiltakene rundt konkurransen og den israelske delegasjonen. Dette ble gjort i samråd med politimyndighetene i Malmö.[178] I forkant og under arrangementet var det flere demonstrasjoner i Malmö mot Israels deltakelse, og flere plakater og bannere ble tagget ned med budskap til støtte for Gaza.[179] Det ble også hengt opp plakater med tekster som «Genocide Song Contest» og «Israel ut av Eurovision».[180]
I april ble det kjent at svensk politi skulle få støtte av norske og danske kollegaer under finaleuken i Malmö.[181] Det ventes 100 000 besøkende og flere demonstrasjoner i uken 5.–12. mai.[182] Som i 2016 la EBU ned forbud mot flagg fra ikke-deltakende land og nasjoner – inkludert det palestinske flagget. Det samme forbudet gjaldt bannere med politiske ytringer på arenaen. Flaggforbudet ble møtt av sterke reaksjoner.[183][184]
Resultat av telefonavstemning i Italia under semifinale 2 lekketrediger kilde
På slutten av sendingen av den andre semifinalen, der Italia stemte, viste den italienske kringkasteren Rai det som så ut til å være det fullstendige resultatet av telefonavstemningen i landet. Dette er i strid med reglene for konkurransen, som sier at resultatene av jury- og seeravstemning fra alle show kun kan publiseres etter finalen.[185][186][187] Det ble senere avklart av Rai at resultatene som ble vist ikke var fullstendige, men kun var delvise resultater av avstemningen.[188][189]
Under den første generalprøven for finalen dukket ikke den nederlandske representanten Joost Klein opp for sin opptreden til tross for at han var til stede under flaggparaden. EBU uttalte i en pressemelding at den «for tiden undersøker en hendelse rapportert til EBU som involverer den nederlandske artisten», samt at «han ikke kommer til å øve inntil videre».[190][191][192][193]
Klein fikk ikke lov av EBU til fremføre bidraget sitt under juryfinalen fredag 10. mai. I stedet ble fremføringen hans under semifinale 2 torsdag 9. mai vist på storskjerm i arenaen.[194] Lørdag 11. mai, samme dag som finalen, ble det klart at Klein var diskvalifisert fra konkurransen.[195][196] Det er første gangen i Eurovision Song Contests historie at en deltaker blir diskvalifisert bare noen timer før finalen.[197] Kort tid etter slapp AVROTROS en uttalelse der den uttalte at Klein gjorde en truende gest mot en reporter som nektet å slutte å filme ham etter han forlot podiet, og der kringkasteren kalte straffen «uforholdsmessig» og «sjokkerende».[198]
I forkant av finalen trakk poengopplesere fra tre land seg fra rollen: Norges Alessandra Mele, som ble erstattet av Ingvild Helljesen; finske Käärijä, som ble erstattet av Toni Laaksonen; og nederlandske Nikkie de Jager.[199] Tolvpoengeren fra den nederlandske juryen ble lest opp av Martin Österdahl, til massiv buing fra salen på grunn av EBUs håndtering av 2024-konkurransen.[200][201] Mele uttalte følgende om valget hennes: «'United by music' er Eurovisions motto, og grunnen til at jeg holder på med musikk – for å forene folk. Men akkurat nå er det tomme ord. Det foregår et folkemord. Fritt Palestina.»[199] Käärija uttalte at «det ikke føltes riktig»,[202][203] mens De Jager siterte at diskvalifikasjonen av det nederlandske bidraget fra finalen som årsak til at hun trakk seg. AVROTROS valgte å ikke erstatte henne med en annen poengoppleser.[204]
På en pressekonferanse etter finalen, hevdet den sveitsiske vinneren Nemo at det ikke-binære flagget hadde blitt utestengt fra arenaen,[205] og anklaget arrangørene for «dobbeltmoral» i påstått å tvinge fans til å kaste flaggene deres før de kunne gå inn i arenaen.[206] Artisten, som identifiserer seg som ikke-binær, innrømmet å protestere mot dette ved å smugle inn et ikke-binært flagg, som hen viste i green room.[207][208] Visepresident i Europakommisjonen, Margaritis Schinas, hevdet også at flagget til EU var blant de som ikke var tillatt, og at han ville ta opp denne saken med EBU.[209] EBU uttalte 13. mai at «SVTs politikk var å tillate deltakerlandenes flagg og regnbueflaggene», at det ikke hadde vært et uttrykkelig forbud mot EU-flagget i den skriftlige politikken, og at «på grunn av økte geopolitiske spenninger, ble flaggpolitikken strengere håndhevet av sikkerheten ved årets begivenhet.» EBU uttalte også at den ville gjennomgå flaggpolitikken med den sveitsiske kringkasteren SRG SSR, som skal arrangere konkurransen i 2025 etter Nemos seier.[210]
De 37 deltakerlandene hadde hver sin talsperson som leste opp tolvpoengeren til sitt lands fagjury på direkten via satellitt. Fjorårets vertsland, Ukraina og Storbritannia, åpnet avstemningen, mens årets vertsland avsluttet. Under er listen over talspersonene etter stemmerekkefølge:[211]
Konkurransen overføres direkte av alle deltakerlandene og eventuelle andre land som kjøper senderettighetene. De fleste kringkasterne kommer til å ha kommentatorer, enten hjemme eller på plass i vertsarenaen, som skal formidle informasjon og hendelser til seerne. Under er en oversikt over kringkastere som har bekreftet at de overfører Eurovision Song Contest 2024:
Marcel Bezençon Awards ble først delt ut under Eurovision Song Contest 2002 og er en utmerkelse til de beste sangene i finalen. Prisen ble innstiftet av Christer Björkman og Richard Herrey. Utmerkelsen er oppkalt etter konkurransens skaper, Marcel Bezençon, og deles ut i tre kategorier: presseprisen, artistprisen og låtskriverprisen. Prisene ble offentliggjort like før finalen 11. mai 2024.[317]
Organisation Générale des Amateurs de l'Eurovision (forkortet OGAE), stiftet i 1984, er et internasjonalt nettverk av 44 Grand Prix-klubber.[318][319] Hvert år i forkant av konkurransen holder de ulike klubbene avstemning over det aktuelle årets bidrag. Hver klubb sender deretter inn sin topp ti-liste med poeng 1–8, 10 og 12 til OGAE.[320] Under er den endelige topp fem-listen basert på stemmene fra 5760 medlemmer i 42 OGAE-klubber:[321]
I 2024 ble prisen You're a Vision Award (et ordspill på Eurovision) delt ut for tredje gang. Prisen deles ut av fansiden Songfestival.be, og erstattet Barbara Dex Award som ble lagt ned i 2021. You're a Vision Award ble etablert for å «feire kreativiteten og mangfoldet som utgjør selve eurovisjonsånden», og tildeles artisten med det mest oppsiktsvekkende antrekket. Kroatiske Baby Lasagna vant avstemningen, etterfulgt av Irlands Bambie Thug og Joost Klein fra Nederland.[322]
.svg){kind=small}
.jpg)
.jpg)
